der ingen ville bu (?)
Lars-Erik (56) ville finne røttene sine – endte i forlatt bygd med én innbygger
Vi Menn-redaktør Lars-Erik Nygaard fant en bitteliten, folketom bygd og spor etter en lyriker som brant opp diktene sine.
Det skulle etter sigende være en enslig mann igjen på Nygard, slektens utgangspunkt. Jeg håpet å treffe ham, men ingen åpnet.
Samtalen kan ha forløpt omtrent slik:
Sjefen: «Vi må ta hele landet i bruk.»
Fortvilet Nordmann: «Er du sikker på at det er så lurt?»
Sjefen: «Det er ikke det vi diskuterer.»
Fortvilet Nordmann: «Kanskje vi like godt kunne dra til Amer...»
Sjefen: «Ta. Hele. Landet. I bruk!»
Fortvilet Nordmann kan deretter ha gått til Handlekraftig Nordmann og bedt om hjelp.
Handlekraftig Nordmann: «Er du klar over at det er bratte stup, høye sva der vannmasser og løse steiner kaster seg nedover mot dype fjorder og knapt en sti der man kan ferdes med en viss forutsigbarhet?»
Fortvilet Nordmann: «Det var ikke min idé.»
Og slik endte Handlekraftig Nordmann innerst i dalen. Og hans etterkommere. Til de dro igjen.
Jeg vet det. For jeg har vært der.
Flom av flyttere
Sentralisering er vårt tids skjellsord.
Ved utgangen av juni i år bodde tre av ti nordmenn i Oslo og Akershus, Bergen, Trondheim eller Stavanger.
Ett sted kommer de fra.
Og de flyttet frivillig – mer eller mindre. De dro fra noe. Og det var ikke bare fordi de hadde lyst.
I 1770 bodde bare 10,4 prosent av Norges befolkning i byer. Etter 1860 var det ikke lenger nødvendig med pass for å reise innenlands. Fram mot 1. verdenskrig tiltok flyttingen fra bygdene, drevet av behov for plass og jobb – og muligheten til å flytte. I 1919 bodde 30 prosent av alle nordmenn i 42 registrerte byer, ifølge Statistisk sentralbyrå.
I perioden 1975–2016 flyttet 134 076 flere mennesker fra de minst sentrale kommunene enn det flyttet til dem. Jo mer sentral beliggenhet, dess mindre var antallet utflyttinger. Men bare de aller mest sentrale kommunene – det vil si innenfor en reisetid på 75 minutter fra tettsted med minst 50 000 innbyggere, eller 90 minutter fra Oslo – hadde større tilflytting enn fraflytting. Men den tilsvarte til gjengjeld summen av netto fraflytting fra de minst sentrale, mindre sentrale og noe sentrale kommunene.
Over halvparten av Norges befolkningsvekst i årene 2000–2010 skjedde innenfor en radius av 100 kilometer fra Oslo. Regionen hadde overskudd både i innvandring, tilflytting og fødsler.
Les også: (+) Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter
Ikke fra der vi bor
Jeg bor på det sentrale Østlandet, i Asker i Akershus. Og pendler med kollektive transportmidler til jobb i Oslo. Men i likhet med et stort antall naboer, skjebnefeller og kolleger, er jeg ikke fra Akershus. Langt ifra.
Slekten min er fra Modalen. Kommunen slåss om riks-oppmerksomheten én gang hvert annet år. Da er det valg. Og kommunen er så liten at den slåss med Utsira og Rømskog om å være først ute med valgresultatet.
Så vidt jeg vet kommer det én kjendis fra Modalen. Det er mulig han i dag er kjent blant folk flest fordi en boligvei blant rekkehus på Ulsrud i Oslo er oppkalt etter ham.
Han het Olav Nygard.
Med én «a» i motsetning til mine to. Men riktig gjettet; han er hva jeg med litt godvilje kan få godskrevet som «tjukke slekta».
