Elskeren på loftet
I 10 år levde Dolly et vanlig liv med ektemannen. Så oppdaget han hennes hemmelighet på loftet
Da 17 år gamle Otto banket på døren til det staselige huset, hadde Dolly (33) tatt på seg en bitte liten badekåpe av silke og ingenting annet. Da hun åpnet, iverksatte hun den helt spesielle planen hun hadde lagt for den unge gutten.
Jeg trenger noen til å fikse symaskinen. Kan du ikke sende reparatøren du brukte borte på fabrikken? sa Dolly Oesterreich (33) til ektemannen Fred da han var på vei ut døren en morgen.
Fabrikkeieren bladde i hukommelsen, og nikket snart bekreftende.
– Han unggutten fra Singer?
– Ja, han virket dyktig. Fingernem, sa Dolly.
– Jeg skal gi ham beskjed, sa Fred.
Han satte hatten på hodet og forsvant plystrende ned gaten. En trinn og liten, men ganske tilfreds mann.
Tekstilfabrikken gikk godt, og Walburga, eller Dolly som alle heldigvis kalte henne, var ikke verst. Han fikk litt kjeft når det ble en drink eller to for mye, det var så, eller når han ikke klarte å holde tritt i ektesengen. Hun var kravstor der. Men for det meste var hun grei. Og nå hadde hun visst begynt å sy også, du verden.
Fred Oesterreich spaserte bekymringsløst videre, uten en tanke på at livet nettopp hadde tatt en dramatisk vending.
For da 17 år gamle Otto Sanhuber banket på døren til det staselige huset i Milwaukee litt senere denne dagen i 1913, gjennomførte Dolly den helt spesielle planen hun hadde lagt for ham.
Hun åpnet døren og sto foran ham i silkestrømper, en bitte liten badekåpe av silke og ingenting annet. Hun luktet parfyme og oste av sex.
Dolly viste vei til soverommet, hvor symaskinen sto. Men den eneste snella Otto rørte den dagen, var Dolly. Fra da av var de elskere.
Otto flytter inn
Slik begynte et trekantdrama som mange år senere endte med et drap, og enda senere, i 1930, med en rettssak så stappfull av pikante detaljer at folk slukte avisreferatene i månedsvis.
Med forbudt lidenskap og brå død var affæren som hentet rett ut av datidens billigromaner og pulp-litteratur. Men hovedingrediensen var detaljen som selv ikke de mest fantasifulle forfatterne hadde klart å dikte opp: Dolly skjulte sin unge elsker på et kvistværelse i ti år uten at ektemannen oppdaget det.
Det var mest praktisk slik, mente Dolly.
Etter det første møtet, hadde det blitt mange flere. Iblant på hotellrom, iblant hjemme, når Fred var ute av huset. Men naboer hadde lagt merke til den unge mannen som stadig var innom.
Dolly hadde slått en skrøne. Det er bare min omstreifende halvbror, hadde hun sagt.
Andre ganger snakket hun om en bokselger. Men det var grenser for hvor ivrig en bokselger kunne være. En idé tok form. Huset var stort. Det fantes rom ekteparet aldri hadde brukt, små skjulesteder Fred ikke ante fantes.
– Den drukkenbolten enser jo ingenting likevel, tenkte Dolly.
Otto Sanhuber var foreldreløs, ganske venneløs og ikke spesielt opptatt av å gjøre karriere som symaskinreparatør. Da Dolly foreslo at han kunne slutte i jobben og være i nærheten av henne hele tiden, var valget enkelt.
En gang i 1913 flyttet 17-åringen inn på et lite loftsværelse i huset til ekteparet Oesterreich.
Dolly utstyrte døren med hengelås og gikk alltid med nøkkelen på seg. Til Fred sa hun at hun oppbevarte pelsene sine der. Otto fikk en madrass, en nattpotte og et lite skrivebord.
Det var en liten hake, han fikk ikke lov å gå ut eller møte andre.
Han måtte oppholde seg bak en låst dør, som en flaggermusmann skjult i mørket, slik Los Angeles Times skrev i forbindelse med rettssaken i 1930.
Men det var til å leve med, så lenge han fikk nærmest fri tilgang til sine to store lidenskaper: Dolly, selvsagt – og krimromaner.
Om nettene, i skimmeret fra et stearinlys, leste han bøker (som Dolly lånte på biblioteket), og skrev egne beretninger om eventyr og begjær, skriver Los Angeles Times.
På dagtid var Otto ofte alene i huset, og hvis Dolly våget å låse opp, utførte han gjerne husarbeid. Men aller helst feide han både hus og husets frue.
