Norsk bygd trues av spøkelser

Det lukter hav, natur − og kaffe. Geir Are Balsvik sitter ved kjøkkenbordet i familiens hus i Ballesvika.

I vest er det hav og himmel helt frem til Grønland. Ellers er det fjell, skog og rå natur som dominerer utenfor vinduene i denne lille, fraflyttede bygda på Senjas ytterkant.

− Ingenting er bedre enn å stå opp til dette synet, sier Geir mens han nyter en kaffekopp samt dagens aviser og værmelding i digital form på telefonen.

Huset han sitter i ble satt opp helt tilbake i 1886. Naturen rundt ham, utsikten fra vinduet er akkurat den samme hans far, bestefar og oldefar engang i tiden opplevde da de våknet om morgenen.

Men da var værmeldingen alt annet enn digital. Den gang visste folk hvordan dagens vær ville bli ved å stikke hodet ut av vinduet, kanskje med støtte fra radioapparatene.

Les også: Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin

Jeg gjør det samme, og kan faktisk hevde at i dag vil det blåse veldig mye. Faktisk er det så ille allerede at jeg kan lene meg mot vinden uten å falle. Huset til Geir og familien knirker og knaker i sammenføyningene, og jeg undrer over hvordan det har maktet å stå oppreist i over hundre år.

− Alle hus i Ballesvika er tjoret fast til bakken, forteller Geir.

Her er slikt en dyd av nødvendighet. Og det får meg til å spørre hvorfor folk valgte å slå seg ned på et sted så isolert og værhardt som Ballesvika? Men det er selvfølgelig fordi jeg tenker som en nordmann av 2021, totalt avhengig av butikk, strøm, telefon og alt det vi i dag tar for gitt.

Den gang måtte folk klare seg på hva de selv fanget og fisket, dyrket og selv produserte. Og tydeligvis var Ballesvika et sted med mange naturressurser.

Siden jernalderen

− Helt siden jernalderen har det bodd folk i området, forteller Geir. Han forklarer at de den gang bodde på andre siden av sundet, men at de allerede tidlig i middelalderen flyttet til denne siden.

Den gang sto havet to – tre meter høyere enn nå, så bebyggelsen stod nærmere fjellene bak oss. Først da landet steg ytterligere flyttet de hus og hjem helt ut hvor vi nå står.

Året hvor Ballesvika var på sitt mest folkerike var tilbake i 1900.

− Da hadde bygda 40 innbyggere og det sydet av liv, tror Geir. Han prøver å forestille seg hvordan barn, voksne og gamle levde sammen gjennom hverdager, helger, dårlig vær og bra vær. Og selv om Geir er veldig forsiktig med å påstå og hevde noe som helst, kjenner han nok historien bedre enn de fleste. Hele slekta hans kommer herifra. Ja, selv navnet hans, Balsvik, vitner om hvor Geir stammer fra.

Men ikke lenger bor.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Les også: (+) Nazi-spor under hovedstaden

Hardbarket

− På grunn av skole, jobb og mye annet, bor vi i Tromsø. Men vi kommer hit så ofte vi kan, bedyrer Geir og viser meg rundt i den lille bygda. Han forteller om hus, historie og innbyggere, og ikke minst peker han på hvor usedvanlig robuste disse gamle senjaværingene må ha vært.

− Nordmenn har opp gjennom tidene kjempet mot brutal natur og all slags vær, så vi er jo i ­ut­­gangs­­­punktet et hardbarka ­folkeslag. I hvert fall var vi det, sier Geir.

− Og de som vokste opp på en plass som dette, hvor hverdag og liv bestod av jobb og oppgaver utendørs til alle årets tider, var nok noen tøffinger. Men det var selvsagt visse ulemper ved å bo så uveisomt til. Veien kom først i 1966. Så da min bestefar vokste opp her var omverdenen langt unna, så som sykehus og lege, forteller Geir og trekker frem farens søster Kari.

− Da hun var fem år gammel døde hun av blindtarmbetennelse fordi de ikke rakk å få henne til sykehuset i Harstad i tide.

Les også: (+) Arkitekten som tegnet hytta til Max Manus gjorde en kjempetabbe

Historiebok

Selv om forfedrene til Geir alltid har hatt tak over hodet og mat på bordet, var det aldri noen overflod her ute i havgapet. Og folk som er forsiktige, tar også godt vare på ting. Derfor er huset til Geir og familien et lite skattkammer. I hyller og skuffer ligger brev, bøker og mye rart fra fortiden. Dokumenter og tekst som beskriver hvordan livet var her ute, familiære relasjoner og utfordringene innbyggerne møtte i livet. Trange kår, fiskerike vintre, værharde tider og høstuker med bugnende moltemyrer omtales i detalj.

