De blå sidene
Seminaret ble avlyst på kort varsel. Jeg vil aldri glemme synet som møtte meg hjemme
Parfymelukten slo mot meg. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve noe slikt. Men synet som møtte meg på soverommet, var enda mer sjokkerende enn jeg hadde trodd.
I dag skjedde det igjen. Jeg skulle innom dagligvarebutikken i all hast for å kjøpe det mest nødvendige før jeg skulle hjem til middagen.
På vei inn døren passerte jeg en elegant dame, noen år eldre enn meg selv. Jeg rakk akkurat å tenke at «den drakten var virkelig pen», før parfymelukten traff meg.
Ja, jeg sier «traff meg». Den parfymen hentet frem vonde minner igjen. Det ble ikke noe handling, jeg måtte gå rett ut av butikken for å samle meg.
De vonde minnene er et par år gamle, men de plager meg fortsatt. Jeg må bare innrømme det, selv om vi til og med har gått i terapi, mannen min og jeg.
Ødelagt
Ekteskapet vårt har alltid vært av det solide slaget. Vi har vært et flott team. Men nå er noe ødelagt.
Kvelden som endret alt, var en lørdagskveld for to år siden. Jeg skulle på seminar med jobben den helgen. Seminaret skulle foregå på et høyfjellshotell noen mil fra byen der vi bor.
Fredag pakket jeg det jeg trengte i en liten bag, og begynte å glede meg til faglig påfyll og sosialt samvær med kolleger.
Jeg var i riktig så godt humør. Stein, mannen min, var også i godt humør. Mannen min lo litt av meg, oppspilt som jeg var.
– Du er for sjelden ute på noe, kjære, smilte han. – Du burde komme deg ut litt oftere.
– Kanskje det, svarte jeg. – Du skal se jeg begynner å vanke på byen hver helg nå fremover.
Stein bare smilte. Det var ingen fare, det visste vi begge. Men at jeg var for sjelden ute på noe, hadde han helt rett i.
Selv reiste han en del i jobbsammenheng, så han foretrakk hjemmeliv når han hadde sjansen, så også denne helgen.
Han skulle bare kose seg hjemme. Kanskje en liten fjelltur på lørdag, før en bok skulle inntas sammen med et glass rødvin.
Stein trivdes godt i eget selskap. Han foretrakk gjerne ensomheten, hvis jeg en sjelden gang var borte.
Stein plukket opp bagen min og bar den bort til bilen. Han er en mann av den gamle sorten. Han liker å være gentleman, bære bager og holde opp dører for kvinnen i sitt liv.
Rollefordelingen i hjemmet vårt har kanskje vært vel tradisjonell, men vi har likt å ha det slik. «Menn er menn, og kvinner er kvinner», pleide Stein å si. Hvis det dukket opp menn på fjernsynet som snakket om å komme i kontakt med sin feminine side, bare fnyste han og skiftet kanal.
Slikt forsto han seg ikke på, sa han. Men han var ikke imot likestilling på noen måte, og han respekterte meg fullt ut. Arbeidsbyrden i hjemmet vårt var lik, selv om det meste av huslige sysler falt på meg.
– Du får ha det fint på seminar, sa han og kysset meg på kinnet. – Og kjør forsiktig!
Jeg startet bilen og vinket til ham, skrudde på musikk og kjente at dette ville bli en alle tiders helg. På vei til hotellet begynte det å regne ganske kraftig, sikten ble dårlig, og skodden ble stadig tykkere.
Jeg var både sliten og lettet da jeg endelig skimtet hotellet. Vel inne i lobbyen ble jeg møtt av opplagte kolleger fra andre avdelinger i konsernet jeg jobber i.
Mange av dem hadde jeg møtt før, og det ble hyggelige gjensyn. Jeg hadde noen trivelige timer i baren sammen med kollegene mine før jeg krøp til køys rundt midnatt.
Jeg fant frem mobilen og sendte en god natt-SMS til Stein. Jeg fikk raskt svar. Han var på vei til sengs selv og ønsket meg søte drømmer.
Lørdagen var det tett program. Seminaret var lærerikt og spennende. Midt på dagen fikk vi en deilig lunsj før programmet fortsatte.
Men et par timer etter lunsjen begynte ting å skje. Flere av møtedeltagerne begynte å kaldsvette. Noen var synlig utilpass, og enkelte begynte å trekke seg tilbake til rommene sine.