– Vi gjorde det åtte ganger på én dag, fortalte Otto Sanhuber til retten i 1930. Han snakket ikke om støvtørking.
Les også: (+) Politiet mente den hyggelige jusstudenten umulig kunne stå bak overfallene. Det kostet flere unge kvinner livet
Spøkelse på flyttelasset
Dolly og Fred ble i huset i Milwaukee i fem år. Det hendte Fred undret seg. Noen ganger hørte han lyder, som om noen tuslet rundt på loftet.
Sigarer og øl forsvant. Gode, tykke wurstpølser han satte vekk i skapet og gledet seg til å spise, var borte dagen etter. Fred ble skvetten av seg, og begynte å lure på om han så syner.
– Det finnes ikke spøkelser. Du drikker for mye, sa Dolly.
I 1918 flyttet ekteparet til Los Angeles, av årsaker som aldri helt er klarlagt. Ekteskapet skrantet, kanskje ville Fred se om nye omgivelser ville hjelpe. Det som er sikkert, er at Dolly stilte ett eneste krav. Det nye huset skulle ha loft. Da de flyttet inn, var Otto allerede på plass oppunder hustaket.
Fire nye år passerte. Ekteskapet knaket enda mer i sammenføyningene. Fra loftet hadde Otto orkesterplass til de stadig heftigere kranglene. Fred klaget på Dollys åpenlyse flørting med andre menn, Dolly hånet Fred for drikkingen hans.
En augustkveld i 1922 eksploderte begge. Fred hørtes både voldsom og truende ut. Dolly skrek. Otto hørte lyden av noe som falt i gulvet. Var gubben i ferd med å slå i hjel kvinnen Otto elsket?
Døren sto ulåst, og Otto visste hvor Fred gjemte pistolen sin. Fred Oesterreich rakk neppe å reflektere stort over hvor mannen som plutselig sto foran ham i dagligstuen med et lite skytevåpen i nevene, kom fra. Men kanskje kjente han igjen den fingernemme symaskinreparatøren fra tekstilfabrikken ni år tidligere.
Så smalt det tre ganger i rask rekkefølge, og Fred sank sammen på gulvet med tre kuler i brystet.
Som en krimroman
Otto hadde ikke sett andre folk på årevis, men han hadde skrevet en hel del refuserte krimromaner. Nå kom han opp med et plott for å redde både sitt eget og Dollys skinn.
Han fjernet den diamantprydede klokken fra håndleddet til den døde Fred. Han dyttet Dolly inn i et skap, låste døren og kastet nøkkelen i gangen.
– Nå kan du begynne å skrike, sa Otto og forsvant.
Ifølge enkelte kilder gjemte han seg på loftsværelset sitt igjen, men det høres nesten for godt ut til å være sant.
Politiet ble tilkalt av naboer som hørte Dollys rop, og det er vanskelig å tenke seg at de ikke undersøkte huset grundig.
Uansett, de fant i hvert fall ikke Otto. Bare et lik og den innelåste enkefrue Oesterreich, som gråtkvalt fortalte om brutale innbruddstyver de hadde tatt på fersken.
– Stakkars Fred, de skjøt ham, hulket Dolly. Sjefetterforsker Herman Cline fra Los Angeles-politiet festet ikke helt lit til forklaringen.
Det var spesielt én ting som skurret. Drapsofferet var skutt med kuler fra en kaliber .25. Cline hadde aldri hørt om ranere som gikk rundt med sånt småtteri.
Men fruen kunne jo umulig ha skutt ektemannen og så låst seg inn i skapet. Cline måtte pent la saken ligge. Dersom Otto Sanhuber hadde håpet at livet ville forandre seg med Dollys ektemann ute av bildet, tok han feil.
Dolly flyttet riktignok til en annen adresse i byen. Men Otto måtte igjen nøye seg med loftet. I stedet kom det nye menn inn i Dollys liv og hus. En av dem var advokaten Herman Shapiro. Han hadde hjulpet Dolly med å rydde opp i boet, og hjelpen ble utvidet til soverommet.
En annen var forretningsmannen Roy Klumb. Begge ble trukket inn i drapssaken.
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Forsmådde menn
Shapiro fikk den stjålne diamantklokken etter Fred i gave.
– Jeg fant den under sofaputene, tyvene må ha mistet den der, sa Dolly.
Og Klumb fikk drapsvåpenet som Otto hadde tatt med seg og skjult.
– Denne pistolen min ligner så veldig på den som Fred ble skutt med. Jeg er redd for hva politiet vil tro. Kan ikke du kvitte deg med den? For min skyld, sa Dolly.
