Eva var både mistenksom og sjalu på ektemannen – med god grunn. Likevel ble hun værende ved Fridtjof Nansens side

I 2022 var det hundre år siden Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris for sitt humanitære arbeid.

Men den karismatiske polarhelten, vitenskapsmannen og politiske brobyggeren var ikke bare en stor humanist; han hadde også brennende interesse for kvinner.

Kvinnebedårer av rang

Selv om det nok er som polhelt og stor humanist mange husker ham best, var han også en gedigen kvinnebedårer. Fridtjof Nansens fascinasjon for kvinner har han selv gitt uttrykk for gjennom utallige brev, og i boken «Nansen og hans kvinner» (Kari Berg, 2004) blir dette ytterligere belyst.

I tillegg til hans to ekteskap, hadde han mange utenomekteskapelige kjærlighets­forhold – og det var ingen hemmelighet at han brukte sin sjarm, intelligens, samt sin spenstige figur og blå øyne til å knytte verdensomspennende nettverk med kvinnelige personligheter.

Den store polhelten søkte etter grensesprengende utfordringer, så vel til lands som til vanns, i politisk og humanitær sammenheng, som fredsbygger – og ikke minst var han idealist. Det siste kom også til uttrykk i hans forhold med kvinner.

Hans befatning med kvinner startet da han som ung student bodde hos et prestepar i Bergen og hadde et hemmelig forhold til den 13 år eldre prestefruen.

Noe senere, i 1884, ble han forlovet med Emmy Caspersen. Forlovelsen ble imidlertid hevet, ikke minst fordi begges familier hadde tatt dårlig imot den.

Interessen for friluftsliv og skiturer var inngangen til det som ble hans første ekteskap. Den friluftsglade sangerinnen Eva Sars (1858–1907) skal han ha møtt på en skitur i Nordmarka utenfor Oslo, der de falt pladask for hverandre. De giftet seg i september 1989.

Riktignok hadde Fridtjof allerede da et godt øye til en annen kvinne, nemlig skjønnheten Dagmar Engelhardt som gikk under tilnavnet «Klenodiet».

Men også den norske lærerinnen Johanne Sylow, som han stiftet bekjentskap med under en reise til Italia i 1886, og skotske Marion Sharp, som var på en rundreise med sin mor i samme land samtidig, hadde fanget Nansens oppmerksomhet.

Før ekspedisjonen til Grønland i 1888 sendte han brev til kvinnene han svermet for. Da hadde han samtidig sjarmert Emma Gamél i senk.

Hun var hustruen til den sjenerøse danske grossereren som hadde vært økonomisk velgjører for Grønlands-ekspedisjonen. Likevel var det sangerinnen Eva Sars som for alvor kapret hans hjerte.

Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York

Livet med Eva

«Livet begynte med Eva», sa alltid Nansen om sin første kone. I sin bok om foreldrene karakteriserer deres eldste datter, Liv, de to slik: «De var en enhet, to jevnbyrdige personligheter som på en enestående måte utfylte hverandre. Forskjel­lige som de var, særpreget og begavet i mange retninger, hadde de dype karaktertrekk felles, det samme kunstnersinn, den samme uavhengigheten av skikk og bruk, og det samme storlinjete synet på alt vesentlig her i livet. De kunne ikke utstå trivialiteter og småborgerlighet, og elsket å ferdes ute i skog og på fjell, og de elsket hverandre».

Til tross for fellesskap, kjærlighet og etter hvert fem barn, suksess og fremgang, og med tiden drømmeboligen «Polhøgda» på Lysaker utenfor Oslo, så ble ekteskapet tornefullt.

Ikke minst ble lykken overskygget av Fridtjofs affærer med andre kvinner og Evas sjalusiutbrudd. En av rivalene var nabokonen på Lysaker, Sigrun Munthe, som var gift med maleren Gerhard Munthe.

Og når Fridtjof dro på sine mange foredragsturneer, var Eva både sjalu og mistenksom, noe som med årene førte til stadig større avstand mellom ektefellene. Det ble ikke stort bedre da Sigrun Munthe etter hvert tok ut skilsmisse fra sin ektemann.

Les også: (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet

Falt pladask for «Klenodiet»

Samtidig gikk ryktene om at Fridtjof på nytt hadde forelsket seg hodestups i skjønnheten Dagmar Engelhart («Klenodiet») og at en skilsmisse mellom ham og Eva var nært forestående. Under et møte Eva hadde med sin venn professor C.W. Brøgger, der han konfronterte henne med ryktene om at Fridtjof og «Klenodiet» stadig var observert alene sammen på turer på Bygdøy, skal hun ha kommentert med sarkasme: «Der ser du min Ven, at en stor Mand og en Skjønnhed ikke ubemærket kan tale formeget sammen og omgaaes formeget».

