DE BLÅ SIDENE
Vi var besteforeldre, hadde hus og hytte. Plutselig ville han ha skilsmisse
Kjetil sviktet meg, til tross for at jeg tryglet ham om å bli.
Det har vært en fin sommer, den fineste tiden jeg har hatt på mange år. For jeg har vært så bitter, men jeg har ikke selv forstått hvordan bitterheten har fylt meg og hvor mye energi den har fratatt meg i de siste fire årene.
Jeg trodde bare at jeg var deprimert etter skilsmissen, og at det var naturlig.
Etter mer enn 20 års ekteskap ble Kjetil og jeg skilt. Han ville ikke mer, selv om han sa at det var en vanskelig avgjørelse. Han benektet at det var noen andre med i bildet og sa at det kun handlet om at han ikke ville leve sammen med meg lenger.
– Det blir feil for oss begge hvis jeg blir, bare for å opprettholde en fasade, sa han.
Jeg kjempet med nebb og klør for å få ham til å bli. Jeg gråt, tryglet og sa jeg kunne endre meg, gå i terapi eller hva det skulle være. Jeg var i grunnen villig til å gjøre alt som sto i min makt for å få ham til å bli. Jeg orket ikke tanken på å miste ham. Men han gikk.
Vi var besteforeldre til to barnebarn som var hos oss hele tiden, vi hadde alt, hus og ikke minst hytta som jeg hadde pusset opp og var så glad i.
I kjølvannet av skilsmissen var det mange ting som gjorde meg deprimert. Og bitter. Kjetil hadde med seg hustomten inn i ekteskapet og fikk derfor en større del av pengene vi fikk da vi solgte huset. Det føltes urettferdig.
Hytta tilhørte familien hans, så den mistet jeg også. Og båten hadde han fått av foreldrene sine. Han hadde alle papirene han trengte for å sitte igjen med mest verdier, og det føltes uverdig for min del.
Jeg hadde aldri tenkt på det slik, at han hadde krav på det meste ved en eventuell skilsmisse.
Jeg mente at vi burde dele likt etter så mange års ekteskap, men Kjetil henviste til lovverket og fikk meg til å føle meg liten og betydningsløs.
Jeg fikk masse gjeld da jeg kjøpte meg leilighet, og jeg følte meg som verdens fattigste menneske, jeg måtte snu på hver krone. Jeg hadde vært vant til å ha det trygt og komfortabelt økonomisk.
Kjetil tjente godt, og mens vi var gift hadde han tatt seg av mange utgifter som jeg som enslig nå måtte betale selv. Med kun én inntekt måtte jeg kutte ned på alt.
Jeg merket ikke hvordan bitterheten snek seg på, men jeg foraktet Kjetil, og jeg misunte ham alt det han hadde å tilby ungene og barnebarna. Jeg vet at jeg prøvde å vende barna våre mot ham. Hver gang han ga dem noe, sa jeg til dem at faren deres prøvde å kjøpe dem.
Jeg prøvde å skape en lojalitetskonflikt når jeg sa at jeg ble skuffet og såret over at de ble med ham på hytta i sommerferien eller i helgene. Det var jo min hytte også! Jeg ba dem om å ta hensyn til meg og mine sårede følelser og la ut i det vide og brede om at det faktisk var faren deres som hadde sviktet både meg og oss som familie.
Jeg mente at han burde ha kjempet mer og gitt meg flere sjanser til å endre meg.
Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet
Han fant en ny
Da han fikk seg ny kjæreste et års tid senere, ble alt selvfølgelig mye verre. Sjalusien vokste i meg, og jeg følte et hat mot Tove, den nye kjæresten hans. Tove ble en naturlig del av mine barnebarns liv.
Så kom det et nytt barnebarn.
Jeg nektet å være i samme rom som henne, og selv om datteren min sa at jeg var barnslig, nektet jeg også å komme i dåpen, fordi Tove skulle dit. Jeg mente oppriktig at mine egne barn sviktet meg fordi de hadde akseptert situasjonen og inkluderte Tove.
Det var datteren min som satte ned foten for et års tid siden. Hun var gravid igjen og sa rett ut at jeg burde søke hjelp. Hun mente at jeg oppførte meg som en bortskjemt, forsmådd unge og sa at hun var så lei av at jeg hele tiden skulle bli tatt hensyn til.
– Hvis du ikke jobber med deg selv og følelsene dine, ender du på sidelinjen av dine barnebarns liv, sa hun og var tydelig på at Tove var en del av deres familie nå. Hun og Kjetil hadde flyttet sammen og skulle gifte seg, og det ba datteren min meg om å akseptere og respektere.
Når jeg tenkte rent logisk, visste jeg at hun hadde rett, men følelsene mine strittet imot. Jeg kjente fortsatt på et sinne mot Kjetil, som hadde funnet seg en ny dame og sviktet familien sin.
Jeg kunne gråte når jeg betalte regningene mine og satt igjen med minimalt på kontoen, fordi jeg syntes så synd på meg selv. Jeg følte at jeg fortjente så mye bedre og at alt kun var Kjetils skyld og ansvar.
Likevel begynte jeg i terapi, slik datteren min foreslo. Og det ble min redning. Å komme inn i et rom hvor jeg kunne øse ut av meg all frustrasjon, gråte fritt og sette ord på alt jeg hadde tenkt og følt gjennom disse årene, ble forløsende.
Å ha et klokt menneske foran meg som fikk meg til å se og forstå verden rundt meg fra et annet perspektiv, var helt nødvendig for meg for å endre tankene mine. Jeg hadde innarbeidet denne bitterheten i hele kroppen og skjønte ikke selv hvordan den hindret meg i å gå videre.
Gjennom terapien vokste jeg gradvis. Det tok tid å erkjenne min rolle som mor og ekskone, ikke minst gjorde det vondt når jeg endelig klarte å se meg selv utenifra. Jeg hadde oppført meg akkurat så barnslig som datteren min sa, og jeg hadde skapt familiedramaer ut av små bagateller.
Les også (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Jeg har våknet opp
Nesten et år har jeg brukt på å fri meg fra bitterheten og forsone meg med at Kjetil og jeg er skilt. Vi lever hvert vårt selvstendige liv, og jeg kan heller ikke gjøre noe med at vi måtte skjevfordele verdiene våre.
Det var helt riktig etter loven, og det er jeg som burde ha tatt ansvaret for det mye tidligere i livet. Jeg trodde bare aldri at vi skulle bli skilt.
Det er en tid i vente. Til helgen er det dåp igjen, og jeg skal gå dit med hevet hodet. Jeg har fått så mye støtte fra terapeuten min at jeg vet at jeg kan gjennomføre det.
Jeg trenger ikke å være noe annet enn voksen og høflig og tenke at dette ikke handler om meg, men om barnebarnet mitt og hennes foreldre.
Det føles som om jeg endelig har våknet opp fra et mareritt og endelig forstår at jeg er den som må ta ansvar for mitt eget liv. Bitterheten og den indre tomheten jeg har følt på så lenge, skal ikke være en del av meg lenger.
Ved en anledning sa terapeuten min noe om at Kjetil var modig som torde å følge følelsene sine og ta et så vanskelig valg. Jeg ser hva hun mener, og jeg forstår bedre i dag at ingen er tjent med å leve sammen hvis kjærligheten ikke er gjensidig, og én av partene lengter etter noe annet.
Disse ordene fra henne ble en tankevekker som fikk meg til å se Kjetil i et annet lys. For noen ganger må man høre sannheten fra andre for å klare å ta den inn over seg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
