møtte døden på «kjærlighetsstien»
Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
De fire ungdommene hadde vært på kveldsandakt i den katolske kirken i Tromsø. I den vakre maikvelden spaserte de hjemover sammen på «Kjærlighetsstien» i populære Telegrafbukta. Bare én av dem kom hjem i live.
PARADIS: Hver eneste dag, året rundt, brukes Telegrafbukta og Folkeparken på den sørligste delen av Tromsøya som rekreasjonsområde av mange mennesker. De fleste aner ikke noe om den forferdelige tragedien som fant sted her. Stien til venstre i bildet går over i Kjærlighetsstien. Foto: Terje Mortensen/VG
Klokken nærmet seg halv ni denne sommerlige kvelden i mai.
De fire ungdommene i alderen 16-17 år ante fred og ingen fare der de gikk hjemover.
Uvitende om at tre av dem bare hadde minutter igjen å leve.
Alle fire ofre for den mest fryktede landminen tyskerne brukte under krigen.
Hva slags menneske plasserer en antipersonellmine midt i et populært turområde – og det uten engang å sette opp et varselskilt?
Slike spørsmål lever fortsatt blant eldre tromsøværinger, 77 år etter den forferdelige kvelden da tvillingene Agnes Marie og Aslaug Sofie Antonsen og kameraten Ivar Nicolai Bjørn ble sprengt til døde av en tysk mine.
– De to jentene var mine storesøstre. De var bare 16 år gamle, begge ble drept på stedet. Det var en forferdelig hendelse. Jeg var ikke store karen, men jeg minnes veldig godt det som skjedde, forteller Svein-Olaf Antonsen til Vi Menn.
Han var åtte år gammel da søstrene hans mistet livet.
Hjem i solen
Krigen var etter hvert blitt en slags normaltilstand. Bombingen av Tromsø lå fire år tilbake i tid. Tyske soldater var et dagligdags innslag i bybildet. For de fleste familier dreide livet seg om å få hverdagene til å gå rundt.
Familien Antonsen var spredd for alle vinder, ettermiddagen søndag 21. mai 1944. Foreldrene Gudrun og Albert var i bursdagsselskap i Vestregata inne i sentrum.
Tvillingene Agnes Marie og Aslaug Sofie var på kveldsandakt i den katolske kirken. Åtte år gamle Svein-Olaf var igjen hjemme i huset helt syd på Tromsøya, men hadde en kamerat fra nabolaget på besøk.
Agnes Marie og Aslaug Sofie tilhørte Tromsøs katolske menighet. Det gjorde også Arvid Jacobsen og Ivar Nicolai Bjørn.
Da de fire kom fra kveldsandakten i kirken i sentrum av Tromsø, var himmelen høy og blå. De fire ungdommene hadde ikke lyst til å gå rett hjem. Om feiring av nasjonaldagen var blitt kneblet av okkupasjonsmakten fire dager tidligere, var det fortsatt lov å kose seg under åpen himmel.
Sammen ruslet de sørover Strandveien, på stien rundt sørspissen av Tromsøya, gjennom idylliske Telegrafbukta og videre nordover igjen langs Kvaløyvegen.
Les også: Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger
Snarvei
For de fire ungdommene som ruslet en tur i sjøkanten denne maikvelden i 1944 var veien mot voksenlivet kanskje det som opptok dem mest, som for 16 − 17-åringer flest. Selv om fremtiden var usikker og uklar, bar de på gleden ved å leve og drømmen om et bedre samfunn fritt for våpen og krig.
De skravlet, spøkte og lo, som tenåringer flest. Tvillingene Agnes og Aslaug gikk i andre klasse på realskolen, snart ventet eksamen og en lang sommerferie. Begge guttene var i arbeid.
Arvid var bare 13 år da han fikk jobb som vaktmester i den katolske prestegården – vegg i vegg med kirken. Ivar Nicolai var visergutt i den tyske avisen Deutsche Polarzeitung, avisen tyskerne dro i gang i 1941 som nyhetsorgan for tyske soldater i Nord-Norge.
Etter å ha vandret gjennom Telegrafbukta, kom de fire gode vennene til Folkeparken. Klokken nærmet seg 20.30, og ungdommene syntes turen hadde vært lang nok.
Opp mot Tromsø Museum gikk den kjente Kjærlighetsstien. Kjerreveien opp fra sjøen var i lang tid brukt av tromsøværinger som ville sverme i lyse nordnorske kvelder og netter. Her kunne forelskede par gå hånd i hånd uten altfor mange øyne som glodde på dem.
For de fire ungdommene var Kjærlighetsstien foreløpig mest egnet som snarvei på turen tilbake til byen. Ingen skilt advarte dem om at ferdsel var forbudt eller farlig. Ingen plakater varslet heller om hva som ventet på dem oppover stien.
