drept klokken 17.25.32
Politiet visste på sekundet når firebarnsfaren Bjarne ble drept. Likevel ble saken aldri oppklart
De to tømmerhuggerne jobbet i den samme skogen og hadde kranglet og sloss i årevis. Da den ene ble drept, begynte politiet å kartlegge bevegelsene og historien til den andre. Spesielt én opplysning fanget politiets interesse.
Om noen skulle ha hørt skuddet gjalle i skogene i Søndre Land, ville de neppe reagert. Det var oktober, og elgjakta var i gang.
Kanskje var det derfor ingen ante uråd før godt utpå kveldingen da skogsarbeideren Bjarne Nordby ennå ikke var kommet tilbake til hytta han delte med fire andre tømmerhuggere.
Bare hesten funnet
Bjarne Nordby og hans kolleger var travelt opptatt med siste innsats før vinteren satte inn i Vest-
åsen i Søndre Land i Oppland fylke. Fire mann jobbet på et hugstfelt ved Krokvatnet.
Bjarne Nordby jobbet for seg selv et stykke unna med å samle tømmer i lunner for at stokkene senere skulle kunne fraktes videre på snøføre.
Husværet de fem bodde i gikk under navnet Fisholt, trolig oppkalt etter odøren i hytta etter at fem voksne arbeidskarer hadde tilbrakt natten der.
2. oktober 1957 hadde de fire skogsarbeiderkollegene vendt tilbake til Fisholt etter en stri dag på hugstfeltet, og ventet Nordby inn fra stedet der han drev med lunningen, rundt en halvtimes gange fra hytta. Men ved 19-tiden gikk solen ned uten at Nordby var kommet tilbake.
Klokken 19.30 dro to av karene ut for å se etter kollegaen. De fulgte sporene etter Nordbys hest og fant snart hesten. Men Bjarne Nordby var og ble borte.
Ukjent gjerningsmann
Så snart det ble lyst neste morgen, startet de letingen etter arbeidskameraten. To og to gikk de innover i skogen fra stedet der hesten ble funnet. Etter kort tid fant de Nordby liggende på ryggen i et kaos av kvister og bark.
De så med en gang at han var død. Men da de ikke kunne se noen ytre skader, antok de at Nordbys hjerte hadde sviktet. Likevel varslet de lensmannen i Søndre Land rundt klokken 16.30 3. oktober.
Ved 19-tiden samme kveld slo politiet drapsalarm. En foreløpig undersøkelse av Bjarne Nordbys levninger avdekket at Nordby var skutt og drept med hagle.
Gjerningsmann: ukjent.
«Det må anses helt utelukket at Nordby er drept ved vådeskudd, og at vedkommende har rømt fra det hele. En mann som driver med hest og lunner tømmer, vil en høre på lang avstand, på grunn av rammel i lenker og stokker. Den som har skutt Nordby, har uten tvil gjort det med overlegg», skrev lensmannsfullmektig Karl Johan Karlsen i sin rapport.
Lensmannen i Søndre Land besluttet å be om bistand fra kriminalpolitiet i Oslo. En omfattende etterforskning ble igangsatt.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Fjernet alle spor
De kriminaltekniske undersøkelsene bidro til at omstendighetene rundt selve drapshandlingen raskt kunne fastslås:
Etter at haglene var plukket ut av den døde, fastslo kriminalteknikerne raskt at haglene var av størrelse nr. 1, og de var avfyrt fra et gevær, kaliber 12. I en patron var det 110 hagl. I den døde ble det funnet 55. Ut ifra dette, mente man at Nordby var skutt fra cirka 23 meters hold.
Overlege Sverre Sørsdal foretok obduksjonen. Han fastslo at døden ble forårsaket av hagl som traff Nordbys hjerte. Haglladningen må ha slått Nordby bakover og rett i bakken, mente Sørsdal.
Drapstidspunktet kunne fastslås med stor presisjon. Hagl fra drapsmannens gevær hadde nemlig truffet Nordbys armbåndsur og ødelagt dette eksakt klokken 17.25.32.
Kriminalteknikerne kunne også påvise stedet hvor morderen med all sannsynlighet hadde stått da skuddet ble avfyrt. Der ble det funnet en liten kvist som man mente var avskutt, samt et lite fragment av en haglpatron.
Men det var til gjengjeld alt. Drapsmannen hadde åpenbart vært meget omhyggelig med å skjule sine spor. Og han hadde åpenbart fått hjelp av at mye og kraftig regn hadde falt inne på åsen i dagene rundt månedsskiftet september/oktober.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Ingen sannsynlig gjerningsmann
I mangel av konkrete mistenkte startet etterforskerne jakten på en person som oppfylte de tre forutsetningene for å begå et drap; motiv, vilje og evne.