Det viste seg snart at det skyldtes matforgiftning. Før siste foredrag kom møtelederen på podiet og meddelte at dagens siste foreleser var blitt syk.
Siden det var han som skulle lede det meste av programmet på søndag, hadde møteledelsen besluttet å avlyse resten av seminaret. Det var skuffende.
Jeg tuslet tilbake til rommet mitt. Magen hadde begynt å krangle litt, så jeg fant ut at jeg ville dra hjem selv om det var sent. Det var lite fristende å bli igjen på hotellet.
Jeg rasket sammen sakene mine og var snart på plass bak rattet. Det var allerede mørkt, og formen begynte å bli temmelig sjaber.
Da jeg svingte opp foran huset vårt, kjente jeg hvor godt det var å komme hjem. Huset var mørklagt, bortsett fra soverommet.
Stein hadde vel tatt med boken til sengs; han likte det. Jeg kom plutselig på at jeg ikke hadde gitt ham beskjed om at jeg kom hjem en dag tidligere enn beregnet. Det hadde faktisk ikke vært i tankene mine.
Jeg låste meg inn og satte bagen fra meg i entreen. Inne i gangen kjente jeg duften av en tung, eksklusiv dameparfyme. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, Stein hadde sikkert hatt besøk.
Jeg gikk inn på kjøkkenet for å ta meg et glass vann. På kjøkkenbenken sto det et vinglass med en rødvinsskvett i bunnen. Det var leppestiftmerker på kanten.
Da plutselig slo det meg at her var det noe som ikke stemte, og jeg gremmet meg over hvor klassisk det var. Kone på seminar, kone kommer hjem for tidlig. At dette skulle hende meg, hadde jeg aldri trodd.
Les også (+): Jeg vet godt at han har elskerinner, men jeg velger å lukke øynene
Skam
Jeg ble kald i hodet, det var som om alt blodet forlot meg. Med pulsen dunkende i ørene gikk jeg mot soverommet. Svak musikk hørtes fra klokkeradioen.
En romantisk ballade av noe slag. Jeg prøvde å stålsette meg for synet som ventet meg.
Parfymelukten var enda sterkere her foran soveromsdøren. Kvalmen bølget i meg, men jeg tok meg kraftig sammen og rev opp døren.
Det jeg fikk se bak den døren, kommer jeg aldri til å glemme. Det er som en film som ruller og ruller i hodet mitt, og jeg blir aldri ferdig med det: Stein som skvetter når døren åpner seg. Øynene hans, så fulle av skam.
Der sto mannen min i sko med høye hæler og mitt undertøysett på den hårete kroppen. Jeg fikk ikke frem en lyd og ble bare stående på dørstokken.
Så stormet jeg inn på badet og spydde. Gråt og spydde, det føltes som om jeg gikk i oppløsning.
Alt jeg hadde trodd på, raknet. Stein kom snart etter meg. Han hadde fått av seg blondetrusen og BH-en og hadde dratt på seg en T-skjorte og joggebukse. Men parfymen lå klam rundt oss.
Jeg skjøv ham unna. Orket ikke å snakke med ham. Jeg så at han var ute av seg, men jeg måtte bare ha rom rundt meg for å tenke. Jeg var forvirret og redd.
I to dager lå jeg på gjesterommet og gråt og kastet opp. Matforgiftningen hadde slått til hos meg også, men hva jeg var mest kvalm av, var jeg ikke sikker på.
Den tredje dagen sto jeg opp. Jeg følte meg tom både for mageinnhold og tårer.
Etter en lang dusj satte jeg meg i sofaen og lot mannen min få prate. Og han pratet, og han pratet. Jeg innså snart at jeg måtte ha hjelp av en tredjeperson for å få nyansert bildet, og det var Stein enig i.
Parterapien har hjulpet oss mye. Vi har funnet tilbake til hverandre, og hverdagen går nå stort sett som før. Men den er fortsatt skjør den virkeligheten vi lever i.
Slik som den parfymelukten, som virker så fryktelig sterkt på meg. Hver gang jeg sanser den, kjenner jeg at noe er ødelagt.
Jeg håper bare at det kan la seg reparere. For viljen er der, hos oss begge. Jeg har innsett at jeg finner ingen bedre mann enn Stein, uansett denne merkelige trangen hans. Og en dag skal jeg si det til ham.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
