De blå sidene
Jeg har hatt katastrofale forhold til menn og vært alene i 15 år. Men nå har det skjedd noe
Økonomiske problemer og skuffelser i kjærlighetslivet har skremt meg.
Jeg var alene i 15 år og trodde det skulle fortsette slik. Aldri om jeg ville våge å åpne meg for kjærligheten igjen! Trodde jeg.
Da jeg som ung giftet meg med Rolf og fikk to barn med ham, ante jeg ikke at jeg også ødela min fremtidige økonomi.
Etter hvert som årene gikk, ble økonomien bare verre og verre. Jeg forsto ikke hva galt vi gjorde, og vi kjempet hver måned for å ha penger til regningene.
Til slutt oppdaget jeg at han led av spillegalskap, og at han overhodet ikke hadde kontroll på penger. Det var spilleautomater, hester og tipping, først i smug, helt til det gikk så langt at økonomien vår raknet fullstendig.
Likevel var han overbevist om at han en dag skulle vinne masse penger.
Jeg kjempet for å stable oss på bena igjen så lenge han lovet å få hjelp og bukt med problemene sine. Jeg jobbet dobbelt, og i et desperat forsøk på å rydde opp etter ham, lånte jeg penger av banken, tok opp dyre forbrukslån og lånte av foreldrene mine.
Jeg tenkte på penger døgnet rundt, og jeg var stadig bekymret, men hadde også håp om at vi skulle få det til, nå som Rolf hadde søkt profesjonell hjelp.
Senere fikk jeg vite at han aldri gikk i den terapien han hadde fortalt meg om, og da jeg også oppdaget at han var utro mot meg, valgte jeg å gå fra ham.
Jeg var helt knust.
Der sto jeg, med to barn på åtte og ti år, og hadde flere hundretusener i gjeld på ingenting, med høye renter.
Jeg slet, ikke bare for å betale ned gjelden, men også i det daglige livet. Det gikk ut over barna, som sjelden fikk ting de ønsket seg.
Heldigvis hjalp foreldrene mine oss innimellom, men jeg fikk meg aldri til å fortelle dem den fulle og hele sannheten om hva jeg hadde pådratt meg av gjeld for å hjelpe Rolf.
Les også (+): Søsteren min var dønn ærlig med meg. Hun ga meg litt å tenke på
Sjalusi
Så møtte jeg Ivar og ble hodestups forelsket.
Ivar fremsto som sjarmerende og snill. Han var også skilt, og etter kort tid leide vi en leilighet sammen og ble samboere. Men det gikk ikke mer enn noen måneder før han begynte å ta fullstendig kontroll over meg.
Sjalusien hans var ekstrem. Aller helst skulle jeg være inne til enhver tid, og han hatet at jeg gjorde noe sammen med barna mine, venner eller familie. Da måtte jeg stå til rette for hvert ord jeg hadde utvekslet med andre, og nåde meg hvis han ikke fikk ting til å stemme.
Han husket alle små detaljer og dobbeltsjekket det jeg hadde sagt et par dager senere. Han krevde informasjon om absolutt alt jeg foretok meg, og kunne ringe hele dagen, igjen og igjen.
Det gikk så langt at han begynte å true meg fordi jeg hadde huller i forklaringene mine, og begynte å bli voldelig mot meg. Da tok jeg med meg begge barna og flyttet på krisesenter.
Jeg brukte et par år på å bygge meg opp igjen, men savnet etter kjærligheten lå jo der. Og etter fire år møtte jeg Hans.
Jeg slet fortsatt økonomisk og hadde svært lav selvfølelse på grunn av det. Men Hans var så positiv og ga meg et nytt håp om at tiden var inne for å ha det bra. Barna og jeg flyttet inn i huset hans, og hverdagslivet ble bedre.
Overfor Hans hadde jeg lagt alle mine økonomiske kort på bordet, og han hjalp meg slik at jeg fortsatt kunne bruke en del av lønningen min til nedbetaling på lånene mine.
Mot en symbolsk sum leide jeg meg inn hos Hans, og det syntes jeg var en god løsning. Han eide huset, men fordi han ga meg friheten til å innrede og bruke av hans midler til oppussing, følte jeg det som hjemmet mitt.
Sammen med Hans følte jeg meg trygg. Jeg var sikker på at han var ærlig og at han ville meg alt godt.
Gjelden min gikk sakte, men sikkert nedover, og vi snakket ofte om at jeg skulle spare opp en egenkapital på sikt.
Og kanskje jeg kunne kjøpe meg inn i huset hans. Disse samtalene ga meg håp om en tryggere økonomisk fremtid, og jeg øynet et lys i tunnelen, selv om det var mange år igjen på lånet.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Fiende
Men etter fem år endret alt seg, merkelig nok bare en uke etter at min siste hjemmeboende sønn flyttet ut. Fra den ene dagen til den andre forvandlet Hans seg fra å være mannen i mitt liv til å bli en helt annen.
Han hadde møtt en annen kvinne. Nå fikk jeg slengt etter meg en rekke ubehagelige utsagn, ofte knyttet til penger.
