Aberfan-katastrofen
Advarslene ble møtt med taushet. Siste dag før høstferien skjedde det alle hadde fryktet
Mange hadde advart, men det statlige gruveselskapet ignorerte varslene. Dagen før høstferien I 1966 skjedde det som mange hadde fryktet.
Den regntunge oktoberdagen hadde begynt som normalt for kantinebestyrer Nansi Williams (44) ved Pantglas barneskole i Moy Road i småbyen Aberfan i Wales.
De fem tusen innbyggerne i den lille gruvebyen var vant til et stille og fredelig liv i dalstrøket nedenfor de grønnkledde åsene.
Det eneste som brøt idyllen var den stadig voksende haugen med kullavfall fra Merthyr Vale-gruven. I mange år hadde haugen med stein, skifer, jord og kullfragment fått vokse. Den var ikke noe pent syn, men disse slagghaugene etter kullutvinningen var ikke noe uvanlig syn i Wales.
Nansi hadde påbegynt runden for å samle inn lunsjpenger fra elevene. Det var 21. oktober 1966. Siste skoledag før høstferien.
Kanskje var mange litt ekstra glade for at skolen skulle være stengt en uke, for den lå utsatt til, i rett linje under gruven oppe i fjellene, og det hadde regnet tungt i flere dager.
Det var en kjent sak at mange fryktet at haugen en dag ville rase. De hadde lært seg å leve med frykten, men den var ikke grunnløs.
Ignorerte advarslene
Kullavfallet fra gruven lå plassert over en underjordisk elv som var omsluttet av porøs sandstein. Regnet gjorde at avfallshaugen ble våtere og tyngre for hver dag som gikk. Overfor den statsdrevne gruvegiganten National Coal Board hadde lokale myndigheter flere år tidligere uttrykt bekymring for slamhaugens potensielt ødeleggende kraft.
– Jeg anser situasjonen som svært alvorlig. Hellingen er bratt og slammet så løst at det umulig kan bli holdt på pass i løpet av et vinterhalvår eller i perioder med mye regn, skrev en ingeniør i juni 1963 til NCB, ifølge Smithsonian Magazine.
Ikke bare ble advarslene ignorert. Ifølge BBC truet NCB sågar med å stenge gruven og dermed frata Aberfan-innbyggernes deres viktigste levebrød dersom det ble laget oppstyr.
Frykten for hva som kunne skje var ikke bare basert på fysiske lover. I 1944 ble innbyggerne i Aberfan vitne til dramatiske bevegelser i avfallshaugen som ble kalt Tip 4. Et ras stoppet bare 150 meter fra byen. Likevel talte varslerne for døve ører. Krav om nytt deponi for avfallet ble ikke hørt. Det var også mange som ikke våget klage. De fryktet for arbeidsplassen.
En tsunami
Da de første gruvearbeiderne kom på jobb 21. oktober 1966, oppdaget de at det var bevegelse i den 33 meter høye slamhaugen som ble kalt Tip 7. Den hadde et volum på rundt 230 000 kubikkmeter. De valgte derfor ikke å dumpe mer slagg på stedet.
Men det var uansett for sent.
Slagghaugene
Når man utvinner kull, får man også med diverse andre materialer og sedimenter "på kjøpet". Disse materialene (jord, sand, grus og diverse mineraler) blir dermed avfall man må bli kvitt. Ved Aberfan-gruven ble dette avfallet dumpet i hauger i fjellsiden. Det var en av disse som raste ned fjellsiden 21. oktober 1966 og forårsaket katastrofen som tok 144 menneskeliv.
Rundt klokken 09.15 begynte en flodbølge av flytende slam å bevege seg. Farten økte raskt. Gruvearbeidere ble vitne til det som skjedde, men kunne ikke slå alarm. Telefonkabelen var stjålet, ifølge BBC.
Ikke at det hadde hjulpet å ringe. Med en fart på opptil 80 km/t raste en 12 meter høy tsunami bestående rundt 110 000 kubikkmeter blytung masse ned åssiden. Rundt 40 000 kubikkmeter traff landsbyen. Midt i infernoet i Moy Road sto Pantglas-skolen. Klasserommene ble raskt fylt av en tykk, mudderlignende masse full av vrakgods.
Les også: Sløydlæreren skrudde på en bryter – sekunder senere var skolen jevnet med jorden
En gruvearbeider forklarte i en senere høring hvordan han og kollegene hadde sett massen med slam plutselig begynne å bevege seg. Sakte først.
– Så tiltok bevegelsen og økte med voldsom fart. Haugen forvandlet seg til en bølge som raste ned åssiden.
– Jeg trodde jeg så syner, forklarte en annen.
Uten mulighet til å kunne gripe inn kunne de bare stå og se på at bølgen traff landsbyen og skolen der barna deres var samlet.
Som et jetfly
Nede i landsbyen registrerte flere innbyggere plutselig lyden av noe som hørtes ut som torden eller et lavtflyvende jetfly.
Howard Rees var på vei til ungdomsskolen, som lå like ved barneskolen, da han så en bølge av slam, høyere enn landsbyhusene komme veltende over det gamle jernbanesporet. Et skred av slam, steinblokker, trær, murstein, jernbaneskinner, jord og vann, alt på vei mot skolene og huset som sto imellom dem. Howard så at tre av skolekameratene hans satt intetanende oppe på en murvegg.
