Her reddet John Roald (25) og Ivar (34) livet i siste sekund

Riksvei 7 over Hardangervidda mellom Geilo og Eidfjord er blant Norges flotteste veistykker. Turen ned langs Måbødalen er bratt, vill og vakker. Men for lastebilsjåfører er dette et krevende parti, og den øverste svingen i Måbødalen, like ved Vøringsfossen, var beryktet. I 1987 var denne svingen smal og krapp, samtidig som veien lå helt ute på kanten av stupet der gang og sykkelveien ligger i dag.

Sent tirsdag 6. januar 1987 var John Roald Hjellestad (25) og Ivar Strand (34) på vei over Hardangervidda i hvert sitt vogntog for å rekke siste avgang med «MF Jondal» over Hardangerfjorden. De to bergenserne hadde rykte på seg som både uredde og friske bak rattet.

Over Hardangervidda viste temperaturen et tosifret antall minusgrader. Like før nedstigning fra Dyranut kom et vogntog fra Auto Transport i motsatt retning. Sjåføren blinket med lysene og grep walkietalkien for å oppnå kontakt, men uten hell. Han hadde noe viktig å fortelle Hjellestad og Strand.

Blank is

Sjåføren fra Auto Transport hadde kommet opp dalen en halvtime tidligere. Uten problemer, selv om han kjørte uten kjetting. Men i svingen øverst i Måbødalen hadde det falt ti centimeter nysnø, og i speilet så han blank og glatt is i hjulsporene sine. Han antok derfor at det var glattere enn vanlig akkurat her.

Da han møtte kollegene lenger oppe i dalen, prøvde han derfor å advare dem. Uvitende om at de to bergenserne hadde byttet til kanal 12, så han i stedet baklysene fra de to vogntogene forsvinne i speilet.

Klokken passerte 22.25. Hjellestad lå fortsatt først. På grunn av det gode føret, ble ikke kjettinger vurdert. Vogntoget hadde såkalt boggi som betyr at minst to av akslingene er plassert maksimum på 1,79 meter avstand fra hverandre. Hjellestad foretok et såkalt boggiløft, for å ha best mulig trykk på drivhjulene mot veibanen som nå begynte å helle bratt nedover, med over åtte prosent fall i kjøreretningen.

Les også: (+) Sigrid (21) ble voldtatt og drept. Tilståelsen kom 29 år senere

Begynte å seile

Det gikk bra de første meterne. Så plutselig slapp alt. Hengeren begynte å seile og bilen ville heller ikke ta styring. Hjellestad pumpebremset, men vogntoget fortsatte å seile. Svingen med den halvmeter høye føringskanten nærmet seg. Utenfor var avgrunnen. Han slapp opp bremsen igjen for å forsøke å styre vogntoget gjennom svingen.

Det føltes som om det gikk i gangfart. Forhjulet fulgte føringskanten noen meter, før han merket at stigtrinnet på høyresiden begynte å skrape mot betongen. I et lite sekund håpet han at føringskanten vil lede lastebilen rundt svingen, men det neste han kjente var at kroppen ble fylt med adrenalin i det førerhuset begynte å tippe over mot høyre. Han forsto nå at det ville gå galt.

Hjellestad fikk åpnet døren, som han måtte dytte oppover. Han tok sats og hoppet bakover. Landet med kneet på bruddet som vogntoget hadde laget da det pløyde gjennom føringskanten, før han fikk rullet seg videre inn i veibanen. Bare noen centimeter fra der han lå, kunne han se hengeren rulle forbi og forsvinne over kanten, samme vei som lastebilen.

Han ble liggende og høre hvordan vogntoget raste over 200 meter nedover fjellsiden. Det ble stille i noen lange sekunder, før det traff bunnen av juvet.

Dramaet denne kvelden hadde nettopp startet for de to sjåførene.

Fortsatte rett frem

I det Ivar Strand løftet blikket fra turtelleren, så han hengeren på vogntoget foran seg få sleng. Såpass mye at han fryktet at det ville sakse seg midt i den stygge svingen. Så prøvde han å bremse forsiktig, men samtlige hjul låste seg. Foran seg så han i neste sekund hvordan lysene på kollegaens vogntog ble borte og forsvant da det rullet utfor kanten. Strand bremset igjen, men til ingen nytte. Hjulene låste seg enda en gang. Han prøvde å styre lenger mot høyre, ut av hjulsporene, i et siste desperat forsøk på å få veigrep. Vogntoget fortsatte rett frem, uten å reagere på hverken bremser eller styring.