Klumb kastet pistolen i de berømte tjæredammene i La Brea i sentrale Los Angeles. Men på et tidspunkt ble det for mange menn, selv for åtte-ganger-om-dagen-Dolly.
Da Klumb forsto at han ikke var den eneste mannen i livet hennes, gikk han forsmådd til politiet og fortalte om pistolen.
Sommeren 1923, et snaut år etter drapet på ektemannen, ble Dolly Oesterreich arrestert. Men pistolen var rustet og til liten hjelp i etterforskningen. Og fortsatt var det ikke mulig for politiet å finne motiv og en god forklaring på gåten med det låste skapet.
– Det er den tøffeste kjerringa jeg har møtt. Det er ikke mulig å ta henne i motsigelser eller løgn, uttalte etterforskeren Herman Cline senere.
Dollys største bekymring mens hun satt fengslet, var ikke bevisene, men at hun hadde en mann innelåst på loftet. Han trengte tilsyn, av et annet slag enn det tilsynet hun selv brukte å gi.
Hun så ingen annen råd enn å innlemme sin advokatvenn Shapiro i hemmeligheten. Shapiro fikk beskjed om å handle inn matvarer og banke på den bortgjemte døren til kottet med alle pelsene.
Ut kom Otto Sanhuber. Og hele historien. Etter ti år uten en eneste samtale med en annen mann, hadde Otto mye på hjertet. Shapiro orket ikke å høre alt.
– Spis opp maten og kom deg ut, sa han.
Les også: (+)
Juryens dom
Otto flyktet. I flere år levde han endelig et normalt liv, en periode jobbet han som vaktmester i Canada. Men på et tidspunkt vendte han tilbake til Los Angeles. Der gikk det mot siste akt i dramaet.
Advokat Shapiro hadde også innsett at Dolly ikke var den enkleste å leve sammen med. En dag i 1930 hadde han fått nok.
Shapiro oppsøkte politiet, fortalte om mannen på loftet og sjefetterforsker Cline fikk plutselig den siste biten i puslespillet. Otto og Dolly ble pågrepet, tiltalt for drapet syv år tidligere. Aviser landet over fant frem de feteste typene de hadde til overskriftene sine da rettssakene startet.
– Her har virkeligheten overgått romanene, skrev nyhetsbyråene.
Drapsmannen på loftet ble beskrevet som en liten, forskremt mann med hornbriller. Avisene kunne ikke riktig bestemme seg for om han lignet en ugle eller en torsk.
Dolly, som da var blitt 50, var ifølge de samme avisene en tekkelig vamp med appetitt på menn.
I vitneboksen innrømmet Sanhuber at han hadde skutt Fred Oesterreich, men påberopte seg både nødverge og utilregnelighet. Forsvarsadvokatene tegnet et bilde av en usikker, ung mann som kun hadde vært et redskap i hendene til en herskesyk og erfaren kvinne.
– Den digre mannen kom mot meg. Jeg var lammet av skrekk. Han klemte meg mot veggen og slo meg i ansiktet. Jeg ville ingenting annet enn å komme meg vekk, men pistolen gikk bare av, fortalte Sanhuber.
Juryen fant ham skyldig, men kun i uaktsomt drap – ikke overlagt.
Men uaktsomt drap hadde en foreldelsesfrist på syv år. Da dommen falt, hadde det gått åtte.
Sanhuber en fri mann – smyger seg gjennom juridisk smutthull, meldte avisene.
Sanhuber forsvant for godt. På nettsteder som Find A Grave er dødsåret hans oppgitt som ukjent.
Også Dolly Oesterreich gikk fri. Anklagerne klarte ikke å overbevise juryen om at Dolly hadde medvirket til selve drapet.
Ifølge Sanhubers vitnemål hadde hun jo ligget på gulvet, skamslått av ektemannen. De lot henne gå. Snart vek Otto og Dolly plass for yngre og sprekere gangstere som Bonnie og Clyde på førstesidene.
En dag i 1961 fanget Los Angeles Times opp at Dolly dukket opp på rådhuset i Los Angeles for å gifte seg. Den 81 år gamle kvinnen så skrøpelig ut. Det så ut som hun ikke hadde trengt symaskinreparatør på en stund.
Nysgjerrige journalister hentet frem den gamle skandalen igjen, og sporet opp hvor hun bodde på sine eldre dager.
De noterte seg at huset hadde loftsleilighet.
Kilder: Artikkelserie og arkivsaker i Los Angeles Times, nettstedet Crime Library.
