Skogvokter Pedersens hemmelighet
«Otto Pedersen» flyttet til feriestedet utenfor Oslo – så begynte det å skje skremmende ting i bygda
Den pent kledde og veltalende «Otto Pedersen» fikk jobben som vaktmester på feriestedet utenfor Oslo. Fortiden hans var det ingen som hadde mistanke om.
Otto Pedersen satt i godstolen i stua på den staselige jakthytta Huldreheim da det nærmet seg midnatt, 23. mars 1928.
Pedersen leste avisen, og hans kone Jonette Pedersen, og hans søster Amalie Pedersen, var også til stede i det store tømmerhuset ved Ramstadsjøen i Østmarka utenfor Oslo.
Det hvilte fortsatt ro over stedet denne fredagen en uke før påske da storinnrykk ventet. Forretningsmannen William Duborgh fra Oslo, som eide landstedet og var Pedersens arbeidsgiver, var kjent for sine gjestebud.
Hytta var et populært turmål for eierens store venneskare, som for en stor del besto av hovedstadens kulturelite.
Med ett banket det kraftig på døren. En av norsk kriminalhistories merkeligste dekkoperasjoner sto foran sin avsløring.
Allsidig forbryter
Harry Otto Wilhelm Lützow Eugen Hagemann fikk tidlig tilnavnet «Røver’n». Av politiet og i avisene ble han beskrevet som en storforbryter – og i tillegg «titulert» som smugler, svindler, skapsprenger, biltyv, innbruddstyv og voldsforbryter.
I forbryterkretser gikk han også som tyster og «letter» − én som stjal allerede stjålne eller ulovlige varer, særlig smuglersprit.
«Han er en av de mest durkdrevne forbryterne i landet», skrev Aftenposten.
Første gang «Røver’n» røk inn på Botsfengslet, var han bare 17 år gammel etter eget utsagn. Fram til 1926 ble Harry Hagemann dømt ikke mindre enn seks ganger.
I august 1925 sto Harry Hagemann tiltalt for smugling. Fire kasser whisky og flere flasker genever var blant varene Hagemann var tiltalt for å ha hatt befatning med midt under «forbudstiden». Ytterligere kanner med sprit var han tiltalt for «indsnikelse» av.
– Bare vann, forklarte Hagemann om innholdet i kannene. For «Røver’n» nektet alt − som vanlig.
Sprit var åpenbart også målet ved innbrudd i to apotek i Bærum. I kjelleren i Lysaker apotek ble det natt til 4. mai 1926 stjålet 170 flasker legesprit. Hagemann, som i pressen da ble beskrevet som en kjent og farlig smugler, ble raskt knyttet til saken og pågrepet.
Les også: Drapene på de to jentene var et mysterium. 27 år senere kom gjennombruddet
Rømte fra retten
I oktober 1926 skulle sakene mot Hagemann opp for retten. Statsadvokat Reidar Aasgaard redegjorde for storforbryterens synderegister, og det var apotekinnbruddene som sto sentralt i tiltalen.
De medskyldige hadde pekt ut Hagemann som hovedmann. Rettssaken gikk over flere dager og ble holdt i Justisbygningen i Oslo.
Hagemann erklærte seg overraskende skyldig i ett av innbruddene, men stilte seg uforstående til de øvrige. Selv om forsvareren Falck Andersen gjorde sitt ytterste for å renvaske sin klient, forsto de begge at det gikk mot en ny ubetinget fengselsstraff.
Hagemann hadde allerede en dom på ni måneder for et større klokketyveri som ennå ikke var sonet. Akershus landsfengsel ventet.
«Da statsadvokaten innstilte på tre år, ville jeg ha hoppet ut av vinduet, om det så var fra tredje etasje», sa Hagemann i et senere avhør.
«Røver’n» ble dømt til to års fengsel, men da de to dommerne Jebe og Koefod skulle forkynne dommen, var fuglen allerede fløyet. For rett før domsavsigelsen hadde Hagemann bedt om å få gå en tur på gangen. Selv under bevoktning av en kraftig politimann, klarte han å rømme ut av et vindu.
Herfra gikk flukten via en smal gesims, godt støttet til en lynavleder, over hustak, ned i nabobakgården, over et tre meter høyt gjerde med piggtråd og så ut i et portrom i Grubbegata, en sidegate ved Justisbygningen.
Harry Hagemann ble etterlyst i inn- og utland med bilde og fullt navn. Spekulasjonene florerte.