Eva druknet seg i arbeidet som konsertsangerinne, samt i rollen som mor, sitt sosiale liv og huslige sysler. Når Nansen var hjemme, tilbrakte han mye tid med arbeid i tårnværelset. Dessuten var det stadig rift om hans oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Han var derfor stadig på reiser.

De beste stundene hadde ekteparet på sitt «kongerike» Sørkje, en seter i Numedal. Dette var familiens fristed, et sted langt borte fra «ondskap, sladder og kvindfolk», som Eva kalte det. Der fødte hun også deres yngste datter, Irmelin, kalt Immi.

Les også: (+) Nini var gift med to fettere: Ble fordømt av sine egne foreldre

Knust av sorg

Men den tidligere nabokonen, Sigrun Munthe, var fortsatt inne i bildet, og den amorøse affæren mellom Fridtjof og henne gikk etter hvert Eva på nervene. Da Nansen ble utnevnt til stillingen som Norges minister i London i mars 1906, ett år etter unionsoppløsningen med Sverige, valgte Eva å bli igjen i Norge med barna.

Brevvekslingen mellom paret på denne tiden viser at hun var plaget av dysterhet og sjalusi, mens Fridtjof på sin side forsøkte å bortforklare forholdet til Sigrun Munthe – og forsikre om at Eva var den eneste han elsket.

At han ofte ble observert med dronning Maud på denne tiden vakte også Evas mistenksomhet. Ifølge historikeren Jacob Worm-Müller var nemlig diplomat Nansen meget sammen med dronningen, som han var svært begeistret for.

Året før Eva Nansen døde av lungebetennelse, bare 49 år i desember 1907, klarte imidlertid pianistinnen Ingeborg Motzfeldt å hjelpe paret med å løse flokene gjennom nærmest terapeutiske samtaler.

Det siste året i ekteskapet ble kanskje ett av deres lykkeligste. Evas død gikk hardt inn på Fridtjof Nansen som var helt knust av sorg.

Andre ekteskap

Sigrun Munthe hadde fortsatt en sentral plass i Fridtjof Nansens liv. I 1919 giftet de seg, og hun ble den nye husfruen på Polhøgda. Men ryktene ville ha det til at Nansen før ekteskapet hadde et intenst forhold til den engelske Kathleen Scott (1877-1947), som var gift med marineoffiseren og polfareren Robert Falcon Scott (1868-1912), mannen som tapte mot Roald Amundsen i kappløpet om å bli den første på Sydpolen.

For Nansenbarna ble ikke livet det samme etter at faren giftet seg på nytt. Ingen skulle få rokke ved moren Evas minne, og forholdet mellom barna og farens nye kone ble iskaldt. Heldigvis forble forholdet mellom Nansen og barna sterkt.

Nansen fortsatte sitt internasjonale arbeid, blant annet som medlem av Norges delegasjon til Folkeforbundet og senere som høykommissær for flyktninger og krigsfanger. Reise­virksom­heten økte, nå med base i Genève.

Kvinner i fleng

På en båttur til USA fattet han interesse for nok en ny kvinne, denne gangen svenske Estrid Linder. Under et besøk i Washington, der han ble kjent med den sveitsiske diplomaten Hans Sulzer, ble han sjarmert av hans kone, Lilli, som han korresponderte heftig med i mange år. De to hadde også flere romantiske møter.

På en tur til Russland og Ukraina i begynnelsen av 1921, i forbindelse med den enorme sultkatastrofen der, ble han betatt av en ung dansk Røde Kors-sykepleier, den 21 år yngre Lena Tidemand. Hun kalte ham sin Jupiter. Mot slutten av sitt liv skulle han visstnok også ha hatt et godt øye til den radikale forfattervenninnen Ninni Roll Anker (1873-1942).

Selv om Nansens kone Sigrun forgudet ektemannen, ble ekteskapet langt fra lykkelig. Nære venner av paret la merke til at han var nervøs, irritabel og nærmest uvennlig når han en sjelden gang var sammen med henne i sosiale sammenhenger.

I et middagsselskap hos vennen Erik Werenskiold bare noen måneder før Nansen døde, ble venner opprørt og fortvilet over å se hvor vondt Sigrun og Fridtjof hadde det. Han så bunnløs trist ut, hun hard og på vakt.

Nansens siste kjærlighet

Det var nok en rimelig forklaring på at forholdet mellom ekteparet Nansen hadde surnet. På det tidspunktet hadde nemlig Nansen i rundt et år pleiet forholdet til den 30 år yngre Brenda Ueland – et forhold han karakteriserte som den sterkeste kjærligheten i sitt liv. Det bekreftes av de 30 brevene som ligger oppbevart i Minnesota Historical Society i St. Paul, USA.