Rees fortalte om sin opplevelse i et TV-intervju med BBC mange år senere, og om hvordan han febrilsk forsøkte å advare kameratene.
– Run, run like hell, ropte Howard til kompisene.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
Han rakk å se dem å bli slukt av skredet før han kom seg i sikkerhet mens vrakgods haglet over gatene, ifølge den offisielle rapporten fra hendelsen.
Samtidig var frisøren George Williams på vei til salongen i Moy Road. Han hørte en kraftig, buldrende lyd som minnet om et jetfly. På Williams virket det som lyden kom fra gruven. Han kunne ikke se noe på grunn av tåken, men plutselig ble dører og vinduer i husene i Moy Road sprengt ut.
Williams ble truffet av flyvende gjenstander og ville blitt begravd hadde det ikke vært for noe bølgepapp som dannet en luftlomme rundt ham, og som holdt ham i live til han ble funnet av letemannskapene.
Skolen og mange av dem som befant seg i den, var sjanseløse mot massene.
– Vi satt stille i klasserommet i det ene øyeblikket. I det neste var det kaos, uttalte syv år gamle Jeff Edward i et intervju med BBC.
Skrikene døde ut
Tross den desperate og heroiske innsatsen til alle menneskene som strømmet til katastrofeområdet for å grave etter overlevende, så ble det ikke funnet flere overlevende etter klokken 11. Jeff Edwards var den siste som ble funnet i live. Han greide seg i nesten to timer mens han kjempet mot massene som presset på ham.
– Jeg vil aldri glemme lyden av de forpinte skrikene. Jeg kan heller aldri glemme den trykkende stillheten etter hvert som skrikene sakte døde ut, uttalte han til BBC.
144 mennesker omkom. 116 av dem barn, de fleste av dem mellom syv og 10 år gamle, begravd inne i skolen. Av de 28 voksne som omkom var fem lærere. I tillegg ble 29 barn og seks voksne skadet, noen av dem alvorlig.
Arbeidet med å grave frem overlevende fra skolen og området rundt var svært krevende. Siden raset hadde dratt med seg flere vannledninger, og også fikk tilført vann fra elven like ved, ble vann stadig vekk pumpet inn i massen. Først etter at man hadde skrudd av byens vanntilførsel, begynte den å stabilisere seg. Det tok allikevel en uke innen alle de avdøde var gravd frem.
Flere av gruvearbeiderne tok del i hjelpearbeidet. Politikvinnen Yvonne Price var en av de første på åstedet. Hun fortalte til BBC om hvordan en av gruvearbeiderne som hjalp til med å ta imot døde kropper, sendte kroppen til et lite barn videre, før han så på henne og sa, «det var mitt barn».
– Så fortsatte han redningsarbeidet.
Hentet ut av faren
En annen som deltok i arbeidet ved skolen var Llewellyn Davies. Hans ni år gamle sønn David var elev på Pantglas. Da enda et livløst barn ble gravd frem ble det Davies som fikk oppgaven med å bære barnet ut til nærmeste sykepleier. Den kvinnelige pleieren helte vann over ansiktet til barnet som var fullt av mudder. Davies så straks at gutten han holdt i armene var hans egen sønn. Sykepleieren la gutten på raden sammen med de andre døde barna, da hun plutselig ropte ut.
– Han her er i live!
Niåringen ble straks flyttet over i en ambulanse og kjørt til sykehuset.
– Det var et mirakel. Ingen av de andre barna i Davids klasserom overlevde. Og ingen vet hvorfor, uttale Davies senere.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Aberfan har i alle år minnet sine døde, og de mange heltene. En av dem som huskes med respekt, er kantinebestyrer Nansi. Flere av de overlevende kunne fortelle om hennes heroiske innsats. Uten tanke på egen sikkerhet samlet hun flere av barna og dro dem med seg til et tryggere område.
Hun brukte sin egen kropp som skjold, og den heltemodige innsatsen reddet livet til fem barn som ellers mest sannsynlig ville vært fortapt. Selv måtte hun bøte med livet. I hendene hennes lå fortsatt barnas lunsjpenger.
Kunne vært unngått
En utredningskommisjon kom i ettertid frem til at ulykken kunne vært unngått.
The National Coal Board, NBC, fikk skylden for katastrofen. Deres leder, Lord Robens, hevdet at ingen i ledelsen hadde vært klar over elveløpet som gikk under haugen med kullavfall eller farene forbundet med dette. Det rimte imidlertid dårlig med de gjentatte advarslene NBC hadde fått fra bekymrede landsbybeboere, og Lord Robens måtte tåle sterk kritikk. Selv om NBC fikk skylden for ulykken, ble ingen i NBC straffeforfulgt eller på andre måter stilt til ansvar. NBC tilbød allikevel familiene til de etterlatte en økonomisk kompensasjon, men det opprinnelige erstatningstilbudet på 50 britiske pund (tilsvarende omtrent 6000 kroner i 2021-penger journ.anm.), ble jevnt over dårlig mottatt. NBC økte senere kompensasjonen fra 50 til 500 pund.
Et minnefond ble også satt opp til de etterlatte. Folk over hele verden ga penger til fondet, som fikk inn 1,75 millioner britiske pund (omtrent 210 millioner norske kroner i 2021-penger). Ifølge BBC nektet NCB å dekke alle kostnadene med å fjerne resten av slagghaugen Tip 7. 150 000 pund ble tatt fra fondet til de etterlatte. I 1996 betalte myndighetene tilbake dette beløpet.