Snudde i søla
To og to ruslet ungdommene opp mot riksveien et par hundre meter fra sjøen. Men selv om været var nesten sommerlig, lå det fortsatt mye slaps og snø på stien − nok til at de to jentene ikke ville gå lenger i sine lette og nye sommersko.
De fire snudde for å finne et annet sted å ta seg opp til Kvaløyvegen. Fra å ha gått to og to oppover, gikk de nå ved siden av hverandre alle fire.
Agnes gikk ytterst på høyre side. Til venstre for henne gikk Arvid, deretter Aslaug og på venstre side Ivar Nikolai.
De hadde bare gått noen ganske få skritt tilbake da det plutselig smalt.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Urørlig
Eksplosjonen var voldsom, den kunne høres lang vei og skaket opp alle som var i nærheten.
Tidligere avisredaktør Jonny Hansen har i sin bok «Tromsø i krig, fred og fremskritt,» skildret det som så skjedde – så langt det er kjent:
Arvid Jacobsen gikk i sjokk og falt ned på bakken. I noen sekunder var alt svart for ham. Men så kom han til seg selv. Han kom seg på beina, og det første han så var Agnes som lå urørlig på bakken. Død. Det neste han registrerte var Ivar Nicolai som løp og ropte på hjelp.
Men han kom seg ikke mange meterne før han falt om. Deretter registrerte Arvid Aslaug som også løp. Hun løp mye lenger enn Ivar Nicolai. Også hun ropte på hjelp, inntil hun falt om etter 20 − 30 meter.
Hun ble liggende urørlig.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Slo alarm
Politimannen Helge Hermansen og en annen Tromsø-mann, Arne Gudmundsen, var også i det populære turområdet. Da de hørte den voldsomme eksplosjonen, bråsnudde de og tok seg frem dit eksplosjonen hadde skjedd. Det var ikke så mye annet de kunne gjøre enn å slå alarm, tilkalle ambulanse og trøste den overlevende så godt de kunne.
Som guttunger flest stormet Svein-Olaf Antonsen og kameraten han hadde på besøk til vinduet da de hørte sirener fra en sykebil komme sørover øya og mot dem:
− Jeg husker vi hang ut av vinduet for å finne ut hva som skjedde. Det var ikke vanlig med sirener på Sørøya, der vi bodde. Litt senere ble jeg hentet av en tante som bodde ikke langt unna, og etter hvert fikk jeg vite hva som hadde skjedd, sier lillebroren til tvillingene Agnes og Aslaug.
Han fikk vite at tre av ungdommene var døde før de kom frem til sykehuset som bare lå et par kilometer unna. Agnes var blitt drept på stedet, de to andre døde i ambulansen på vei til sykehuset.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
Ble skjelt ut
Det viste seg senere at det var Agnes som uforvarende hadde utløst minen. Den lå skjult litt til side for stien, med en snubletråd som gikk inn mot den smale kjerreveien. Da ungjenta og vennene hennes kom fire i bredden nedover, hadde hun kommet til å sparke borti tråden.
Minen spratt opp fra bakken og eksploderte mens den var i lufta.
Slik fungerte den fryktede tyske S-minen:
Virkningen var drepende. Den eneste som kunne fortelle om det som skjedde, var Arvid Jacobsen.
Det første Jacobsen husket, fortalte han i en intervju med lokalavisen iTromsø et par år før han døde, var at han hang over en gren på et tre. Han kom til seg selv ved at en tysker i sivile klær sto og brølte til ham: «Verdammtes, norwegisches Schwein! Sabotage! Sabotage!»
Jacobsen besvimte mens han ventet på sykebilen, og husket ikke mye mer før han lå i bilen på vei til sykehuset.
Klokken var 22 om kvelden da Arvid Jacobsen ble trillet inn på en operasjonssal i det gamle sykehuset på Strandveien. Han husker at han så klokken på veggen over døren.
Smertene var ulidelige for 17-åringen, men han fikk hverken narkose eller smertestillende før legene gikk i gang med å plukke metallsplinter ut av ryggen hans. I fire timer holdt legene og sykepleierne på. Arvid måtte holdes nede mens splintene ble fjernet – én etter én. Smertene var så voldsomme at han etter hvert nesten ble følelsesløs av det.
Flere ganger mens han lå på operasjonsbordet spurte unggutten hvordan det var gått med de andre tre, men ingen ville svare. Først da foreldrene hans fikk komme på besøk, fikk han vite sannheten. Den var så forferdelig at Arvid helst bare ville dø, han også.
