30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot

- Nordmenn har et romantisk forhold til det landlige gårdslivet og småbruk, og mange drømmer om å komme seg bort fra storbylivets kjas og mas.

«Småbruk» er fortsatt et av de mest brukte søkeordene på Finn.no, og øker i volum, selv om det har falt noen plasser de siste årene.

– I 2016 og 2017 var «småbruk» det nest mest brukte søkeordet på Finn, mens det i fjor falt ned til en femteplass. Volumet har imidlertid vokst, det er bare enda flere som søker etter blant annet sofa og sykkel. Hittil i år ligger det på en sjetteplass blant mest brukte søkeord, med i underkant av 400 000 fritekstsøk på «småbruk», forteller PR- og informasjonsansvarlig i Finn.no, Kristine Eia Kirkholm til Klikk.no.

Hun mener tallene understreker at mange nordmenn går med en «Farmen-drøm» i magen og har en fasinasjon for det pittoreske gårdslivet.

– Det ligger nok i vår kultur og tradisjon at en gård eller småbruk er det ideelle. Så mange drømmer om det, og vi ser at noen realiserer det fra tid til annen, sier Kirkholm.

400 på visning

Alexander Stoa Minde i Next Eiendomsmegling, forteller at han opplever etterspørselen som større en noensinne.

– Jeg kunne gjerne fått inn 50 gårder nå og hadde likevel ikke fått mettet den etterspørselen, sier Minde til Klikk.no.

Han har spesialisert seg som megler innenfor omsetning av småbruk på Sørlandet, og er i ferd med å legge bak seg en travel salgssesong.

– Nordmenn har helt klart et nasjonalromantisk forhold til gårdsdrift. På en av gårdene jeg solgte møtte det opp 400 mennesker på visningen. Vi får ikke inn nok gårder å selge, og blir nedringt daglig, sier han.

Minde og en kollega selger mange småbruk i Valle i Setesdal, og i dette området er etterspørselen svært stor.

– Vi hadde nylig et veldig lite småbruk til salgs der oppe som vi priset til 2, 4 millioner kroner. Vi hadde ikke høye forventninger, men det var 60-70 stykker som meldte seg på visning, og objektet gikk 950 000 kroner over takst. Til sammenligning lå det ute splitter nye villaer på 250 kvadrat rett i nærheten, men de klarte man ikke å omsette for samme pris, sier Minde.

Han forteller at han daglig opplever frustrasjon hos flere som drømmer om småbruk, men som aldri får tilslaget.

– En ung mann som tapte budrunden jeg nevnte, ble så lei at han kastet seg på det neste objektet og ringte direkte til eieren og tilbød ham mer enn 400 000 kroner over takst. Eieren fant ut at ville gjerne selge til ham, som var en lokal gutt. Nå er han godt i gang med å restaurere hele gården.

Står tomme og forfaller

– Vi har en idé om at kulturlandskapet og de gamle bygningene skal bevares, selv om kulturen som har holdt alt oppe, er død. Det er merkelig at vi nærmest har et religiøst forhold til totalt ubrukelige hus. Ingen gjennom verdenshistorien har vel hatt det sånn før.

Det sier Øystein Morten til Klikk.no.

Han er historiker og forfatter og har sammen med fotograf Pål Hermansen skrevet boka «Norske Ødegårder», som handler om de tallrike gårdene og brukene som står tomme og forfaller rundt i Norge.

- I toppåret i 1956 var det 326 000 gårdsbruk i Norge. I dag er det kanskje 30 000 igjen, anslår Morten.

Numedals-karen bor selv i hovedhuset på familiegården i Veggli og har ansvaret for det han omtaler som sju ubrukelige og meningsløse hus, som vil koste store summer å reparere.

– Gårdsbruk blir stående tomme fordi det tilhører en slekt og de representerer en iboende nostalgi for den slekta. Mange lever i det evige håpet om at neste generasjon kanskje vil redde det. Når det ikke skjer, er forfallet til slutt blitt så stort at det ikke kan reddes.

– Samtidig er det knyttet en skam til forfallet. Folk jeg snakket med da jeg skrev boken, synes det var flaut å ikke å ta bedre vare på bygninger som har tilhørt familien i lang tid, sier Morten.

Les mer: Øystein ser gårdsbygningene forfalle rundt seg

– Nekter å selge

Akkurat disse problemstillingene var noe Terje Halland og de andre prosjektlederne støtte på da han jobbet med «Lys i alle glas»-prosjektet mellom 2007 og 2009.

Målsettingen med prosjektet var at minst 100 fraflyttede bruk i Numedal, Hallingdal og Midt-Buskerud skulle få fast bosetting innen 2011. Det var lettere sagt enn gjort, men ifølge sluttrapporten ble det registrert sikker ny bosetting på minst 96 bruk i prosjektperioden.

– Det var et krevende prosjekt. Hovedproblemet var at det var så få som ville selge, sier Halland.

Han jobber i dag som næringskonsulent i Nore og Uvdal kommune, og jobber blant annet med å få opp innbyggertallet til kommunen som sliter med stor fraflytting.

Han er trygg på at flere gårder og småbruk til salgs ville kunne bidra til å snu denne trenden.

– Vi opplevde en enorm interesse fra folk som ville ha gårder og hadde lange lister med interessenter. Vi oppdaget imidlertid at mange av de forlatte gårdene var blitt omgjort til sameie, med flere familiemedlemmer som eiere. Da er det ofte vanskelig å bli enige om å selge. Mange har jo sterke følelser for disse gårdene, sier han.

– Det er egentlig veldig synd at vi ikke fikk til bosetting på flere gårder, fordi vi trenger unge folk som flytter hit. Folk flytter ikke fra et boligfelt i Bærum, til et boligfelt i Nore og Uvdal. De som vil flytte hit fra storbyen, har gjerne en drøm om et småbruk og ønsker seg en helt annen bosituasjon, fortsetter Halland.