Flere titalls personer ble avhørt i arbeidet med å kartlegge hvem som hadde befunnet seg inne på åsen i dagene opp mot drapet. Bevegelsene til både skogsarbeidere og elgjegere ble nedtegnet, og det ble undersøkt om noen av disse kunne ha noe usnakket med Bjarne Nordby.
Men trass i at det var flere folk i skogen enn vanlig på grunn av jakten, kunne ingen gi politiet opplysninger eller observasjoner som kunne lede etterforskningen i retning av en sannsynlig gjerningsperson.
Børsemannen
De fire som bodde på Fisholt sammen med Bjarne Nordby hadde rett nok møtt på én kjenning i skogen noen timer før drapet ble begått: En 60 år gammel tømmerhugger var på vei til en annen hytte for å hente parafin til ei koie der han hadde tilhold. Inntil noen få dager før hadde han delt husvære med Bjarne Nordby i denne koia, og nå oppfordret han Fisholt-gjengen til å passe seg for Nordby, men uten å si noe om hvorfor.
Det spesielle med den 60 år gamle tømmerhuggeren var at han alltid pleide å ha med seg børse ute i skogen. Men i motsetning til elgjegerne, var «Børsemannen»s våpen et haglgevær − en slik hagle skuddet mot Nordby kunne ha blitt avfyrt med, skulle det vise seg.
«Børsemannen» og Bjarne Nordby hadde gjentatte ganger vært i tottene på hverandre, og det i en slik grad at det hadde gått på helsa løs. I mangel av andre spor, begynte etterforskerne å jobbe målrettet mot «Børsemannen» for å kartlegge hans bevegelser rundt drapstidspunktet og hans forhistorie med Bjarne Nordby.
Det skulle lede politiet inn i et virvar av røverhistorier, stygge pek og folkesnakk.
Trusler og pek
Etterforskerne avdekket et miljø som var preget av at tømmerhuggerne passet jobben sin i ukedagene, men i helgene drakk over en lav sko. I fylla oppsto det iblant gnisninger mellom skogsarbeiderne.
«Børsemannen» var kjent som en omgjengelig, hjelpsom og hyggelig kar i edru tilstand, men gikk også for å være en som lett tydde til nevene i fylla.
To år før drapet på Bjarne Nordby hadde «Børsemannen» røket uklar med en matros fra Nord-Norge som hadde tatt seg jobb som tømmerhugger på Veståsen. Mens de to satt og drakk i koia der de bodde, ble de uenige om musikken på radioen. «Børsemannen» hadde truet nordlendingen med ladd hagle inntil en tredje person klarte å stagge gemyttene.
En annen gang hadde «Børsemannen» sloss med øks mot en kar han bodde sammen med. Også den gangen hadde trefningen ebbet ut uten at noen ble alvorlig skadet.
Les også: (+) «Thomas» (18) er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Manglet bevis
Grytidlig om morgenen 4. oktober ble «Børsemannen» hentet inne i koia på Veståsen og tatt med til lensmannskontoret på Hov i Land for avhør. Han fortalte politiet om flere episoder der han mente han var blitt dopet ned av arbeidskameratene. Ved ett tilfelle, som ble bekreftet av flere, ble «Børsemannen» funnet forlatt og sanseløst full i ei snøfonn ute i skogen.
Én av karene som lot «Børsemannen» ligge ute over natten i vinterkulden, var Bjarne Nordby.
Selv om «Børsemannen» nektet for å ha begått noe drap, var etterforskerne styrket i troen på at de hadde tatt rett mann. «Børsemannen» ble siktet og satt i varetekt i Gjøvik kretsfengsel. På tross av at det ikke forelå verken tilståelse eller bevis som knyttet ham til drapet eller åstedet, ble tiltale tatt ut.
Tirsdag den 10. juni 1958 startet straffesaken mot «Børsemannen» ved Eidsivating lagmannsrett. Saken gikk for åpne dører på Grand Hotell på Gjøvik.
Indisierekken
I mangel av håndfaste bevis, forsøkte aktor, statsadvokat Chr. Bull, å overbevise juryen ved hjelp av en serie indisier som til sammen skulle vise at «Børsemannen» var skyldig i drap:
* «Børsemannen» hadde vært alene i åsen da drapet skjedde.
* Han pleide å gå rundt med ei hagle, tilsvarende det Bjarne Nordby var blitt skutt med.
* Tidligere konfrontasjoner og voldsepisoder med Nordby kunne utgjøre drapsmotiv.
* «Børsemannen» kunne opptre truende når han var full, men politiet hadde ikke opplysninger som tilsa at han hadde drukket onsdagen drapet skjedde.