Jacobsen ble liggende på sykehuset en ukes tid, sterkt deprimert i tillegg til de fysiske skadene. Både foreldrene til Agnes og Aslaug og foreldrene til Ivar Nicolai Bjørn besøkte unggutten på sykehuset og bedyret at han ikke måtte føle noen form for skyld. Det hjalp ikke så mye.
Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid
Rømte byen
Noen dager etter at han slapp ut av sykehuset, dukket tysk politi opp på døren hjemme hos 17-åringen for å avhøre ham. Igjen fikk han følelsen av å ha gjort noe forferdelig galt. Det virket som om tyskerne trodde at ungdommene med vilje hadde utløst minen – på tross av at tre av dem måtte bøte med livet.
Utryggheten ble så stor at Jacobsens nærmeste fikk det for seg at han burde forlate byen for en periode. Unggutten ble sendt til den katolske menighetens gård ved Stamsund i Lofoten for å samle krefter og komme unna påkjenningene han hadde vært utsatt for.
Der ble han satt i arbeid for å få noe å være opptatt med – i stedet for bare å gå rundt med de tunge tankene. Han arbeidet i fjøset, ute på jordene og med alt mulig av forefallende arbeid. I ettertid så han på oppholdet på gården som ren terapi.
Det var ikke mange sivile tap av liv i Tromsø i løpet av krigsårene. Ulykken gjorde derfor svært sterkt inntrykk på befolkningen. Først i begynnelsen av januar 1945 var Arvid Jacobsen tilbake i Tromsø. Han oppdaget da at tingene hadde roet seg, ingen spurte lenger etter ham, og han fikk ingen reaksjoner fra noe hold.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Skyldfølelse
I 1946 fikk Arvid Jacobsen jobb i Postverket, som ble hans arbeidsplass til han gikk av med pensjon.
Men skyldfølelsen som hadde meldt seg allerede samme kveld som eksplosjonen, ble værende: Hvorfor skulle han overleve når de andre måtte dø?
Tankene plaget ham mer eller mindre resten av livet. Jacobsen orket knapt å se igjen stedet der ulykken skjedde. Frem til han døde i 2013 var han bare tilbake to eller tre ganger.
I kroppen bar han også fysiske spor etter minetragedien:
− Noen av splintene satt så dypt at de ikke fikk dem ut. Arvid gikk med dem under huden resten av livet, han måtte få en erklæring fra legene for å slippe om bord når han skulle ut og fly de senere årene, forteller Svein-Olaf Antonsen, som vokste opp som enebarn etter at søstrene hans ble drept.
– Agnes og Aslaug ble bisatt fra den katolske kirken midt i byen. Jeg kan huske at da vi kom ut etter bisettelsen, og kistene skulle fraktes med hest og vogn opp til den katolske kirkegården ved siden av Tromsø gravlund oppe på toppen av øya, var det svart av folk. Ikke bare utenfor kirken, men på hele strekningen oppover. Det var møtt frem enormt mange mennesker, forteller Svein-Olaf Antonsen.
– Hvordan preget tragedien foreldrene dine i årene etter krigen?
– Både mamma og pappa slet nok med det som skjedde. De klarte ikke å gråte, stengte mye av følelsene inni seg. Vi snakket lite om det som hadde hendt, i alle fall så langt jeg kan erindre det. Jeg vet at foreldrene mine ble tilbudt en erstatning, men det fnøs bare pappa av. Han skulle ikke tjene penger på at døtrene hans var revet bort.
Les også: Alfred (12) var Hitlers helt
Fangeleir og festning
Sydspissen og Telegrafbukta var viktige områder for tyskerne i krigsårene. Området var både brukt som krigsfangeleir og forlegning for soldater.
− Det var et rent festningsverk der, med en stor bunker og flere kanoner, forteller lektor og lokal krigshistoriker Gunnar Pedersen til Vi Menn.
Sydspissen krigsfangeleir var brukt i de første krigsårene for internering av motstandsfolk og politiske fanger, også jøder ble plassert der. Belegget var på rundt 100–120 personer. Men da tyskerne i 1942 begynte å bygge militære anlegg på Sydspissen, ble fangene flyttet til en annen leir i Tromsdalen, og fangebrakkene ble tatt i bruk av soldater.
Fra de militære anleggene i Telegrafbukta hadde tyskerne god oversikt over trafikken over Malangen.
− Området var avsperret, ingen fikk gå innenfor sperringene, men Folkeparken ved siden av var åpent for ferdsel, og der var det mange som gikk og hygget seg på fine dager. Jeg vet ikke akkurat hvor sperringene gikk, eller hvordan ungdommene har kommet borti minen som eksploderte, men en stor tragedie var det, sier Gunnar Pedersen.
