gutten som ikke passet inn:
Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet
Nikolai Astrup vokser opp i så kummerlige kår at det meldes inn til myndighetene.
Ålhus gamle prestegård i Jølster er i en sørgelig forfatning. Da den unge presten Astrup flytter inn med kone og to små barn, er taket så råttent at det regner inn i stua. Siden skal det bli verre.
En elendig start
Sønnen Nikolai på tre år er konstant syk, og distriktslegen ser seg tvunget til å melde fra til Sunnhetskommisjonen i Jølster. I brevet gir legen følgende beskrivelse av Nikolay Astrups barndomshjem:
«Det er en gammel og liten rønne, og enhver familie må så vel åndelig som legemlig befinne seg uvel ved å bo der i lengre tid. Spesielt kjøkkenet er umulig, trekkfullt og røykfullt i surt vær, og om vinteren så kaldt at ingen kan oppholde seg der uten risiko for helsen.»
20 år i slike omgivelser gjør at kunstneren Nikolai Astrup får alvorlig astma for resten av livet, noe som trolig forårsaker hans tidlige død i en alder av bare 47 år.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
En underlig skrue
Nikolai er prestens eldste sønn og utmerker seg tidlig som en talentfull tegner og maler. Men det er det ingen i familien som setter pris på. Han er dårlig på skolen, mye syk og får så vidt hanket inn en middelskoleeksamen.
Nikolai klarer aldri å innfri farens forventninger om at han skal skaffe seg en akademisk utdannelse. Forholdet til faren er gjennom hele livet preget av avmålt avstand og strenge krav. Nikolai vokser opp med en konstant følelse av aldri å være god nok. Aldri strekker han til i farens øyne.
Ingen i den opprinnelige danske Astrup-familien har nemlig noen gang tjent til livets opphold med kunstneriske ferdigheter.
Nikolai Astrup (1880–1928)
• Billedkunstner og grafiker fra Sogn og Fjordane
• Gift med Engel, far til åtte barn
• Utdannet ved Harriet Backers malerskole i Kristiania og elev hos Christian Krohg i Paris
• Kjent for sine landskapsbilder med motiver fra hjembygda Jølster.
• Dør av lungebetennelse 47 år gammel
• Nikolai og Engels hjem, Astruptunet, er i dag et levende museum. Mer info på astruptunet.no
Men det eneste Nikolai ønsker, er å få lov til å begynne på tegneskolen i Kristiania. En vidløftig idé, synes presten som sammen med resten familien gjør alt de kan for å ta fra Nikolai både lysten til å tegne og motet til å satse på en kunstnerkarriere.
Ryktene sprer seg
De sier at han ikke har talent nok, og at det nærmest er umulig å forsørge seg selv og en familie som maler. Nikolai får ingen økonomisk hjelp og kommer heller ingen steder. I stedet beordrer faren ham til å gjøre nytte for seg i prestegården. Han blir huslærer for sine mange småsøsken, til sammen 13 stykker.
Snart begynner ryktene å spre seg i bygda. Hva skal det bli til med den underlige sønnen til presten som bare går der hjemme og slenger? For en underlig skrue er han, denne Nikolai. En dagdriver som ikke passer inn hverken blant ungdommene til de andre embetsmennene eller blant bondeungdommen i distriktet.
Det ryktes også at han er drikkfeldig. Sett på maken, prestens sønn. En skam, rett og slett.
Nettene er vonde. Nikolai sliter med pusten, han har utviklet en alvorlig astma. Siden han sjelden sover hele natten igjennom, står han ofte opp og vandrer rundt for å trekke kald og frisk luft.
Noen ganger er han så stappfull av medisiner at han nærmest ser dobbelt. Alskens kvakksalverier heller han i seg. Han prøver revebjeller og urten belladonna, han prøver adrenalin og alkohol. Alt for
å få puste.
– Kunne blitt like stor som Munch
«Nikolai Astrup er maleren som kunne ha vært like berømt som Munch – om han ikke hadde vært så glad i Jølster. Han forlot en lovende karriere utenlands, og bygget sitt eget paradis med sin egen Engel i en fjellskrent i barndomsdalen.»
Sitat, Oda Bhar
På nattevandringene suger han til seg naturens mangfoldige inntrykk. Tufter og hus, fjell og trær, vann og himmel, jord og blomster – alt blir som levende vesener i en evig veksling av årstider og lys.
Drikker tett
Etter hvert utvikler han et dypt kjærlighetsforhold til omgivelsene rundt Prestegården. Det er og forblir hans barndoms paradis, og der viser naturen sitt sanne ansikt, synes Nikolai. Han ber faren om å få lov til å overta ett av husene på gården, men får blankt nei.