Brenda Ueland var født i Minneapolis i 1891. Faren, Andreas Ueland, var sønn av den kjente stortingsmannen, Ole Gabriel Ueland. Nansen var blitt kjent med Brendas far under en overfart fra USA til Norge i 1928, og han inviterte Nansen til å komme på besøk på hans neste foredragsreise til USA.

Ueland hadde stolt fortalt om sin talentfulle og idealistiske datter Brenda, som i all hemmelighet beundret Nansen. I 1926 hadde hun giftet seg med den radikale bohemen Wilhelm Benedict. Paret bosatte seg i New York og fikk datteren Gaby.

Les også: (+) Spionen som rundlurte Nansen: Dobbeltspillet kostet koste mange norske sjøfolk livet

Lynforelsket i 30 år yngre Brenda

Etter noen år gikk ekteskapet i oppløsning, og Brenda flyttet tilbake til familien i Minneapolis. I mars 1929, i forbindelse med en av Nansens forretningsreiser og foredragsturneer, møttes Brenda og Nansen i New York. Han var da i gang med planleggingen av luftskipsferden med Graf Zeppelin over Nordpolen, og Brenda fikk møte ham under påskudd av å ville intervjue ham.

Forelskelsen slo ned som et lyn.

Nansen var da en høyreist mann på 68 år, med bred brystkasse og hevet hode. I Brendas selvbiografi, «Me» fra 1939, skriver hun at i det samme øyeblikk hun så ham, sa hun til seg selv: «Ja, han ser akkurat ut som han skal». Mest festet hun seg ved blikket. De blå intense øynene, så fulle av lengsel og søken. De satt rett overfor hverandre. Så begynte Nansen å snakke. Først langsomt, og deretter mer og mer ivrig om den planlagte vitenskapelige ferden med luftskipet – og hun var solgt.

Beundringen og tiltrekningen var gjensidig. De møttes igjen og igjen, og først i april skiltes de. Selv om de bare hadde kjent hverandre noen uker, erklærte begge at de elsket hverandre. Fra da av skrev de omtrent ukentlig til hverandre helt til Nansen døde.

I brevene utleverer han sine innerste følelser og lengsler – og betror henne at han aldri har elsket en kvinne like dypt og inderlig som henne. Han betraktet henne som sin tvillingsjel.

Les også: (+) Dette lærte du ikke om Amalie Skram på skolen

Unike brevskatter

Da boken «Nansens siste kjærlighet» ble publisert i 2011, inneholdt den brevskatter som savner sidestykke i norsk historie. Fridtjof Nansens pasjonerte, erotiske og totalt selvutleverende kjærlighetsbrev til sin elskede Brenda Ueland forandret for alltid bildet av vår nasjonale helt.

Brevene var aldri tidligere blitt offentliggjort, og det var Brendas barnebarn som etter flere års overveielse besluttet å utgi dem. Her forteller han om sine seksuelle fantasier, men også om frustrasjoner i Folkeforbundet, kristendom og islam, sine ekteskap og barn, sjalusi og mistenksomhet.

Men fremfor alt bedyrer han sine intense følelser for Brenda – den 30 år yngre kvinnen ble hans siste, og kanskje største kjærlighet. Hun åpnet seg også for ham – og brevene hun skrev til ham var ikke mindre intime. Brenda var nemlig en frigjort og ukonvensjonell kvinne.

De traff hverandre riktignok aldri igjen rent fysisk. Men helt til det siste skal korrespondansen med Brenda, som han kalte sin kjære elskede pike, ha vært kilde til livsmot og håp. Selv da Nansen ble syk og sengeliggende, hjertet sviktet og han ble rammet av blodpropp, fortsatte han den intense brevutvekslingen, og undertegner brevene til henne med «Din viking Fridtjof». Siste brev til Brenda ble skrevet i begynnelsen av april i 1930, bare noen uker før han døde.

Brenda Ueland tok hans død svært tungt. I sin selvbiografi ni år senere, beskriver hun forholdet til Nansen som stor kjærlighet. Hun forteller at hun etter hans død har tenkt på ham hver dag. I motsetning til Nansen, som ikke trodde på et liv etter døden, bevarte hun et håp om at de skulle møtes igjen – i det hinsidige.

Kilder:

Nasjonalbibliotekets bildesamling,

Boken «Fridtjof Nansen og hans kvinner», av Karin Berg, Schibsted Forlagene AS 2004.

«Nansens siste kjærlighet», red. Eric Utne, Orfeus Forlag 2011.

Anna ble solgt av ektemannen for 300 kroner

«Anna i ødemarka» var 38 år gammel da hun i 1928, etter mange år som omreisende, opplevde sitt livs verste fornedrelse. Hennes livshistorie var så hjerteskjærende og sterk at selv Kongen ble rørt.

Hjalmar var en av Norges barskeste polarhelter. Men uten is under føttene var han en plaget mann

Han var først på Nordpolen. Én detalj gjorde at han ble glemt