Femten meter fra svingen tok han avgjørelsen som skulle berge livet hans. Han hoppet ut og rullet seg raskt inn mot fjellet for ikke å bli overkjørt av sin egen henger. Han løftet hodet tidsnok til å se bil og henger rulle gjennom hullet i føringskanten og forsvinne i mørket.

Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Politimannen som rykket ut

Eiliv Lønningen jobbet som førstebetjent i Kinsarvik da ulykken i Måbødalen skjedde.

Den pensjonerte politimannen husker godt utrykningen for 32 år siden.

– Vår første tanke var at dette måtte være forsøk på forsikringssvindel, minnes han. Det tok likevel ikke lang tid før politiet la vekk den teorien.

– Vi fant ikke noe grunnlag for å tro på bedrageri. Å styre en lastebil utenfor kanten der i bekmørke for så å hoppe ut, ville vært hasardiøst, mener Lønningen.

Dermed konkluderte politiet med at værforholdene hadde vært meget spesielle denne kvelden og skapte et ekstremt glatt føre.

– Kald luft siger ned fra vidda, varm luft stiger opp fra fjorden gjennom den smale Måbødalen og dette treffer hverandre akkurat på dette punktet. I tillegg har du vinden som polerer isen. Du ser det samme fenomenet i tunnelmunninger vinterstid. Føreforholdene kan skifte totalt på bare noen meter. Nedover fra vidda var det fint vinterføre, noe som underbygges av at vogntogene denne kvelden kjørte uten kjetting. Så, plutselig, møtte de på ekstremt glatt føre i svingen og ingenting tok, forteller den pensjonerte politimannen. 

At fartsskriverne aldri ble funnet, påvirket ifølge Lønningen ikke konklusjonen politiet landet på.

– Vi lette etter fartsskriverne, uten å finne dem. De ville uansett ikke fortalt så mye mer om det som skjedde, tror jeg. Hastigheten i det bilene gikk over kanten, har ikke så mye med saken å gjøre. De rakk å hoppe ut, og da kan det ikke ha gått så veldig fort.

Det hørtes ut som torden da det andre vogntoget raste ned i juvet. Så ble alt stille. Vøringsfossen hadde frosset til is. Det var ikke en lyd å høre og det var bekmørkt.

LES OGSÅ: Pilotens siste ord: Jøss, det var jo veldig rart

Såpeglatt

Strand kom seg på beina, overbevist om at kollegaen hadde blitt med vogntoget ned i juvet. Han ropte et par ganger, uten at det kom svar. Klumpen i magen vokste. Mens han begynte å gå litt nærmere hullet i føringskanten, skimtet han noe mørkt i sidesynet, mot den hvite snøen.

Hjellestad hadde akkurat kommet seg på beina, tydelig sjokkert over det som hadde hendt. De så hverandre inn i øynene og kjente på en enorm lettelsen da de fikk bekreftet overfor hverandre at de fortsatt levde.

Så begynte de å gå tilbake den veien de kom fra. Veibanen var så glatt at de måtte holde seg fast i stålrøret som var montert på føringskanten.

Ikke et lys eller et menneske var å se, men de visste at snart kom det flere vogntog nedover. Mot den glatte bakken og svingen med det store hullet i føringskanten Etter en kilometer oppover på riksvei 7, fikk de øye på et lys i et hus litt oppe i en sidevei. Hjellestad gikk opp og banket på, mens Strand ble igjen nede på riksvei 7, for å stanse de andre vogntogene de visste nærmet seg.

Les også: En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen

Rykteflom

Etter hvert sto det flere vogntog nede på platået ved Vøringsfossen. Ingen våget å sette utfor før det ble strødd. En av sjåførene gikk ned til svingen og fortalte i ettertid til politiet at veibanen var mye glattere der enn på resten av turen.

Hjellestad og Strand overlevde på mirakuløst vis, men var helt uforberedt på det som ventet dem. Ganske snart ble teorier om forsikringsbedrageri lansert. I etterkant av ulykken oppsto en rykteflom. «Forsikringsbedrageri» var et begrep som gikk igjen. Både politiet og forsikringsselskapet etterforsket saken uvanlig grundig, til en trafikkulykke å være, men fartsskriverne ble aldri funnet.

Etter å ha sjekket økonomien rundt de to aktuelle vogntogene og hørt vitnenes forklaringer om føreforholdene den kvelden, landet politiet foreløpig på at dette måtte ha vært en ulykke. En særdeles spektakulær ulykke. Etter en ukes tid så man helt bort fra mistanken om forsikringsbedrageri.

Men seks uker etter ulykken, mottok sjåførene hvert sitt brev med et forelegg på 3000 kroner som ble begrunnet med at sjåførene ikke hadde vært tilstrekkelig aktpågivende og varsomme, og ikke hadde avpasset farten etter sted og føreforholdene. Hverken Hjellestad eller Strand aksepterte bøtene. I bakhodet hadde de også forsikringsselskapet som truet med regresskrav.

LES OGSÅ: Norges verste togulykker

Rettssak

I rettssaken som fulgte, stilte 13 vitner og sakkyndige, deriblant seks yrkessjåfører som alle hadde vært i området rundt tidspunktet for ulykken.

Retten konkluderte med at begge hadde kjørt forsvarlig når det kom til bruk av gir og telmabrems. Retten fant heller ikke grunn til å bebreide de to for ikke å ha stoppet før nedkjøringen og lagt på kjettinger. Flere av vitnene hadde uttalt at den glatte veibanen like før svingen hadde kommet overraskende på dem, noe retten valgte å legge til grunn for sin vurdering. Begge sjåførene ble derfor enstemmig frifunnet for uaktsom kjøring.

Denne artikkelen er bygget på en omfattende sak fra Transportmagasinet. Du kan lese mer om saken hos Tungt.no

Sjåføren: Visste om alle ryktene

John Roald Hjellestad fortsatte med sjåføryrket i mange år etter ulykken i Måbødalen. I september 2002 omkom han i en dykkerulykke, bare 40 år gammel. Den andre sjåføren, Ivar Strand (bildet), husker ulykken som om det skulle vært i går.

– Jeg vurderte på et tidspunkt å prøve å legge bilen i fjellveggen, men da ville siden jeg satt på blitt raspet opp og muligheten til å komme seg ut ville vært borte. De tankene fôr gjennom hodet i ­sekundene før jeg hoppet. I ettertid har jeg fått vite at mange andre hadde vært inne i murkanten den kvelden. Da vi kom ga den seg, sier han tankefullt.

Det gikk tre uker etter ulykken før Strand satte seg i en lastebil igjen. Da kjørte han til Oslo, forbi ulykkesstedet. Det gikk forbausende greit.

Han kjenner godt til alle ryktene som verserte i etter at vogn­togene forsvant over kanten i Måbødalen. – Dette var rett og slett et uhell og jeg syns folk skal være litt forsiktig med å spre slike usannheter. Dette var ingen logisk plass å gjøre noe slikt med tanke på forsikringssvindel. Det er heller ikke logisk at to vogntog går utfor etter hverandre. I tillegg eide jeg ikke bilen en gang.

Hadde John Roald landet 15 centimeter lenger ute da han hoppet, hadde han ikke kommet seg inn i veien men fått min bil oppå seg. Så nære var det, sier Strand. I tiden etterpå fortsatte han som yrkessjåfør, men trappet ned arbeidslivet da han fylte 62.

Til tross for ulykken, rettssaken, mistankene og sladderen, minnes han lastebilyrket med glede.

Måbødalen i dag

Sæter Autoservice i Oslo fikk i utgangspunktet oppdraget med å berge det som var igjen av de to vogntogene i Måbødalen vinteren 1987.

Den jobben ble brått mye vanskeligere da veivesenet bare noen uker etter ulykken – i forbindelse med utbedring av ulykkessvingen – tippet store mengder sprengstein utfor kanten der vogntogene hadde gått ut.

Veisjefen mente det måtte skyldes et sprengningsuhell, mens VG skrev at det var tippet så mye som 100 tonn steinmasser over vrakene.

Sæter Autoservice takket derfor nei til videre arbeid med saken.

Turistforeningen i området fortvilet, i og med at vrakene lå midt i den populære turstien som går inn dalen til Vøringsfossen.

Forsikringsselskapet tok til orde for å la alt ligge som det var, nå som vrakene var begravd av stein. De dyttet ansvaret over på kommunen. Til slutt kom de til en enighet, og forsikringsselskapet hyret inn Ullensvang Lion Club for å fjerne de synlige restene. De startet på jobben i september samme år. I løpet av fem helger og 35 hiv med helikopter ble mesteparten av restene fjernet.

I dag, 32 år etter, ligger det fortsatt synlige bevis ved foten av stupet. En lastebilramme stikker opp mellom steinene. En bakløfter og en foraksel ligger midt i turstien, mens lenger nede i elven ligger det et forhjul.

I den ville naturen innerst i Måbødalen kan man fortsatt føle på dramatikken som utspant seg her en januarkveld i 1987.

Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden

Luksus-flyet som ble en livsfarlig fiasko