En krigsseilerkones historie
Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Solveig Pedersen våknet om nettene av at mannen hadde mareritt og lå og skrek. Og gradvis ble det verre. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse.
Solveig Pedersen (94) vet hva det vil si å leve med en mann med krigstraumer.
Det er skrevet mye om krigsseilerne og de posttraumatiske lidelsene de hadde, men historiene til de som levde med de skadede mennene blir sjelden fortalt. Snart er det ingen igjen som vet hvordan det var.
Solveig er en av dem som fremdeles kan fortelle.
– Det var tøffe år, men jeg måtte jobbe hardt og tenke på barna våre. Vi måtte klare oss, forteller Solveig Pedersen.
Solveig er ikke lenger fysisk sprek, men hun klarer seg stort sett selv, bare med litt hjelp fra sønnen Borgar. Hun vil bo i barndomshjemmet i Lier i Viken så lenge hun kan – her er det så mange gode minner.
– Det er mors og fars fortjeneste at jeg lærte meg å jobbe, gi omsorg og holde ut, forklarer hun.
84 år gammel kjøpte hun tilbake barndomshjemmet. Nå er hun 94 år og mener at det forlenget livet hennes.
– Da jeg flyttet tilbake til stillheten og naturen, falt mye på plass. Endelig ser jeg livet mitt i et bedre lys. Det var ikke lett for Karl, som hadde opplevd så mye grusomt. Han var jo syk, sier hun.
Karl var ektemannen, og det er mange år siden han døde. De var skilt, men de siste årene av livet hans hadde de god kontakt gjennom å skrive brev. Det lå en kjærlighet mellom dem helt til det siste.
Nortraship var en organisasjon opprettet av norske myndigheter i London i 1940 for å disponere den norske handelsflåten under andre verdenskrig. Kort tid etter krigen stoppet utbetalingene til krigs-seilerne.
En liten gruppe krigs-seilere startet i 1965 arbeidet for å sikre pensjonsrettighetene. Psykiske skader ble på denne tiden ikke akseptert, hverken av myndigheter, leger eller Rikstrygdeverk.
For å påvise bolignøden blant krigsseilerne ble Krigsseilerstiftelsen opprettet. Hovedmålsettingen var å bygge en «by» som kunne påvise boligbehovet på landsbasis.
Konvoibyens 28 leiligheter i Risør ble bebodd av krigsseilere og deres familier. En trygg havn – og en heder for viktig krigsinnsats.
Ung kjærlighet
Kjærlighetshistorien begynte da Karl, som også var fra Lier, kom hjem etter å ha seilt ute i krigsårene. Solveig var 18 år og forelsket.
Men selv om følelsene ble gjengjeldt, var det ikke gitt at det skulle bli dem, for han hadde en datter i Sverige og et uavklart forhold til jentas mor.
– Jeg sa at han måtte bestemme seg, minnes hun.
Det gjorde han, og mannen hun sa ja til hadde en sterk krigshistorie. Karl drev motstandsarbeid under krigen, og flyktet etter hvert til Sverige. Siste del av krigen var han i konvoifart.
I begynnelsen merket ikke Solveig så mye til traumene hans. Han hadde seilt både langs norskekysten og i handelsflåten utenriks, og hadde sett og opplevd krigshandlinger på nært hold og på egen kropp, men han snakket ikke om hva som hadde skjedd.
Les også (+) Krigshelten sluttet aldri å bebreide seg selv for brorens død
Den tøffe hverdagen
Etter krigen var det vanskelig å skaffe seg en fast jobb, og i september 1946 ble de foreldre til datteren Karin Synnøve. Da flyttet de for en periode til hennes småbrukerforeldre i Flåret.
Bok
Krigsseilerens familie av Oddvar Schjølberg forteller historien om Solveig Pedersen, hennes døde eksmann Karl og deres til sammen fem barn.
Boken er gitt ut på Liv forlag og er en av mange bøker forfatteren har skrevet om krigsårene. Han mener det er på tide at kvinnene, som var gift med krigsseilere, kommer frem i lyset. De fikk tøffe skjebner.
Allerede da slet Karl med søvn og en uro i kroppen, men han holdt det for seg selv. Ingen forsto da hva krigsseilerne hadde gjennomgått. Karl og andre krigsseilere trodde at problemene ville forsvinne med tiden.
Solveig erfarte at hverdagen var tøff. Hun trodde det skyldtes Karls problemer med å få en ordentlig jobb. Våknet han våt av svette om natten etter mareritt om synkende skip og bombeangrep, avfeide han det bare som en skummel drøm.
– Marerittene var stadig tilbakevendende, og mangelen på søvn tappet ham for krefter og resulterte i at han ikke klarte å passe jobben sin, forklarer hun.
Det tyngste valget
Hun ble gravid igjen, og Karl sa at de ikke hadde råd til å fostre opp et barn til. Utbetalingene krigsseilerne var lovet, kom ikke. Det som da skjedde, gjør fremdeles vondt å snakke om. Da sønnen Lasse ble født, følte hun seg mer eller mindre tvunget til å gi ham fra seg.
