katastrofenatten i geiranger
Den fryktelige ulykken rammet hele bygda. Etterpå var det ingen som snakket om den
Ulykken var en tragedie for to familier, men også en katastrofe for bygda. De syv mennene som havnet i det iskalde vannet på fjellet var vitnesbyrd om at turistbygdas store satsing kunne være livsfarlig.
«Her må vi kjøre varsamt.»
Ordene ble de siste sjåfør Livius Møll sa.
40-åringen fra Geiranger hadde kjørt bil halve livet. Han var kjent for å manøvrere de store, åpne turistbilene sikkert og stødig på de bratte fjellveiene rundt bygda som var i ferd med å bli en turistmetropol.
Men dette var noe annet.
Fra passasjerene i bilen kom ingen frydefulle gisp over storslått utsikt eller dramatisk landskap fra fjord til fjell i en vakker norsk sommer. For sommer var blitt til høst, sommersol var blitt tussmørke. Og lydene som ventet, forbindes helst med voldsom død.
Frisk satsing
26. september 1933 reiste fem menn seg fra sine plasser foran peisen i hotellet på Hjelle i nabodalen til Geiranger. Møtet i Ottadalen-Geiranger-Stryn interkommunale bilselskap hadde dratt ut i tid.
Mennene foran peisen hadde hatt mye å snakke om: Lyden fra turisttransport med åpne biler var tidens melodi. Turistkjøring var blitt den nest viktigste inntektskilde etter jordbruk i Geiranger. Gjennom sommersesongen sto bygda på hodet når cruisepassasjerene kom og skulle befordres opp i fjellet.
«Alle» i bygda var deleiere i minst én bil. De nærmere 50 åpne turistbilene i bygda gjorde at biltettheten per innbygger var større enn i Oslo. Veien var smale, svingene krappe, stupene bratte, men turistene elsket dem. Og betalte godt.
Men nå var turistsesongen 1933 over. Skysslaget planla ivrig den videre driften. Utpå kvelden var de ferdige, godt fornøyde med møtet. De fem representantene fra Geiranger-området skulle hjem. Skumringen var på vei over i kveldsmørke − og det var knappe fem mil å kjøre.
Ugjestmildt
Livius Møll tok plass bak rattet i bilen − en Studebaker «Big Six» 1926 modell. Svart, åpen med plass til seks passasjerer pluss sjåfør. Bilen veide to tonn og hadde ry på seg for å være rå, kraftfull og tåle hard bruk på dårlige veier. Dårlige veier var det nok av på fjellovergangene.
De knappe fem milene gikk gjennom ugjestmildt terreng. Fra starten i Stryn snirklet veien seg opp til 1139 meter over havet på Strynefjellet. Veien fortsatte sørøstover mot Oppland. På veien tok de opp to tyske turister. De var nå syv menn i bilen.
Ved Grotli svingte Livius Møll bilen vestover igjen og inn på Geirangerveien. Veien hadde blitt beskrevet som «kunst» da den ble åpnet i 1889, men ingeniørenes mesterverk var nå utdatert, utslitt og egentlig for smal for den store trafikken med turistbiler.
Drøyt halve kjøreturen var unnagjort. Én fjellovergang gjensto.
Skjult i mørket
På skysstasjonen Djupvasshytta oppe på fjellet hadde et arbeidslag for lengst avsluttet dagen. Så lenge det var dagslys hadde de jobbet for å utbedre veien over den folketomme strekningen mellom Vestlandet og Østlandet før snøen la seg. På over 1000 meters høyde kom snøen oftest tidlig.
Tidligere på dagen hadde veiarbeiderne holdt på i sørenden av Djupvatnet, tre kilometer fra hytta de bodde. Som tause vitner fra arbeidsdagen lå litt pukk og grus igjen i veien ved Djupvatnet.
Livius Møll styrte den store bilen med trygg hånd. Ved siden av ham satt Knut Maråk. Farten langs Djupvatnet var lav. Én grunn var at veien var smalere på grunn av veiarbeid. En annen grunn var mørket. Ingen av de to foran i bilen så løsgrusen som lå igjen i veien.
