Ni fra russekullet omkom

Den verste tragedien i Irenes liv skulle også bli hennes største lykke

Irene hadde englevakt da russebussen fra Stavanger stupte ned ura og ut i det kalde dypet i Logavatnet. Lite visste hun hva ulykken, som kostet ni av hennes russekamerater livet, skulle bety for henne.

<b>GODE ÅR:</b> Irene og Kristian har hatt mange gode år sammen. Nå snakker de ikke så mye om tragedien som førte dem sammen.
GODE ÅR: Irene og Kristian har hatt mange gode år sammen. Nå snakker de ikke så mye om tragedien som førte dem sammen. Foto: Privat
Først publisert Sist oppdatert

Onsdag 5. juni 1963:

Det er en varm og fin sommerdag på Sørlandet. Irene er litt sen med å komme seg inn i russebussen.

Det er ikke sitteplasser igjen, og hun dumper ned på fanget til en medruss. Det gir henne litt ekstra høyde og bedre oversikt. Kanskje er det med på å redde livet hennes den skjebnesvangre dagen.

Russebussen er bare et par år yngre enn de 34 avgangs­elevene som har fått plass i den. Sjåføren er også fra russe­kullet, som er på sørlands­turné. Målet for turen er å samle inn 20 000 kroner som skal gå til lønn til en norsk lektor ved en av Misjons­selskapets skoler i Kamerun.

Kvelden i forveien hadde de hatt møte i Gyland kirke. Nå er de på vei til Flekkefjord – ned de bratte Flikka-svingene. Riksveien er smal. Bare et gammelt rekkverk skiller dem fra den ti meter høye steinura som stuper ned i vannet.

Klokken nærmer seg to på ­ettermiddagen, og de har syv kilometer igjen å kjøre før de er fremme i Flekkefjord.

Irene blir urolig når hun kjenner den umiskjennelige lukten av brent gummi. Foran seg ser hun en rutebuss fra Gyland Billag. Veien er for smal til at de to bussene kan passere hverandre.

For å unngå kollisjon legger sjåføren av russebussen seg ut mot autovernet i håp om at det holder. Det gjør det ikke. Tragedien er et faktum.

Les også: (+) Flyet ble ristet i filler: Hva som gikk galt var lenge norsk luftfarts største mysterium

<b>MINNER:</b> Irene visste ikke før mange år senere at faren hennes hadde tatt vare på avisutklipp fra russebuss-katastrofen.
MINNER: Irene visste ikke før mange år senere at faren hennes hadde tatt vare på avisutklipp fra russebuss-katastrofen. Foto: SYNNØVE SKEIE FOSSE

Tilfeldigheter

– Far var lastebilsjåfør, så jeg var vant med biler. Derfor la jeg merke til lukten og skjønte at noe ikke stemte. Det gikk for fort, og farten bare økte.

Irene Ølberg (født Hansen) kikker opp fra utklippsboken og ser ettertenksomt ut i den koselige stuen på Sola utenfor Stavanger.

61 år er gått siden sommerdagen som for alltid skulle ­endre livet hennes. At hun skulle bli over 80 år, mor til tre staute gutter og farmor til fem, var ikke gitt. Hun var så nær ved å miste livet i Logavatnet denne dagen.

At hun var på tur med kristenrussen, var også ganske tilfeldig. Irene var ikke kristen. Kanskje litt søkende. På leting etter noe, men ikke kristen.

– Jeg hadde gått på søndags­skole. Det var alt, sier Irene.

Men russevenninnen Ingfrid var kristen og ville gjerne at Irene skulle bli med på turen, som etter planen skulle ende opp på den kristne internatskolen Drottningborg i Grimstad.

<b>ULYKKESSTEDET:</b> Mange samlet seg på ulykkesstedet der bussen kjørte ut i vannet.
ULYKKESSTEDET: Mange samlet seg på ulykkesstedet der bussen kjørte ut i vannet. Foto: Privat

Ulykke og lykke

Egentlig var ikke Ingfrid så veldig lysten på å reise på en ukes kombinert russetur og innsamlingsturné til misjonen. Hun hadde kjæreste hjemme. Aller helst ville hun være sammen med ham.

Men håpet var at Irene skulle bli frelst, at hun også skulle finne Jesus. Derfor ble Ingfrid med på turen. Ingfrid skulle aldri komme hjem igjen til Rege, til foreldrene og kjær­esten, Kristian.