Noen mente han hadde søkt tilflukt på en dansk eller tysk smuglerbåt. Men da det begynte å komme brev fra Hagemann, poststemplet New York og med amerikanske frimerker, ble politiet ganske sikre på at han hadde tatt turen til USA for å slippe fengselsstraff.
En avis fremholdt at USA-oppholdet viste hvilken farlig og profesjonell forbryter politiet jaktet på.
Men «Røver’n» holdt seg skjult mye nærmere.
Les også: (+) De to norske jentene haiket med en hyggelig mann på klassetur. Men de kom aldri hjem igjen
Våken lensmann
Mellom innsjøen Øyeren og det store skogområdet øst for Oslo, ligger Rælingen − på 1920-tallet en fredelig kommune med oversiktlig befolkning.
Utover i 1927 begynte det å komme inn innbruddsmeldinger til lensmann Sverre Heggtveit i Rælingen: Flere lokale forretninger var på nattetid tømt for varer, og likeledes var det forsvunnet syltetøy, flesk, mel og andre forbruksvarer fra stabbur og andre lagerhus på gårdene i distriktet.
En bonde kunne melde om ti høns stjålet fra et hønsehus, og godshuset på Fetsund jernbanestasjon var også lettet for varer.
Tyveribølgen kunne enten forklares med at noen i bygda plutselig hadde blitt kriminelle, eller at det hadde kommet kriminelle elementer til kommunen. Lensmannen hadde god oversikt over folk flest i Rælingen, mente han.
Derfor ble lensmann Heggtveit særlig nysgjerrig på den nyansatte oppsynsmannen på feriestedet Huldreheim inne ved Ramstadsjøen.
Det var jo etter at oppsynsmann Otto Pedersen med kone og søster flyttet inn der oppe på den veiløse jakthytta, at tyverimeldingene begynte å komme inn. Og var det ikke et snev av likhet mellom Pedersen og storforbryteren Harry Hagemann som var etterlyst etter rømningen fra rettslokalene i Oslo to år tidligere?
Riktignok fremsto Hagemann gråhåret i etterlysningen, mens Pedersen var mørk i håret. Men ellers var de begge korte av vekst, velbygde og med en trivelig fremtoning. Gulltenner og tatoveringer mente lensmann Heggtveit også han hadde blitt fortalt at mannen på Huldreheim hadde.
Konkrete bevis mot folket på Huldreheimen fant lensmann Heggtveit ikke, men haugen av indisier tårnet seg opp. En uke før påske bestemte Heggtveit seg for å gå til aksjon. Sammen med lensmannsbetjenten og en kjentmann la de av gårde inn i Østmarka sent på kvelden fredag 23. mars 1928.
Sprakk
Lensmannen visste at om han hadde rett, sto de overfor en farlig og snarrådig forbryter. Det hadde han lest i Oslo-avisene og fått beskrevet av sine kollegaer i hovedstaden. De to politimennene var bevæpnet, og Heggtveit hadde håndjernene klare da han banket kraftig på inngangsdøren til den staselige tømmerhytta.
Vel inne i stua ble håndjernene smekket på nesten før oppsynsmann Pedersen rakk å reagere. Men da han skjønte at det var politiet han hadde fått besøk av, fikk han et voldsomt raserianfall.
Pedersen bedyret sin uskyld og mente at han verken hadde noe med de lokale innbruddene å gjøre eller var identisk med storforbryteren Hagemann.
På vei ned mot sivilisasjonen måtte han likevel innrømme at han var Harry Hagemann. Nå bar det rett til Oslo hvor cella ventet, og nye avhør. Her kom dekkoperasjonen for en dag: Harry Hagemann, «Røver’n», hadde tatt navnet Otto Pedersen.
For å villede politiet hadde han sendt flere brev til en venn i USA med beskjed om å sende brevene hjem igjen til Oslo-politiet, for på den måten å gi inntrykk av at Hagemann hadde slått seg til i «Junaiten».
Så hadde han skaffet seg jobb hos Oslo-forretningsmannen William Duborgh.
Les også: To passasjerer gikk opp med luftballongen – ingen av dem var med da den landet
«Hagemanns harem»
William Duborgh eide den store jakthytta Huldreheim et godt stykke inn i skogen i Rælingen. Her fikk Hagemann/Pedersen jobb som skogvokter og vaktmester.
Som altmuligmann skulle den nyansatte ha tilsyn med eiendommen, klargjøre hytta for Duborghs mange store selskaper og ellers utføre oppgaver knyttet til skogbruk og landbruk. Duborgh var aldri i tvil da han ansatte den veltalende, mørkhårede mannen.