Venstre fordekk punkterte. Bilen kom ut av kurs, skjente først inn i en stabbestein, så i én til før to tonn amerikansk bil med syv mann om bord raste ned steinrøysa mot det iskalde fjellvannet.
Lå og sov
Alle ble kastet ut. Knut Maråk først. Han havnet et stykke opp i røysa. I lyskjeglene fra billyktene forsøkte Maråk å finne sine medpassasjerer. Han fant Sverre Gjørvad ille tilredt, og la frakken sin over ham. Fra veigrøfta ropte han ut i høstnatta etter livstegn.
Han fikk to svar; fra Lars Grande og tyskeren Markmann. Altså; minst tre i live i tillegg til ham selv kunne han konstatere idet han gikk inn i mørket og mot Djupvasshytta, tre kilometer unna, for å hente hjelp.
Veiarbeiderne lå og sov i Djupvasshytta da tunge slag på den solide tredøra vekket dem. Klokka var passert 01 natt til onsdag 27. september 1933.
Synet som møtte dem da de åpnet døra, skulle komme til å følge dem lenge.
Knust
Blodig og forslått, uten ytterklær i høstnatta, sto en mann. De kjente ham knapt igjen. Men det var «låna-Knut» Maråk, hotelleieren fra Geiranger. Nå sto han der og ba dem skynde seg. Det var skjedd en forferdelig ulykke.
– Jeg husker smellet fra dekket som punkterte, og at vi tok i stabbesteinene. Så ble alt mørkt, fortalte Maråk.
På Djupvasshytta var det ikke telefon, så én av mennene kjørte de 25 kilometerne til Grotli og fikk ringt doktoren i Lom. Resten treiv med seg det som var av sengeklær og lykter, og bega seg til ulykkesstedet.
Magnus Grande (som ikke var i slekt med den skadde Lars Grande) deltok i redningsarbeidet:
«Det var et fælt syn som møtte oss der i lykteskinnet. Bilen lå på siden, knust, og blod var der over alt. De to døde, chaufføren Livius Møll og tyskeren Rauhut, lå under vann på ca. en meters dybde. Den andre tyskeren lå med benene i vannet og Lars Grande og Sverre Gjørvad et stykke ovenfor. Grande og tyskeren var ved bevissthet. Gjørvad lå helt livløs − men ellers er det for fælt til å fortelle» sa han senere til avisa Gudbrandsdølen:
«Det var hardt å sjå og høyre dei tilskadekomne. Det var nerveslitande å vera der. Vi måtte ut somme tider, og det gjekk hardt på sigarettane. Dei røykte og dei som ikkje pleide gjera det» sa Peder Knivsflå som var med og tok seg av de skadde på Djupvasshytta.
Doktoren fra Lom kom ikke frem før klokka seks på morgenen. Da var Sverre Gjørvad død. Antallet dødsofre var nå oppe i tre.
Hell i uhell
Da dagslyset rant, viste det seg at følget hadde hatt flaks, tross alt. Djupvatnet ligger akkurat på vannskillet mellom Vest- og Østlandet. Fra veien går det bratte skråninger ned mot vannet de fleste steder. Hadde ulykka skjedd 50 meter lenger nord, ville man neppe sett mer til hverken bil eller mennesker. «Der er nemlig styrtningen loddrett og vannet et par hundre meter dypt», fortalte en av redningsmennene til Gudbrandsdølen før han fortsatte:
«For øvrig er det et under at noen i det hele tatt slapp fra det med livet når man vet hvordan det ser ut på ulykkesstedet».
Folket i Geiranger fikk enda et bevis for hvor skjørt livet er, denne natten.
Mens fem av bygdas menn og to tyske haikere kjempet for livet i fjellet, døde en syvbarnsmor i barsel på gården Homlong, noen kilometer lenger ute i Geirangerfjorden.
Da dagen grydde onsdag 27. september 1933, var Geiranger ei bygd i vantro og sorg.