Les også: Pusset opp gård fra 1725 - se forvandlingen

– Lar arven råtne på rot

Megler Minde mener det er synd at mange velger å tviholde på gårder som man ikke klarer å ta vare på. Han forteller at de nye eierne ofte har ressurser, vilje og pågangsmot og at de puster nytt liv i forlatte og forfalne småbruk.

– Jeg drar gjerne tilbake til brukene jeg har solgt et år senere, og det er utrolig hvor mye folk får gjort på den tiden. Når man tenker på det, er det ekstra trist å se gårder som bare forfaller.

Han viser til en undersøkelse fra 2012, der det gikk frem at mer enn 100 fraflyttede småbruk sto tomme i Setesdal.

– Det er vanskelig å selge disse ut av familien. I mange tilfeller har dette vært slektsgårder helt tilbake til 16-1700-tallet. Familier føler de selger arven sin, men etter mitt syn så lar de den i stedet råtne på rot, er hans klare melding.

Nostalgi og skamfølelse er noe som går igjen når man spør om årsakene til at så mange gårder bare står og forfaller.

– Det er en generell forståelse som henger igjen hos den eldre garde, at man ikke skal avhende slektsgården. Dette til tross for at man kanskje ikke er i stand til å ta vare på den av økonomiske eller helsemessige årsaker. Siden 2000-tallet opplever jeg likevel at det er blitt mindre skambelagt å selge, i alle fall nær Oslo. Det henger kanskje mer igjen der bygdedyret står sterkere, forteller Pål Ivar Lauritzen, eiendomsmegler i Koppang Landbruk til Klikk.no.

Han har jobbet med salg av landsbrukseiendommer på Østlandet siden starten av 2000-tallet.

Les også: Mona og Marius kjøpte hus på 1400 kvadratmeter

Sammensatte årsaker

Den erfarne megleren opplever at svært mange nordmenn går med en romantisk "Farmen-drøm" i magen, og at storby-nære objekter ofte er svært attraktive.

Han påpeker samtidig at det slett ikke bare er sentimentale årsaker som ligger bak at forlatte gårder ikke blir solgt.

Gårdsbruk med et stort vedlikeholdsbehov er ikke verdt mye på markedet, og derfor ser mange eiere heller ikke den økonomiske gevinsten i et salg.

– Kravet til boplikt eller prisregulering fra kommunen er to viktige grunner til at det står mange tomme og fine småbruk tomme rundt omkring. Folk ville sikkert gjerne ha kjøpt det og brukt det som et feriested, som vi ser med «torp» i Sverige, men i og med at det ofte er boplikt, så er ikke det aktuelt, sier han.

– Ergo så er det ikke noen som vil by penger for det, og da vil selgeren heller ikke selge. Jeg synes det er for «gæli» at det står tomt. Det må jo være bedre at det lys i vinduet i 50 døgn i året enn null, sier Lauritzen.

Også analytiker i Pareto, Bjørn-Erik Øye, peker på dette paradokset.

– Det er ikke alltid budrunde på disse småbrukene. Det er fordi at når folk begynner å tenke realistisk på det, så er det kanskje ikke så attraktivt likevel. I mange tilfeller må man jo legge om livene sine ganske mye, både med tanke på jobb og reisevei. Det er også nærmest umulig å leve av selve gårdsdriften, påpeker han.

Pengesluk?

Det bringer oss videre til den siste årsaken til at mange så mange «Farmen-gårder» står tomme: Mange er rett og slett så falleferdige, utdaterte og avsidesliggende, at det vil koste langt mer enn det smaker å restaurere dem.

For å kjøpe en eldre gård eller småbruk, kreves det som oftest et romslig oppussingsbudsjett.

– Jeg pleier å si at det koster deg én million første gang du setter nøkkelen i døra. Du vil nesten garantert tape penger hvis du skal selge igjen, sier Øystein Morten.

– Spørsmålet er om folk over hele Norge skal drive museum? Skal man restaurere en diger rød låve som holder på å dette sammen og er totalt ubrukelig, selv om det vil koste deg en halv million kroner?

Han ber derfor folk som går med en romantisk "Farmen-drøm" om å tenke seg godt om før man bestemmer seg for å realisere den.

– Drømmen om nostalgisk idyll på bygda samsvarer ikke alltid med virkeligheten. Det er vanskelig å bo i en drøm. Vi som bor her, går rundt med en konstant dårlig samvittighet for alt som forfaller og glipper ut av fingrene på oss. Drømmen kan etter hvert bli til et mareritt, advarer Morten.

Historikeren mener at de mange forlatte og forfalne gårdsbrukene tross alt er nært knyttet til Norges enorme velstandsvekst og en positiv samfunnsutvikling etter krigen.

– Vi må være forsiktige med å la nostalgien trumfe alt som er av nøkterne fakta. Samfunnet er tross alt mye bedre i Norge i dag enn tidligere. Vi er sunnere, vi lever lengre og vi har større frihet til å drive med det vi er interessert i - enn de som levde på disse gårdene i tidligere perioder, sier han.

At gårdene legges ned, har vært en naturlig konsekvens av velstandsutviklingen.

- Jo flere ødegårder, jo rikere har vi blitt. Det er ingen tvil om det. Samtidig er det viktig å stoppe opp litt, og reflektere over de stedene vi forlot. Som mennesker bærer vi i oss en fantastisk evne til forandring og et potensiale til å utnytte gamle verdier på en ny måte. For mange kan det finnes veier tilbake igjen til ødegårdene og til et enda rikere liv, avslutter Morten.