De som har greie på det, hevder at mannen som var min farfars fetter kunne vært en av Europas store lyrikere om han hadde skrevet på et annet språk og kanskje brukt litt mer begripelige ord enn «draugelag» og dess like.
Det hadde kanskje også hjulpet på berømmelsen om han ikke hadde fyrt et bål med forfatterskapet sitt i 1911.
Mer om ham senere.
Les også: Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin
Fryktelig ferd
En dag i sommer da jeg tilfeldigvis befant meg på Vestlandet, fant jeg ut at jeg skulle oppsøke mine røtter. Jeg skulle finne veien, stoppe en tilfeldig forbipasserende og presentere meg som slektning – en slags hjemkommen sønn. Jeg ville demonstrere at jeg – trass i en borgerlig tilværelse med kon-
torarbeid i sentrale strøk – ikke hadde glemt hvor jeg kom fra.
Akkurat da snudde været fra smektende sommer til vestlandsk væte. Jeg skulle få en leksjon i «livet på den smale sti» i mer enn én forstand.
Ved veikrysset Dalseid mellom Voss og Bergen tok jeg av fra E16 og slo inn på noe som inntil for ti år siden var riksvei. En ren tilsnikelse, selvsagt: På en riksvei må man i det minste kunne være på samme sted som en fotgjenger uten at enten bil eller fotgjenger må stupe i fjorden langt der nede for å sikre den andre trygg passasje.
Da riksvei 569 sto ferdig i 1939, fikk den status som Norges dyreste veianlegg. På 21 kilometer var ni tunneler boret, til dels for hånd. Samlet bredde: Tilsvarende ett løp i Operatunnelen i Oslo.
Den siste tunnelen ga sterkere assosiasjoner til sodomi enn til trafikkavvikling. I stummende mørke truet steinveggene med å lage varige arr i bilens sider og sjåførens sjel. Da lys omsider møtte meg, fremsto det en stund usikkert om det var dødsriket eller bygda Eidslandet som lå foran meg.
Det viste seg å være det siste. Jeg hadde overlevd møtet med veien som i «Nasjonal verneplan for vegar, broer og veirelaterte kulturminne» er foreslått bevart for evigheten. Begrunnelsen må åpenbart være bosettingspolitisk:
Så lenge denne veien er den eneste farbare ut av bygda, vil de fleste kvie seg for å leie flyttebil.
Og enda var det langt igjen til Modalen.
Les også: (+) Norges verste seriemorder lever i frihet
Forbi verdens ende
Et lite stykke opp i dalen, under eviglange svaberg som konverterte styrtregn til frådende fossefall, dukket en ny og moderne tunnel opp. Snorrett og belyst, anlagt i moderne tid av profitthungrige kraftselskaper som dermed ga Modalen veiforbindelse til resten av kongeriket.
I 1976.
Med befolkningsøkning og blomstrende kommuneøkonomi som resultat.
Ikke ett menneske var å se på andre siden. Modalens velkomstkomité var opptatt på annet hold. Bare GPS-en i bilen ledet meg videre oppover i dalen. Akkurat der følelsen av å ha kommet til verdens ende trengte seg på, sto det et gult skilt og pekte videre. På det sto skrevet «Nygard 6».
En smal grusvei mellom graner, opp en bratt li, langs en elv og videre innover ledet meg til der mine røtter lå. Til stedet Krossen, der fire daler møtes. Til Krossen, der Olav Nygard, lyrikeren, vokste opp som ett av ti barn rundt forrige århundreskifte. Til Krossen, der diktersteinen fortsatt står med lyrikerens budskap hugget inn: «Eg vel meg gløymsle framfyr draugelag» – fritt oversatt: «Jeg vil heller bli glemt enn gjenferd». Til Krossen, den høyest liggende fjellgården der snøen gikk så sent at kyrne først kunne slippes ut ved St. Hans-tider. Til Krossen, dit kjørevei først kom ti år etter at Olav Nygard døde.