I perioder drikker han tett. De fleste apotekere og leger i de mindre byene i nærheten får et Astrup-bilde fordi Nikolai tidvis er så desperat at han må betale alkoholen med egne bilder.
Snart har faren sett seg lei på sønnens håpløse adferd.
For å bli kvitt ham gir presten Nikolai en slant med reisepenger slik at han kan komme seg til Kristiania. Men nok til å leve av er det ikke.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Mer enn lovende
– Merkelig mann
«Astrup, denne merkelige mann har beåndet alt på dette sted, bygget husene, befruktet og krysset plantene, opbygget tørvoldene, kjempet mot den barske natur, bygget stengrotter og avsatser. Her driver han avvekslende som snekker, gårdbruker, natur- og kulturmenneske. Vi går i en eneste forundring.»
Sitat, forfatter Hans E. Kinck og maler Ludvig Ravensberg
I 1889 reiser Nikolai til Kristiania. Han kommer inn på tegneskolen, men trives dårlig. I stedet begynner han på en alternativ og mer radikal malerskole, malerinnen Harriet Backers privatskole.
Her trives han og jobber dag og natt. Harriet Backer blir imponert over den merkelige eleven fra Jølster. Hun forteller at han nok var den fattigste eleven på skolen, med sine daglige havregrynsmåltider. Men også den flittigste og dyktigste.
I en periode livnærer Nikolai seg ved å male og selge julekort i hovedstaden. Året etter får han et lite stipend og drar til Paris, der han blir elev hos den store Christian Krohg. Han skriver siden følgende om sin unge elev:
«Jeg taler her ikke om han som «lovende». Thi han er meget mer … jeg tror om han at han vil bli den som best vil hevde den norske Kunsts stilling både hjemme og i utlandet.»
Les også: (+) Bare de døde sjekket ut: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene
Hjem, hjem, hjem
Men hjemlengselen river og sliter i Nikolai. Han blir aldri delaktig i kunstnerlivet, hverken i Paris eller Kristiania. Han vil ikke male bare for å male, han vil male det som betyr noe for ham, og det er naturen hjemme på Jølster.
Selv om han lar seg både imponere og inspirere av de store mestrene, er det sine egne motiver han lengter etter å gjengi på lerretet. «Man skal ikke bli maler bare for å vise frem lekre farger», skriver Nikolai.
Det synes han at flere av de unge malerne som er elever hos den berømte Matisse, gjør. «Nei», skriver Nikolai videre: «først stemningen – så fargene, for å få stemningen frem.»
les også (+) Pappa skrev nasjonalsangen. Sønnen Erling ble dømt til ti års fengsel for landssvik
Hellig natur
Det er naturen som roper ham hjem, og i 1902 flytter han tilbake til Jølster for godt. Nok en gang blir han gående i prestegården hos den faren som han får mindre og mindre til overs for.
Snart tar han fullstendig avstand fra farens nedtrykkende religiøsitet. Mens presten fra kirkens talerstol dundrer løs og fordømmer den hedenske skikken med dans rundt sankthansbålet, maler hans sønn noen av de mest livaktige bildene vi har av et sankthansbål her i landet.
Nå arbeider Nikolai som aldri før. Han er som besatt av å male det levende livet slik han ser det i naturen rundt seg. Naturen blir hans helligdom. Naturen har sjel, mener Nikolai og maler den i sin helt spesielle naivistiske og romantiske form.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Nok en skandale
I 1907 drar han til Kjøsnes-fjorden, fast bestemt på å male det mørke og massive Kleiva-fjellet. Der leier han seg inn på en gård, og der treffer han sitt livs kjærlighet. Men det forårsaker nok en stor skandale.
Hun heter av alle ting Engel, er datter på gården og ennå ikke fylt seksten år. Selv går han i sitt syv og tyvende.
Det vekker oppsikt, men de gifter seg i desember. I mangel på bolig må Nikolai ta sin unge brud med seg hjem til prestegården, der faren fremdeles rår med hard hånd. Forholdet mellom far og sønn blir så visst ikke bedre etter dette.
Til slutt ser det unge paret ikke annen råd enn å finne seg et sted til leie. Nikolai leier en liten gård på den andre siden av Jølstervannet, bygger et atelier og flytter inn med sin Engel og et lite barn på vei.
Egen gård og grunn
Først i 1914 får Nikolai råd til å kjøpe sin egen gård. Det er ikke rare greiene, en gammel husmannsplass på Sandal-strand, noen kilometer bortenfor Myklebost. Stedet ligger i en stupbratt skråning, og husene er forfalne.