* To år før drapet hadde «Børsemannen» vært full og kranglete i et juleselskap, snakket om karene han jobbet med inne på åsen og sagt at Bjarne Nordby var en person han skulle skyte.
* Enken etter drapsofferet anså Bjarne Nordby og «Børsemannen» for å være uvenner, og hadde inntrykk av at ektemannen var redd sistnevnte før drapet.
* Politiet hadde ikke funnet noen annen aktuell gjerningsmann.
Les også: (+) Åsted Norge-profilen våknet av voldsomme smerter etter saken som rystet Norge
Smuldret opp
Under rettssaken smuldret indisierekken opp. «Børsemannen» holdt fast på sin forklaring og ingen kunne påvise selvmotsigelser eller uoverensstemmelser med andre opplysninger i saken.
I sin prosedyre erkjente aktor, statsadvokat Bull:
«Det har ikke lykkes påtalemyndigheten å legge frem noe bevis som er avgjørende og som utpeker drapsmannen. Det har ikke lykkes politiet under etterforskningen, tross et iherdig og omfattende arbeide, å finne spor på åstedet, eller noe annet som kan utpeke hverken gjerningsmannen eller et bestemt våpen. Indisiene peker i en bestemt retning, men det blir lagrettens sak å gjøre seg opp en mening om indisiene er sterke nok til å utpeke tiltalte som gjerningsmann.»
Fredag den 13. juni 1958 falt dommen.
«Børsemannen» ble blankt frifunnet.
Fortsatt en gåte
De tre lagdommerne fant ingen grunn til å sette juryens frifinnelse til side. Etter statsadvokatens oppriktige redegjørelse for juryen, var det ingen overraskelse at han lot være å angripe frifinnelsen.
«Børsemannen» isolerte seg fullstendig fra samfunnet etter rettssaken, og skal ha flyttet til ei hytte på åsen der drapet skjedde. Der skal han ha bodd helt til han døde tidlig på 1960-tallet − angivelig under uklare omstendigheter.
Saken ble aldri tatt opp igjen. Noen videre etterforskning har heller aldri blitt gjort siden. Så langt Vi Menn kjenner til, har aldri noen stått frem etter at saken ble foreldet eller lettet sitt hjerte på dødsleiet. Drapet på tømmerhuggeren Bjarne Nordby er fortsatt en gåte, 64 år senere.
Les også: (+) Hun ventet på Oslo S, men faren dukket aldri opp. Etterforskerne ble rystet da de fant ut hva som hadde skjedd
− Kunne endt med justismord
Aktor i saken mot «Børsemannen» valgte å la retten frifinne «Børsemannen» i stedet for å trekke tiltalen. Det ville neppe skjedd i dag.
– Statsadvokatens forsiktighet skyldtes nok at han opptrådte objektivt − slik han skulle, sier tingrettsdommer og tidligere statsadvokat Eirik Lereim i Dommernes mediegruppe.
– Men dersom dette var hans holdning før tiltalen ble tatt ut, ville det nok være riktig å konkludere med en henleggelse.
Når statsadvokaten likevel gikk til retten med saken, tilsier det at han trolig mente indisierekken ville holde til å bevise «Børsemannens» skyld utover enhver rimelig tvil. Påtalemyndigheten har plikt til å føre bevis som taler for uskyld så vel som skyld.
– Men for å ta ut tiltale må påtalemyndigheten selv være overbevist om at tiltalte er skyldig, og videre være av den oppfatning at bevisene vil holde til en fellende dom, sier Lereim.
Som regel overlater ikke påtalemyndigheten til domstolene å frifinne tiltalte i saker når det er vesentlig tvil om bevisenes styrke.
– Om påtalemyndigheten henlegger saken etter bevisets stilling, vil det alltid kunne stå igjen en viss tvil. En frifinnelse i retten står ikke sterkere enn en henleggelse etter bevisets stilling juridisk sett, men rent psykologisk kan det oppleves slik, sier Lereim.
For å frifinne en tiltalt er det nok at dommerne ikke kan utelukke at tiltalte er uskyldig. Tvil skal komme tiltalte til gode. I saken mot «Børsemannen» var det ingen tvil om at bevisene ikke holdt. Likevel kunne juryen ha konkludert med at indisiene var sterke nok til en fellende dom. Det var derfor en risiko for at saken kunne ha endt med justismord.
– Dersom aktor i sitt avsluttende innlegg var av den oppfatningen at bevisene ikke holdt, kan man argumentere for at han burde trukket tiltalen. Min erfaring er at aktorene i dag trekker tiltalen i de saker de selv ser ikke holder, sier tingrettsdommer Eirik Lereim i Dommernes mediegruppe.