Han la ikke skjul på at han hadde funnet en som hadde orden på livet sitt. Hans ga meg ti dager til å komme meg ut av huset, og der sto jeg, uten noen rettigheter.
For å demonstrere ytterligere hvor ferdig han var med meg, skrudde han ned navneskiltet på døren og plasserte alle mine eiendeler i garasjen, slik at jeg måtte stå der ute og pakke. Hele situasjonen var nedverdigende og fryktelig vanskelig.
Jeg gråt , og jeg ble nødt til å kontakte legen for å få noe beroligende. Gode venner stilte heldigvis opp, og jeg fikk bo på et gjesterom til jeg hadde fått noe eget. Heldigvis slapp barna mine å oppleve dette, det var min magre trøst. Og etter noen uker fikk jeg tak i en liten hybel.
Bruddet ga meg etter hvert kamplyst. Jeg ville kjempe for min egen del, og jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle utsette meg for en mann mer.
Nå fortalte jeg også endelig foreldrene mine den hele og fulle sannheten om min økonomiske situasjon etter ekteskapet med Rolf.
På det tidspunktet var det ikke all verden av gjeld igjen, men de løste ut resten av lånet og ble kausjonister på et nytt, som gjorde det mulig for meg å komme meg inn på boligmarkedet.
Det ga meg en helt ny start. Jeg ble eier av en liten blokkleilighet, og for første gang i mitt voksne liv følte jeg at jeg begynte å få kontroll over livet mitt. Jeg er både svigermor og farmor i dag og mange erfaringer rikere. Og jeg har som sagt levd alene i 15 år.
Det er lang tid, men jeg har trengt den tiden. Jeg har brukt tid til finne mitt eget ståsted og til å stole på meg selv. Sammen med gode venner har jeg reist litt.
Men noe nytt forhold har jeg ikke hatt mot til å satse på. Derfor har jeg også avvist potensielle kjærester i disse årene.
Men for tre måneder siden møtte jeg Ernst – en mann jeg gikk på barneskolen sammen med, og som flyttet fra byen vår som tenåring.
Plutselig sto han foran meg inne foajeen til en teaterforestilling jeg skulle se sammen med noen venninner. Han sa at det var noe kjent med øynene mine, og at han var sikker på at vi hadde møtt hverandre før.
Da han presenterte seg, husket jeg ham, og vi fikk avklart hvordan vi kjente til hverandre. Det ble noen korte fraser om vær og vind, men jeg merket at det lå noe i luften mellom oss.
Idet vi måtte gå hver vår vei inn til forestillingen, ga han meg visittkortet sitt og ba meg ringe ham. Det tok meg over to uker før jeg ringte.
Da hadde jeg veid frem og tilbake. Ikke visste jeg om han var gift eller ikke, eller om han bare ønsket kontakt fordi vi var gamle kjente.
Men jeg var nysgjerrig, og selv om jeg ikke hadde sett ham på mange år, var han på en måte ikke helt ukjent for meg heller. Det gjorde det lettere.
I dag er vi et par, Ernst og jeg. Han viste seg å være enkemann og hadde i likhet med meg bestemt seg for å leve resten av livet alene. Nå hadde han flyttet tilbake til hjembyen, fordi en av døtrene hans hadde bosatt seg her.
I åtte år hadde han holdt seg unna andre kvinner, også av respekt for sin avdøde kone. Han trodde at han ikke kunne elske noen andre, og han orket heller ikke tanken på å miste sin kjærlighet en gang til.
Etter så mange år med både problemer og alenetid føler jeg meg nå tryggere på meg selv, og jeg kan ta imot det gode.
Fortsatt er jeg litt på vakt etter signaler om at det er noe galt med ham, men i løpet av dette året har alt gått veldig bra.
Vi har mye å prate om og har mange sammenfallende interesser.
Det beste av alt er kanskje at vi begge ønsker å bo hver for oss og ha de gode dagene sammen.
Det gjør at jeg kan slappe av på en helt annen måte. Jeg vet at mitt er mitt, og at jeg på en måte ikke har noe å tape ved å ha et nært forhold til Ernst.
Vi er mye sammen, men vi er også mye for oss selv med eget liv og vaner. Det liker jeg. Det gir meg god kontroll på min egen tilværelse.
Ernst og jeg møtes for å spise ute, for å gå på konserter og gjøre hyggelige ting. Han beriker livet mitt og sier det samme om meg.
Og så lenge jeg er sikker på at han aldri vil få en mulighet til å rive ned alt jeg nå har bygget opp, kjenner jeg at jeg kan tillate meg å føle igjen.
At jeg i dag kan elske en mann og hengi meg av ren kjærlighet. Den herlige blandingen av nærhet og avstand gir meg en indre trygghet.
Og det er derfor jeg nå tør si ja til kjærligheten og en ny sjanse etter så mange år. Men jeg har vokst, og jeg har et godt ståsted i livet mitt nå. Derfor tar jeg sjansen, nok en gang.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