Les også: (+) Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis
Norges nest minste
Målt i antall innbyggere er Modalen kommune nest minst i Norge. Bare Utsira har færre.
Av 380 innbyggere er 204 i alderen 20–64 år.
I kommuneadministrasjonen jobber 104 mennesker. 13 medlemmer av kommunestyret behandlet i 2017 64 saker, fordelt på syv møter. Her er skole og barnehager med flere plasser enn barn. På sykehjemmet er det 16 plasser, 6–8 er i bruk.
Kommunen er blant Norges rikeste målt i inntekt per innbygger. Årsaken er konsesjonsavgift og naturressursskatt fra kraftproduksjonen i Stølsheimen.
All ungdom er garantert sommerjobb, kommunen har spandert bredbånd på alle husstander, har kulturhus, kunstgressbane og svømmehall.
Likevel synker folketallet. Uten flyktninger hadde fallet vært større.
I 2017 hadde én av ti innbyggere røtter i utlandet.
Langt flere har røtter i Modalen: I 1920 hadde
Modalen 778 innbyggere.
Blant deres etterkommere er altså jeg.
Folkesky
Oppe i dalsidene lå flere hytter forlatt. I dalbunnen lå tre vån-
ingshus på rekke og rad. I det første var to vinduer åpne i 2. etasje. Med forventning om å møte slekt, gikk jeg inn i bislaget. På gulvet sto tre par gummistøvler i samme størrelse og en bøtte med ovns-
aske. På veggen hang dørnøkkelen. Glassruten i inngangsdøren var dekket med et grått filtteppe. Jeg banket på.
Ingen svarte.
Jeg banket én gang til. Fortsatt null respons.
Jeg ga opp, gikk ut på veien, passerte en minnestein for dikteren og kikket ned mot Krossvatnet nedenfor. Der; en bil. Slekt?
Nei. En hyggelig hytteeier med bil av klok størrelse fra en vestlandsby tok imot i døren.
– Nei, sa hun. – Her oppe bor det ingen lenger. Det vil si; én.
Hun pekte mot huset der jeg nettopp hadde banket på.
– Der bor det en kar. Men han er folkesky.
Eimen av uforrettet sak bredte seg. Jeg satte meg i bilen som gikk på tomgang og kjente lite lyst til å trosse Vestlandets topografi. Her var uansett ikke mer å hente. På veien nedenfor den reserverte slektningens hus, slo budskapet imot meg – og andre som måtte komme på jakt etter sine røtter:
– Kom, snu, reis.
Formidlet av skilt nummer 372 med underskilt: «Parkering forbudt, gjelder hele snuplassen.»
Brente opp diktene sine
«Enten gir jeg slipp på drømmene mine og blir ulykkelig. Eller så følger jeg dem
− og blir ulykkelig.»
Slik lød lyrikeren Olav Nygards budskap til sin tilkomne forlovede. Olav var nest yngst av ti barn. To av brødrene het Lars. Om antallet barn sier mest om foreldrenes kjærlighet eller kjedsommelighet på den veiløse gården, er ukjent. Muligens kunne mangel på vei forklare lav forståelse for konseptet «hoppe av i svingen».
Tre av barna ble boende i Modalen. Olav reiste ut, og hjem, flere ganger mens han jaktet på en karriere som dikter. Utad gikk han for å være «lettlivet og frisk i sinn og tanker», en rimsmed og en spøkefugl.
Blant Nygards venner og beundrere var ekteparet Arne og Hulda Garborg, som også lot ham bo hos dem i Asker, der Olav Nygard er registrert i folketellingen i 1910 − som journalist.
Tidlig sommeren 1911 tente han bål ved diktersteinen. Brensel var diktproduksjonen. Etter sigende ble han lagt i bakken av en nabo og bålet slukket. Fire diktsamlinger kom senere ut før Olav Nygard døde 40 år gammel av tuberkulose i 1924.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 46 2019