− Vi har gått igjennom mye av det som ligger her, men det tar tid, sukker Eve, Geirs kone. Hun er opptatt av hvor viktige alle disse gamle papirene og fortellingene er, for dette tilhører mer enn bare Senjas historie, mener hun:

− Dette er faktisk norsk historie, og det er svært viktig for oss og fremtidige generasjoner å minnes tidligere generasjoners slit og strev for å få mat på bordet. Og med færre og færre innbyggere her på Senja, er det fort gjort at hus og bygder, fiskevær og småbruk forvitrer og med det forsvinner historiene ut i intet.

Trollfar

Norges nest største øy er først og fremst kjent for sitt ville og utemmede landskap. Bratte, karrige fjell stuper ned i Atlanterhavet, mens det andre steder på øya finnes åser, bjørkeskog og furuskog.

Når det da i tillegg ruver rundt femti topper over 750 meter på øya, og små gårder og bygder ligger klemt mellom daler og søkk i landskapet, er det ikke merkelig at Senja ofte blir beskrevet som et Norge i miniatyr. Særlig eventyrlig er det hjemme hos gryllefjordværingen og trollfar Leif Ruback (75).

− Jeg hadde en tøff barndom, så da jeg var 14 år dro jeg ut i verden og kom ikke tilbake til Senja og Gryllefjord før nitten år senere, forteller Leif, som nå bor ved Finnsæter på Senja.

Først reiste han verden rundt som sjømann på de syv hav, deretter havnet han i Oslo hvor han blant annet jobbet for selveste Max Manus. Men den kanskje mest unike historien stammer fra 1973 eller 74. Da møtte han Elvis Presley på den norske paviljongen i Disneyworld i Los Angeles.

− Jeg bare nikket så vidt til «The King», men livvakten hans kjøpte et drikkehorn og en vikinghjelm av meg, minnes Leif og humrer litt stolt; for en stund senere fikk Leif tilsendt et signert bilde av Elvis og kona, hvor Elvis takket så mye for den fantastiske gaven han hadde fått.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Leif fant seg aldri helt til rette i Oslo. Men lengselen tilbake til Senja ble etter hvert for stor.

− Jeg kunne stå i en heis i Oslo og folk bare stod der som saltstøtter. Folk sa ikke hei til hverandre engang, ler han og hevder at slik er det ikke nordpå – langt ifra.

Men én ting tok han med seg sørfra: Ideen om å bygge en trollpark.

Les også: Den lille bygda kunne blitt fraflyttet. Så fikk noen en god idé

Brannen tok gnisten

Frosset i tiden

I Gryllefjord ligger et underlig hus. Det ble på en måte «fryst ned» på 50-tallet. 

− Hun som bodde her het Synnøve, og hun har vel ikke forandret så mye som en skrue i huset siden 50-tallet, forteller Fred Ove Flakstad, tidligere ordfører i Gryllefjord.

Han har kjøpt huset, og han kunne gjort som mange andre ville gjort: revet det, bygd utleieleiligheter eller et lite hotell myntet på sommerturister − og kanskje tjent en del penger på den avdøde damens hus. 

− Dette skal bli et museum. Jeg vil at folk skal komme inn og se og føle på hvordan vi her ute i havgapet levde for mange år siden, forteller han blant utallige bøker, bilder, møbler, klær og mange andre vitnesbyrd fra den gang Gryllefjord var et langt mer folkerikt samfunn.

− Trollparken og Senjatrollet som stod ferdig i 1993, var mitt livsverk, sier Leif, som brått blir stille.

I 2019 brant Senjatrollet ned.

− Noe jeg hadde brukt 30 år på ble borte i løpet av 40 minutter, sier han så, og innrømmer at med det gikk litt av piffen ut av han.

Nå ønsker Leif og kona og selge hus og hjem og flytte til Tromsø. Dermed kommer han inn på et tema som er vanskelig å unngå under et besøk på Senja; fraflytting.

− Da jeg dro fra Gryllefjord mot slutten av 50-tallet, bodde det 1700 mennesker der. Bygda hadde hele 14 butikker, minnes Leif.

I dag har Gryllefjord én mat­butikk og 382 innbyggere.

Og kanskje har Leif et poeng når jeg spør om det i dag ikke er enklere enn noen gang å leve her ute i havgapet. For ikke bare har selv den mest isolerte bygd her i landet nå tilgang til internett. på Senja har det blitt bygget veier og bruer siden 60-tallet, noe som i dag gir lett tilgang til mange ­kroker og kriker av øya.

− Vi her på Senja spøker med at alle de flotte veiene har bare gjort det lettere å flytte herifra. Nå kan vi kjøre flyttelasset ut av øya, vi slipper å ro det ut, ­avslutter trollfar med et stort glis.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2021

Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle

Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin