Kjell Ola på slektsgården Torgunrud
Da Kjell Ola gravde i slektsgårdens historie, tvang familiehemmelighetene frem
Et bilde av en liten gutt. Brødre som ikke snakket sammen. Et barn de ikke kjente til. Farens alkoholisme som ingen måtte vite om.
Eidsvoll: I mer enn 700 år har folk levd og strevd på Torgunrud gård på Feiring i Eidsvoll. Nå formelig danser den siste høstsolen over eiendommen, et par steinkast fra Mjøsas bredd.
Rundt det idylliske tunet vaier vakre blomster i vinden.
– Vi driver ikke lenger med sau. Vi forpakter bort jorden, men Marit har et lite gartneri som dyrker frem stauder, sier Kjell Ola Dahl da Hjemmet kommer på besøk.
Marit Myrstad er kona, og hun spilte en viktig rolle da det ble snakk om å ta over gården han hadde odel på.
Egentlig var han ikke interessert. Nå sier de begge at det var et godt valg, selv om de valgte en kanskje tungvint tilværelse fem mil unna nærmeste by, Gjøvik, og det er langt til det meste.
I møte med forfatteren er det ett ord som går igjen: Familiehemmeligheter. Da krimforfatteren gravde i gårdens historie, fant han dramatiske hendelser og dyp sorg. Både andres og egne.
– Min egen historie tvang seg også frem, sier han.
Norsk forfatter, født i 1958 på Gjøvik. Debuterte som forfatter i 1993 med kriminalromanen Dødens investeringer, som var første bok i serien om politietterforskerne Gunnarstranda og Frølich og er oversatt til flere språk. Han har senere utgitt en rekke kriminal- romaner, og har også skrevet sakprosa og filmmanus. I høst er han aktuell med boken Mitt liv som sauebonde – En familiegård i tre generasjoner.
Kilde: Wikipedia
Alkoholproblem
Hvordan snakke om egen fortvilelse uten å skylde på noen? Historien hans handler om å vokse opp med en far som drakk. Som guttunge led han under det, samtidig som han var pappas gutt.
– Vi snakket aldri om hvordan det var hjemme. Ingen måtte få vite at far drakk. Fylla var noe vi måtte håndtere til anfallet gikk over. Noe var stabilt, for mora mi drakk ikke, poengterer han.
De verste periodene var faren vanskelig å være i hus med, men den største frykten og ubehaget handlet om hva han kunne finne på utenfor husets fire vegger.
Mange vil kjenne seg igjen i historien om hvordan det var å vokse opp med en alkoholisert forelder. Mest av alt var Kjell Ola redd for farens selvdestruktive sider; når han fiklet med våpen eller når han forsvant ut i mørket når de var på Torgunrud. Som gutt i søskenflokken måtte han ut og lete selv om han var redd.
– Jeg opplevde at faren min var to personer; en i fylla og en som edru. Da jeg ble tenåring, ble jeg sint og distanserte meg. Distansen holdt jeg i mange år. Tidlig i tyveårene hadde jeg nok med meg selv
– jeg ble plaget av panikkangst og fikk søvnproblemer. Om dette var et resultat av barndommen, blir ren gjetning, sier han.
Les også (+): Da ondskapen rammet, måtte Knut Eriks far ta et umulig valg
Angst og panikkanfall
Det første panikkangstanfallet beskriver han slik:
«Jeg sov og forsto ikke hva som skjedde, men bråvåknet med et smertefullt sjokk, ute av stand til å tenke annet enn at jeg måtte komme meg vekk fra dette forferdelige. Jeg løp ut, i svarte natten, barbent. Det var først da jeg kjente ising i føtter og legger at jeg innså at angrepet måtte være noe forbigående.»
Anfallet var lenge tungt å bære med seg. Han opplevde det de fleste som har hatt angstanfall opplever; han ble livredd for at det skulle skje igjen.
I slutten av tyveårene snakket han med faren om problemene han hadde slitt med. Det gjorde at far og sønn startet en tilnærmingsprosess.
I dag vet han at nærhet og kjærlighet kan bli den beste medisinen mot angst. Angsten forsvant mer og mer etter at han møtte Marit og stiftet familie.
Som barn tilbrakte Kjell Ola somrene på Torgunrud hos farmoren Petra. Hun drev gården med innleid hjelp og var et grepa kvinnfolk, som de ville ha sagt der hun kom fra.
– Hun kom opprinnelig fra Beiarn i Nordland. Der vokste hun opp i en liten stue som lå vegg i vegg med et fjøs hvor det var en ku og et par sauer. Som 16-åring reiste hun til Oslo, hvor hun etter hvert fikk jobb som tjenestepike.
– 18 år gammel møtte hun Ole, min farfar, som var ti år eldre enn henne og drev en butikk. Selv om de begge var forlovet på annet hold ble det dem, oppsummerer Kjell Ola.