Men Nikolai bretter opp ermene og bygger parets første bolig, en liten koie med grue midt på gulvet. Han anlegger terrasser i skråningen, slik at de kan dyrke grønnsaker og korn. Han går til anskaffelse av kyr og høns.
Arbeidsdagene er lange og økonomien elendig, men kjærligheten mellom ham og Engel vokser seg sterkere og sterkere. Engel er ung og sin stadig sykere manns beste støtte. Nikolai plages hele tiden av voldsomme astmaanfall. I 1920 får han også tuberkulose, noe som han heldigvis overlever.
Les også: Virginia (26) ble med den 136 kg tunge filmstjernen på rommet – fire dager senere var hun død
Blomstrende hage
Ved siden av å arbeide timevis bak staffeliet innhenter Nikolai også materialer til å sette opp nye og større hus på den bratte tomten. Han er interessert i eldre byggeskikk og skaffer seg billig tømmer fra gamle stuer.
Slik bygger han både nytt atelier, bedre hus til seg og Engel og en stadig voksende ungeflokk. Etter hvert begynner også en frodig og blomstrende hage å ta form i skråningen. Nikolai har sans for nyttevekster og legger sin elsk på rabarbra. Han utvikler ekstra store og sjeldne rabarbraplanter, hvorav mange blir brukt til å lage vin.
Han dyrker alt familien trenger av rotgrønnsaker til husholdningen og har flere epletrær. Som vinprodusent blir han litt av en ekspert, og rabarbravin fra Astrup blir etterspurt i bygda. Til å hjelpe seg med alt arbeidet på gården har de stadig noen medlemmer av Engels familie boende. De er av god gammel bondeætt og arbeidsomme mennesker.
Les også: (+) Kurt stjal våpen fra tyske soldater
Bilder på billigsalg
Nikolai holder flere utstillinger. Blant annet en i Bergen, som gjør ham viden kjent. Senere også en i Kristiania. Bilder signert Nikolai Astrup selger nå godt, men ofte til langt under den prisen som er fastsatt i katalogene. Pressen skriver at Astrups bilder gir utstillingen karakter, og at det er de som har den mestbetydningsfulle kunstneriske verdi.
Likevel er han stadig på etterskudd økonomisk. I januar 1913 er det så ille at han ser seg tvunget til å skrive følgende brev til en fru Høst:
«Det er en skam at bed om det, men vi befinner oss i den ytterste nød for tiden – og hva verre er, også matløs.»
Videre i brevet spør han om fru Høst kan være så snill å garantere for ham hos kjøpmannen. Han trenger en sekk havremel og en sekk rugmel, og han tilbyr seg å betale kjøpmannen med bilder. I det samme brevet betror han henne også at helsa er skral, og at han lider av stadige kvelningsanfall.
Les også: (+) Leiemorderen som ikke fikk nok
Nye rykter
Men selv om han nå anerkjennes som dyktig kunstner, forfølges han av sitt tidligere så tynnslitte rykte. Når han gjør krav på det resterende av et reisestipend han ble tildelt for en stund siden, får han vite at det dessverre er tildelt en annen kunstner.
Begrunnelsen er stygg og sårer Nikolai dypt. Det kommer han for øret at pengene er tatt fra ham på grunn av et rykte. Et rykte om at han skal ha benyttet det tidligere reisestipendet sitt på et luksushotellopphold der han skal ha drukket og spist og holdt seg med kvinner.
Ryktene er så langt fra sannheten som overhodet mulig. Nikolai er trofast mot Engel, han er syk, nedslitt og fortvilet. En slik begrunnelse rammer hardt. Helsetilstanden forverrer seg. I 1917 er han så plaget av astmaanfall at han vurderer å forlate sitt elskede Jølster.
Hjemme best
Etter en lengre reise med kone og barn arbeider både Nikolai og Engel sammen og hver for seg. De får åtte barn, men finner også tid til å dyrke sine interesser. Nikolai maler og lager tresnitt, samtidig som han utvider hagen med flere botaniske eksperimenter. Engel blir etter hvert en anerkjent tekstilkunstner. Hun
designer bunadsforklær og stofftrykk og lager håndtrykkede duker.
Det bygges enda flere små hus på Sandalstrand, som senere får navnet Astruptunet. Nikolai og Engel har ofte venner på besøk. Men lykken overskygges stadig vekk av Nikolais helsetilstand.
Høsten 1927 blir han overmannet av heftige astmaanfall. Da han i januar 1928 drar i åpen bil til Førde, tynnkledd og forkjølet, går det bare en vei.
Forkjølelsen utvikler seg til lungebetennelse. Nikolai har sett sin Engel og sitt elskede Jølster for siste gang.
Han dør i Førde 21. januar, 47 år gammel.