Hagemann tenkte det likevel ga mer troverdighet at han bodde der sammen med en ektefelle. Derfor flyttet han inn sammen med den 24 år gamle «Jonette Pedersen».
Men også det var et dekknavn.
«Fru Pedersen» het egentlig Borghild Fagerberg, og var forloveden til en venn av Hagemann.
Etter hvert fikk de to på Huldreheim selskap av ytterligere en kvinne. Pedersen/Hagemann presenterte kvinnen som sin søster Amalie. Men Amalie var i virkeligheten Hagemanns forlovede og het Torgersen. I ettertid ble disse to kvinnene omtalt som «Hagemanns harem».
Sammen med kvinnene og enkle forkledningsgrep var Hagemann/Pedersen parat til å starte på et lovlydig og fredelig liv − hevdet han.
Men oppdragene for Duborgh, fisk fra Ramstadsjøen og gulrøtter og poteter fra grønnsakshagen ga åpenbart for magert utkomme. Den tidligere kriminelle oppsøkte dermed gårder og butikker i Rælingen og Fet på nattetid, noen ganger med hjelp fra «kona» Jonette/Borghild, noen ganger sammen med tidligere venner fra Oslos kriminelle miljø.
Umåtelig koselig
Ny tiltale ble utferdiget mot Hagemann og hans kvinnelige samboere. 12 innbrudd i Rælingen-området skulle pådømmes sammen med innbruddene i apotekene fra Bærum som Hagemann hadde stukket av fra domsavsigelsen for.
Rettssaken ble den reneste farsen.
Borghild Fagerberg tilsto og bekreftet at både hun og Hagemann var de skyldige, mens Amalie var uskyldig. Hagemann nektet imidlertid for alt. Han la skylda for innbruddene på Borghilds forlovede, Sigurd Hansen.
Så ombestemte Borghild seg og ble brått enig med Hagemann; det var hennes forlovede Sigurd Hansen som var skurken.
Hagemann trakk nå frem ikke mindre enn fire andre menn som hadde vært med på innbruddene. Og alle het Hansen!
Med stor overbevisning redegjorde Hagemann for at han irriterte seg stort over at hovedstadens kriminelle skulle gjøre innbrudd akkurat i nærheten av Huldreheim, slik at han fikk skylda.
«Egentlig hadde jeg tenkt å reise utenlands, men det var så umåtelig koselig der oppe», forklarte Hagemann i retten.
Les også: (+) Viggo (22) dro til den norske bygda og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt
Måpende tilhørere
Vitner forklarte seg til Hagemanns gunst: «Han var en utmerket borger, ville gjerne betale skatt, og han hadde hatt besøk av klokkeren og viseordføreren. Og når barna gikk på ski, fikk de kaffe hos ham.»
I retten spilte Hagemann på skuespillertalent, pompøs, selvsikker og med talegavene i orden. Aftenposten refererte: «Hans ord vekker ofte munterhet i rettssalen – ikke bare hos storøyde og måpende tilhørere, men også hos rettens menn og journalistene.»
Duborgh vitnet også i retten. Han hadde ikke noe å utsette på Hagemann i den tiden han bestyrte Huldreheim. «Intet var forsvunnet fra jakthytta», poengterte Duborgh som hadde hatt full tillit til vaktmannen.
«Røver’n» s forsvarer påpekte at ingen ting av det hans klient var tiltalt for, kunne bevises. Men retten kjente Hagemann skyldig på alle punkter.
Straff: To og et halvt års fengsel.
Så ble det stille om Harry Hagemann.
Les også: Sophie viste ingen anger da hun ble den siste kvinnen som ble henrettet i Norge
Spion og skipskaptein
Men i forbindelse med landssvikoppgjøret etter krigen dukket Hagemanns navn igjen opp i Osloavisene. Han ble beskyldt for å være spion for tyskerne gjennom hele krigen, ble dømt og satt inne i 17 måneder.
Men etter månedene i fengsel kom saken hans opp på ny, og det endte med erstatning på 4000 kroner for urettmessig fengselsstraff.
I 1951 fylte Hagemann 70 år og fikk kort omtale i Arbeiderbladet sammen med andre jubilanter. Han hadde da yrkestittel skipskaptein.
Harry Hagemann døde i mai 1966.
Kilder: Aftenposten, Arbeiderbladet, Morgenavisen, Morgenbladet, Østlendingen, Rælingen – trekk fra bygdehistorien.
Denne saken ble første gang publisert 28/04 2022, og sist oppdatert 02/04 2024.