På den tiden var det ikke uvanlig at par i en vanskelig situasjon satte en eller flere av barna sine bort, gjerne til par som ikke hadde barn selv.
– Jeg mente at vi måtte klare å finne en utvei, selv om Lasse ble født inn i en veldig uholdbar situasjon, men Karl mente at det også på grunn av hans helse var best for gutten vår at han ble tatt hånd om av noen gode mennesker.
De skulle bare få rettet opp situasjonen, og så skulle de få ham hjem igjen. Men slik ble det ikke. Dette er livets største sår og sorg for Solveig.
– Å gi bort Lasse er det tyngste jeg har måttet gjøre i mitt liv. Jeg var ikke enig og ble plaget av en stor skyldfølelse fordi jeg ikke hadde krefter til å stå imot.
Les også (+) Himmlers norske venn tjente en formue på krigen – straffen ble knallhard
Forsto ikke
De fikk en datter til, og hun ble hos dem. Solveig levde sammen med en mann som klandret seg selv fordi han hadde overlevd, mens flere av kameratene hans hadde omkommet. En gang, mange år etter krigen, forsøkte han å sette ord på det.
De første årene av ekteskapet forsto hun ikke hva han slet med, og hun visste ikke at titusener av kvinner rundt om i Norge hadde de samme problemene som henne.
I årene som fulgte ble Karl mer og mer psykisk syk, samtidig som Solveig slet med dårlig samvittighet fordi de måtte sende fra seg sønnen. Av hele sitt hjerte ønsket hun å ha familien samlet.
Da de fikk kjøpe ut en tomt fra Flåret og bygde hus der, ble det et håp om bedre tider. Karl dro til sjøs igjen i 1950, og i noen år jobbet han innen hvalfangst i lengre perioder, mens hun passet barn, hjem og småbruk.
De gode verdiene
Det aller viktigste Solveig fikk med seg fra barndommen, var å vise nestekjærlighet. De gode verdiene fikk henne til å stå ved sin manns side da traumene hans etter hvert gjorde livet uutholdelig for både henne og barna.
Bevar tanken enkel når livet er vanskelig, sier et ordtak, og Solveig klamret seg til det enkle; de daglige gjøremålene og arbeidsoppgavene. Hun jobbet så hardt og mye at det ikke var tid til å tenke.
De fikk to sønner til, men på slutten av 50-tallet begynte Karls krigsseilersyndrom virkelig å komme til uttrykk. Han ble mistenksom og fikk mange vrangforestillinger. Hun visste ikke da han at han blandet beroligende og smertestillende medisiner med alkohol.
– Far forandret seg og ble mer uberegnelig. Både kroppsspråket og øynene hans viste at det kunne ende med tragedie dersom familien vår ikke fikk hjelp, sier den ene datteren i boken Krigsseilerens familie, skrevet av Oddvar Schjølberg.
Les også: Soldater på spekk
Familiens kollaps
I 1966 kollapset familien, og Solveig ble lagt inn på sykehus for å få hvile og hjelp. De to guttene ble plassert hos familie i en annen kommune, og der bodde de i ett år.
De to døtrene flyttet hjemmefra allerede som 15-åringer. Den ene datteren deler i boken hvor belastende det var at faren var så ustabil. At han hadde våpen, og at de hadde en skremmende episode som endte med at faren ble tvangsinnlagt, kommer frem.
Men Solveig fortsatte å vise omtanke for Karl og alle andre mennesker rundt seg. Hun ga barna trygghet og var fredsmegler når situasjonen tilspisset seg.
Da de yngste sønnene var ni og tolv år, sa hun ja til å flytte til Konvoibyen i Risør, som skulle være krigsseilernes hjem. Karl fikk innvilget krigsinvalidepensjon, og pengene kom regelmessig inn på konto. Men lykken fulgte ikke med på kjøpet.
Solveig sto hele tiden på for å skape en positiv forandring, men det hjalp ikke. Karl fant en annen kvinne, og de ble skilt.
Les også (+) – Hvis bilen svinger til høyre, blir vi skutt
Flyttet hjem igjen
Solveig fikk mer motgang gjennom en aggressiv form for kreft, og legen sa at hun kanskje ikke ville få en lang levetid, men han tok feil.
For ti år siden ble barndomshjemmet lagt ut for salg, og da slo Solveig til. Bare noen dager senere kom hun hjem igjen. Se for deg en aldrende dame, bærende på et kanarifuglbur og en stor koffert – det var slik hun dro tilbake.
– Her har jeg brukt naturen til å få tilbake kreftene. Endelig forstår jeg hvorfor ting ble som de ble. Jeg ser at livet mitt først og fremst har vært rikt og at jeg har mye
å være takknemlig for.
Solveig er glad for at krigsseilernes skjebne til slutt ble godt belyst og dokumentert.
– Hadde jeg bare visst alt dette den gangen, men det er nytteløst å tenke på. Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde familien samlet, og det er jeg stolt av. Jeg ser endelig at jeg var sterk.
Det hører med til historien at sønnen Lasse ble gjenforent med sin mor og de har i dag god kontakt.
