ubetinget kjærlighet
Morens strategi var å ignorere datteren
Å bli elsket for den du er! Det er det alle barn trenger. Også vi voksne vil bli elsket betingelsesløst. Men hvordan elsker man noen helt uten forbehold?
Betingelsesløs, eller uforbeholden, kjærlighet, hva betyr det?
Ren kjærlighet. Ikke-dømmende. Ingen krav om hvordan barnet, eller partneren din, skal være, handle og prestere, om hva hun eller han skal stå for og mene.
Det var et forsøk på en kortfattet definisjon, men hva innebærer det i praksis? Hvordan kan vi elske barna våre betingelsesløst gjennom livet?
Jeg har ofte fordypet meg i dette temaet, som journalist, spaltist, foredragsholder og terapeutstudent – og da jeg skrev boken «Kjære mor – en ærlig hyllest», diskuterte jeg den ubetingede kjærligheten med forretningsmannen Christian Ringnes.
Han beskrev en varm og intens kjærlighet fra en mor til en liten gutt – og siden til en voksen mann. Moren ga ham følelsen av at det var de to mot verden.
Uerstattelig
Ringnes fortalte: «Mor var villig til å bruke alle sine krefter og all tid i verden på meg og søstrene mine, det var ubetinget kjærlighet. Det var en sånn kjærlighet man strever etter resten av livet, men som ikke finnes noe annet sted enn hos en mor. Ingenting er mer verdifullt enn ubetinget kjærlighet».
Ringnes' mor så alltid det beste i ham, også etter at han ble voksen. Om han ble uheldig framstilt i mediene, kunne moren kommentere at bildet av ham tross alt var pent.
Han visste at moren støttet ham, og var ikke redd for å gå til henne om han hadde gjort noe dumt. Ringnes visste at moren rommet ham. Uansett. Jeg liker Ringnes' skildring av ubetinget kjærlighet.
Les også (+): – Etter at barna ble voksne, har begge fortalt at de ofte var redde for moren
Ble ikke avvist
Som terapeutstudent har jeg snakket med to unge mennesker, som begge valgte å flytte hjemmefra da de gikk på videregående skole.
Historiene representerer to ytterpunkter: Betinget og ubetinget kjærlighet.
Den ene flyttet inn i et kollektiv da hun var 16.
Det var en del krangling og uro i barndomshjemmet, så hun hadde gode grunner for valget.
Foreldrene reagerte med fortvilelse og fortalte datteren hvor uendelig høyt de elsket henne. De respekterte valget, selv om de helst ville ha datteren hjem igjen.
De lot henne være sint og blåse ut – og ha sin egen versjon av det hun synes var håpløst i barndomshjemmet.
Jenta flyttet ikke hjem igjen, men hun ble ikke avvist. Hun testet foreldrene, bevisst eller ubevisst, sikkert begge deler – og opplevde at de elsket henne.
Til tross for hennes måte å si ifra om at det som var vanskelig for henne. I dag har jenta en nær relasjon til foreldrene.
Les også: La oss snakke om generasjon «Det der er ingenting å grine for»
Ignorert av moren
Den andre hadde skilte foreldre. Hun hadde bodd hos moren sin siden hun var tre år – og hos faren annenhver helg.
Utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver og har tidligere studert EQ-terapi. De siste årene har hun hovedsakelig jobbet med portrettintervjuer, relasjonsreportasjer og familielivsjournalistikk, samt skrevet to bøker om relasjoner.
Hun har fire barn og er fast spaltist i Foreldre & barn
Jenta hadde ofte ønsket at hun kunne være mer hos faren sin. Der var det lettere å vise alle typer følelser. Enklere å være seg selv.
Som 17-åring fikk hun nok. Jenta opplevde en mor som begrenset og «blikket» henne når hun ikke gjorde det moren ville.
Hun fortalte moren at hun ville flytte, og moren svarte kaldt: «Ja vel. Da får du gjøre det.»
Jenta håpet innerst inne at moren skulle strekke ut en hånd, spørre henne hva det handlet om, det at hun mistrivdes hjemme og ville flytte. Men moren satte opp en vegg.
Hun ringte sjelden datteren. Virket ikke nysgjerrig på hvordan hun hadde det hos faren.
Morens «strategi» var å være såpass kald at datteren skulle forstå at det lønner seg å være og handle sånn moren tillater og aksepterer.
Strategien fungerte: Det å bli ignorert ble for tøft for datteren i lengden. Datteren flyttet hjem igjen og ble tatt inn i varmen.
De to har en tilsynelatende nær relasjon i dag. På morens premisser. Datteren gjør i stor grad det moren forventer av henne og mottar betinget kjærlighet også i voksen alder.
Les også: – Jeg opplever daglig foreldre som sliter med å sette grenser for barna sine
Går sine egne veier
Vil vi elske barna våre betingelsesløst, må vi anerkjenne at de har sine egne meninger. At de føler det de føler, som ikke alltid er det samme som oss – og at de går sine egne veier.
Vi kan ikke være så rigide og bastante. Vi trenger å støtte barna når vi ser at de har en egen kraft og et inderlig ønske om noe vi kanskje ikke ville valgt ut fra de vi er.
Vi trenger å respektere følelsene til fireåringen som ikke tør å gå inn i danselokalet alene, seksåringen som er redd for å sove borte og femtenåringen som ønsker å spise vegansk.
Betingelsesløs kjærlighet handler om å anerkjenne at: «Jeg er meg, og du er deg. Jeg vil hjelpe deg til å bli bedre kjent med deg selv ved å undre meg over hva du tenker og føler.»
Denne saken ble første gang publisert 06/10 2022.