Hele bygda rammet
Onsdag 4. oktober 1933 ble de tre omkomne fra bilulykka stedt til hvile fra Geiranger kirke. Det samme ble den 40 år gammel syvbarnsmoren og barnet som døde under fødselen.
Hele bygda var berørt. Alle i den lille bygda kjente de døde. Seks barn var blitt farløse, seks andre barn hadde mistet sin mor. Mer eller mindre hele bygda var engasjert i turisttrafikken som hadde utløst så mye optimisme, men som nå hadde kostet sine første liv.
Det var knapt folk å finne hjemme på gårdene denne onsdags formiddagen. Bare gamlinger og småunger manglet.
«Vi fire borna fekk ikkje delta i gravferda», fortalte den ene datteren til Sverre Gjørvad, Aud Inger, senere:
«Vi venta på ein stad eit stykke unna kyrkja til det heile var over. Det blei lenge å vente for dei små».
De svakeste skulle spares for opplevelsen. Snart skulle ulykken som skaket opp bygda og avstedkom store avisoppslag, havne under et taushetens og glemselens slør. Minnene fra den mørke høstnatten i 1933 var for tunge å bære. Geiranger hadde fått et innblikk i hva fremtiden kunne bringe på godt, men også på vondt.
Ulykka som ble glemt
Til tross for at alle i Geiranger kjente de involverte i den tragiske ulykka, ble den sjelden snakket om i ettertid.
Lokalhistoriker Arild Flydal (82) er barnebarn til én av dem som overlevde Djupvatn-ulykken:
– Geirangerfolket er helst et rolig folkeferd. De er vant til dramatisk natur, at den tar og gir, sier Flydal som har skrevet flere bøker om folket langs Geirangerfjorden. Hans morfar, Knut Maråk, overlevde ulykken ved Djupvatnet i 1933.
– I forbindelse med arbeidet med en av bøkene, snakket jeg med flere som opplevde ulykka. Kona til én av redningsfolkene fortalte at mannen ikke ville snakke om det han hadde sett. Det var et så forferdelig syn at han ikke ville gjenoppleve det. Så kanskje er det en del av årsaken, spekulerer Flydal.
Knut Maråk er helten i historien om Djupvatn-ulykka. Det var han som i stummende mørke, blodigog forslått, fant veien til Djupvasshytta der han hentet hjelp. Men snakke om bragden gjorde han ikke.
– Det eneste jeg husker at min mor fortalte, var svaret da han (morfar) ble spurt om hvordan han kunne finne veien når det var bekmørkt. «Det var ei kvit stripe i midten av vegen», skal han ha forklart. I så fall må det ha vært et guds under. Det var ingen veimerking på grusveien over fjellet, forklarer Arild Flydal.
Historien hans støttes opp av fetteren, Øystein Maraak.
– «Låna-Knut», som bestefar ble kalt, likte å fortelle historier. Han var god til å fortelle. Men denne historien, den mest dramatiske av de alle, holdt han tyst om, sier Øystein Maraak.
Spøkelset
Heller ikke etterkommerne av de som omkom har hørt noe særlig om dødsulykka på fjellet.
Birgit Vinje er campingplasseier og bibliotekar i Geiranger. Heller ikke på det lokale biblioteket er det mye å finne om bilulykka «alle» i Geiranger har et forhold til. Oldefaren hennes var sjåfør på ulykkesbilen.
Han ble funnet druknet og ille tilredt på en meters dyp. Selve ulykka har ikke Birgit hørt mye om, men nesten 90 år senere gjenforteller hun historien om da oldemora fikk dødsbudskapet:
«Molla, kona til sjåføren Livius, lå hjemme i Mollahuset og sov da presten kom med dødsbudskapet. Livius og Molla hadde to jenter, Brita, mi bestemor, og Bergljot. Bergljot var blind og døv.
Da de kom med dødsbudskapet, skal Molla bare ha sagt: «Det veit eg. For han kom til meg og sto attmed sengeenden min som eit spøkelse og sa: No er eg borte, så du må passe godt på Lotta (Bergljot red.anm.) som er syk».