Les også (+): Husmødrenes hemmeligheter: Kastet nesten ikke mat – slik fikk de det til
Mystisk bilde på slektsgården
Besteforeldrene kjøpte flere gårder som de måtte flytte fra fordi det dukket opp personer som hadde odel, men i 1934 stiftet de bo på Torgunrud.
Gården hadde en usedvanlig lang historie, den var en rydningsgård fra middelalderen.
Kjell Ola fikk et sterkt forhold til gården gjennom farmoren. Fordi hun ble enke i 1940, med tre sønner på 11, 13 og 15 år å ta vare på, var hun vant til å ta styringen, jobbe og stå på.
Han opplevde henne som streng, men minnes også latteren hennes og de kvikke replikkene.
På veggen den gangen hang det et bilde av en liten gutt som Kjell Ola var sikker på at sov. Han visste ikke hvem gutten var og undret seg over at han lå med lukkede øyne da det ble tatt bilde av ham.
Svaret på hvem gutten var fikk han ikke før 30 år etter at Petra døde i 1978.
– Da vi hadde fulgt farmors kiste til graven, oppdaget jeg at det sto to navn på gravsteinen. Under farfars navn Ole sto navnet Øyvind Ola, en gutt som bare fikk leve i fjorten måneder. Jeg fikk meg ikke til å spørre om hva og hvem, forteller Kjell Ola.
Han hadde blitt 20 år uten å vite at faren hadde mistet en lillebror, og resonnerte seg til at det sikkert ikke var meningen at han skulle få del i den hemmeligheten.
Tragisk ulykke på slektsgården
Det ble til slutt faren som fortalte historien om Øyvind Ola. På det tidspunktet hadde han overtatt gården etter at den eldste broren Thor døde. Thor var barnløs.
Den tragiske ulykken som det ikke ble snakket om skjedde i august 1935.
– Barnepiken var i kjelleren for å hente vasket tøy, og fire unger var i hovedhuset mens minstemann krabbet energisk omkring. På et tidspunkt må hun ha oppdaget at han ikke lenger var å se, forteller Kjell Ola.
Naboer ble med for å lete etter den lille – hele grenda var med på søket.
– Min far fortalte meg at han ble funnet druknet i kummen i bryggerhuset, som er kjelleren til hovedhuset.
– Pappa fortalte at han hadde to vonde minner fra barndommen, og begge minnene var ledsaget av morens skrik. Petras skrik da hun så ryggen på minstemann i kummen fulgte ham gjennom livet.
Kjell Olas samtale med faren forklarte bildet på veggen. Øyvind sov ikke, han lå død i kisten. Han forsto også at han selv ble delvis oppkalt etter gutten de mistet.
– Jeg fikk også vite at faren min helt til det siste var plaget av tapet av sin far. Han var bare 11 år da han ble farløs. De to sto hverandre veldig nær, forteller han.
Kan det være at faren brukte alkohol som medisinering mot sorg, smerte, depresjon? Sønnen ser ikke bort fra det. Både brødrene, foreldrene og barnepiken slet med skyldfølelse etter lille Øyvind Olas død.
Les også: (+) Familiebildet som satte sinnene i kok: «Grotesk»
Mørk hemmelighet
Noe annet som aldri ble snakket om i slekten, var hvorfor sønnene til Petra og Ole ikke gikk inn i voksenlivet som gode venner.
Kjell Ola tror at de kjempet om mor Petras kjærlighet.
– Jeg tror også at odelsretten skapte uenighet mellom brødrene. Et sår som kanskje medvirket til den manglende kontakten dem imellom var et utenomekteskapelig barn, som heller ikke jeg visste om før jeg ble godt voksen, sier forfatteren.
En av brødrene til faren hadde en mørk hemmelighet; en sønn som ble adoptert bort.
– Hadde sønnen blitt i vår familie, ville han ha rokket om på odelsrekkefølgen. Da ville vi sannsynligvis ikke ha bodd på Torgunrud i dag.
Selv flyttet han til Østfold med Marit da de etablerte seg. I flere år drev de med blomsterproduksjon ved siden av å ha faste jobber i Oslo. En ting visste han, og det var at han ikke ville overta slektsgården.
– Men da det ble aktuelt fordi vi mistet søsteren min, som skulle overta, var Marit positiv. Hun er gartner og kunne se for seg et liv her. Jeg følte meg litt presset, men vi flyttet hit da barna våre var tenåringer, og alt i alt ble det et godt valg.
Kjell Ola er kjent for fengende kriminalromaner. Nå har han fokusert på Torgunrud, som er en del av hans identitet.
– Jeg minnes årene som sauebonde med glede. Også sauer har ulike personligheter. Spørsmålet for oss nå er fremtiden til gården. Jeg er usikker på om våre barn vil overta, sier Kjell Ola.