Og livet til Irene skulle aldri bli det samme. Men den verste tragedien i hennes liv skulle også gi ­henne den største lykken.

Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid

SORG: Russebussulykken ble slått stort opp i Stavanger Aftenblad og hele byen var i sorg etter tragedien.
SORG: Russebussulykken ble slått stort opp i Stavanger Aftenblad og hele byen var i sorg etter tragedien. Foto: Faksimile Stavanger Aftenblad / privat
BUSSEN: Bussen var gammel, men hadde fått ettersyn før turen. Likevel sviktet bremsene, og ni unge liv gikk tapt.
BUSSEN: Bussen var gammel, men hadde fått ettersyn før turen. Likevel sviktet bremsene, og ni unge liv gikk tapt. Foto: Privat

Mirakuløst reddet

Russebussen stuper ned steinrøysa. Deretter flyter den ødelagte bussen noen minutter. Flere av passasjerene rekker å komme seg ut av de knuste rutene. Ikke Irene. Innesperret mellom busseter og stolben blir hun med bussen ned i dypet.

– Jeg tenkte at «nå dør jeg». Jeg fikk ikke puste. Jeg tenkte på dem hjemme. På mor og far, på storesøster og lillebror, men jeg klarte ikke å kjempe mer. Jeg hadde gitt opp. Da hørte jeg en klar stemme som sa: «Legg ditt liv i mine ­hender, så skal du bli frelst». Jeg ropte «ja» – og følte at jeg ble løftet til overflaten i en luftboble, forteller Irene.

Hun begynte å svømme, men i panikken så hun ikke hvilken retning som var mot land.

– Men Han styrte meg, ledet meg til land. Der fant jeg et armeringsjern som stakk ut fra den bratte betongveggen. Den holdt jeg meg fast i til noen kastet et tau til meg. Jeg fikk en ekstra sjanse der nede i ­dypet. En siste sjanse til å bli frelst og si ja til Jesus. Ja til ­livet, sier Irene.

Men det var ikke bare Jesus hun fant gjennom russebuss­ulykken.

Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden

Ja til kjærligheten

<b>MINNER:</b> En tragedie førte Irene og Kristian sammen og selv mer enn 60 år senere bringer det fram såre minner å bla i Irenes album fra russetiden. Men de finner stor trøst i hverandre og troen på Jesus.
MINNER: En tragedie førte Irene og Kristian sammen og selv mer enn 60 år senere bringer det fram såre minner å bla i Irenes album fra russetiden. Men de finner stor trøst i hverandre og troen på Jesus. Foto: SYNNØVE SKEIE FOSSE

Alle overlevende fra buss­ulykken blir kjørt til sykehuset i Flekkefjord. Med brukket skulder, brukket krageben, kutt og sår, blir Irene liggende på sykehuset i én uke. Der får hun vite at venninnen er omkommet.

– Ingfrid var den siste som ble funnet, på 30 meters dyp, 10 meter fra bussen. I mange år hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg fikk leve, mens hun døde.

Kristian, Irenes ektemann gjennom 58 år, legger hånden sin trøstende over hennes.

Og ja, det er den samme Kristian som en gang var kjæreste med Ingfrid.

<b>FANT LYKKEN:</b> Midt i tragedien fant Irene og Kristian lykken. Han hadde mistet kjæresten sin i ulykken, hun en god venninne.
FANT LYKKEN: Midt i tragedien fant Irene og Kristian lykken. Han hadde mistet kjæresten sin i ulykken, hun en god venninne. Foto: SYNNØVE SKEIE FOSSE

Skjebnen ville det slik at de møttes tilfeldig hos foreldrene til Ingfrid noen uker etter ulykken.

– Jeg lå på sykehuset da Ingfrid ble begravet, så jeg fikk ikke tatt farvel eller møtt hennes kjære for å kondolere. Jeg følte på at det var min skyld at hun ble med på turen. Barndomshjemmet til Ingfrid var på Rege. Det er ganske langt unna der jeg bodde, i Tungenesveien, ikke langt fra Bjergsted, der Stavanger konserthus ligger i dag. Derfor tilbød Kristian å kjøre meg og venninnen min, som også var med, hjem etter besøket. Kristian og jeg hadde aldri møtt hverandre tidligere, forteller Irene.

Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Brevveksling

<b>KLASSEN:</b> Irene gikk på engelsklinjen på St. Svithuns gymnas i Stavanger. Irene står i midten bak med mørk ­genser og et smykke rundt halsen. Venninnen Ingfrid, som ble drept, sitter foran helt til høyre med lys genser og stripete skjørt.
KLASSEN: Irene gikk på engelsklinjen på St. Svithuns gymnas i Stavanger. Irene står i midten bak med mørk ­genser og et smykke rundt halsen. Venninnen Ingfrid, som ble drept, sitter foran helt til høyre med lys genser og stripete skjørt. Foto: Privat

– Da ble det kjærlighet ved første blikk?

– Absolutt ikke. Kristian var en hyggelig og høflig ung mann, men jeg hadde fått ­lærerjobb på Ølve i Hardanger og flyttet like etter at vi møttes. Han skulle gå på bibel­skole i Staffeldts gate i Oslo, men han spurte om han kunne skrive til meg. Han ville gjerne vite mest mulig om ulykken og hvordan Ingfrid hadde hatt det de siste dagene i livet. Dermed fløy brevduene ­hyppig mellom Hardanger og hovedstaden.

25. juni 1966 blir 30-åringen fra Ølberg og 22-åringen fra Stavanger smidd i hymens lenker, og Irenes tekst på russe­kortet får en helt ny ­dimensjon: «Une vie sans amour, ne sais pas une vie du tout» – et liv uten kjærlighet er ikke noe liv.

Selvsagt måtte den skole­flinke jenta fra 5EA på St. Svithuns gymnas i Stavanger har russemottoet sitt på fransk.

Irene har en lang og variert yrkeskarriere bak seg. Da ungene var små, jobbet hun hjemme, men da yngstemann begynte på skolen, startet hun å jobbe på samme skole. Gutt­ungen i første klasse, mamma som sekretær og lærervikar. Senere ble hun pleiemedhjelper på Sunde sykehjem. Der hun var til hun ble pensjonist.

<b>MINNESTEIN:</b> 60 år etter tragedien er Irene tilbake på ulykkesstedet, der det er satt opp en minnestein over de som omkom.
MINNESTEIN: 60 år etter tragedien er Irene tilbake på ulykkesstedet, der det er satt opp en minnestein over de som omkom. Foto: SYNNØVE SKEIE FOSSE

Kristian søkte mot havet. Etter maritim utdanning, loseksamen, praksis i DSD og noen vikariater, begynte han som los i Tananger, der han jobbet i 33 år.

Les også (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater

Døde ikke forgjeves

Ekteparet Ølberg sitter og blar i utklippsbøker og album. At faren hadde samlet på utklipp fra ulykken, visste ikke Irene før i 2015. Utklippene dukket opp da de ryddet i papirene ­etter at faren døde.

For Irene er det fortsatt sårt å lese de falmede avissidene. I albumet har hun bilder fra russetiden – og fra turen som endte så forferdelig galt. Ett av bildene viser noen av jentene bare et døgn før ulykken. Ingfrid er også på bildene.

– Hun døde ikke forgjeves. Du fant Jesus, og vi fant kjærligheten. Det er en trøst, sier Kristian stille, mens han kikker på det over 61 år gamle bildet.

Ber for russen

<b>SISTE STOPP:</b> Den siste natten før ulykken overnattet kristenrussen på Moi i Rogaland. Her er de klar for avreise.
SISTE STOPP: Den siste natten før ulykken overnattet kristenrussen på Moi i Rogaland. Her er de klar for avreise. Foto: Privat

Selv om de fysiske skadene ble leget relativt raskt, sitter ulykken fortsatt i Irene. Hun bader aldri i naturen, får frysninger bare hun stikker tærne i vannet, og det tok mange år før hun orket å kjøre buss. Enda flere før hun satte seg i en turbuss.

– Du blir aldri den samme etter en slik opplevelse. Den sitter i deg resten av livet. Jeg kjenner det veldig når russe­tiden kommer, og jeg hører bussene. Jeg ber for russen hvert eneste år. Ber om at det må gå godt. At det ikke skjer ulykker, sier Irene.

– Hvordan gikk det med gutten du satt på fanget til da ulykken skjedde?

– Han overlevde. Heldigvis.