«voksne barn»
De ansatte i barnehagen kaller den lille gutten «Slemme-Erik»
Det har vært en etablert sannhet at det ikke er så nøye med følelser når barna er små. Denne måten å møte barns følelser på er feil, skriver Kjersti Salvesen.
Har du hørt begrepet å være «et voksent barn»? Det høres litt rart ut.
Vi regnes som voksne fra vi er 18 år gamle, så de aller fleste foreldre er vel strengt tatt voksne?
Å være voksen kan defineres ut fra alder og livssituasjon – og så har vi litt forskjellige perspektiver på hva det innebærer å være voksen i ulike kulturer.
Når vi snakker om «voksne barn» innenfor EQ-terapi, menes voksne som ikke tar personlig ansvar.
Personlig ansvar? De fleste voksne tar jo ansvar! Stort ansvar.
Vi tar ansvar for barna og familien vår, for jobben, hjemmet, vi tar samfunnsansvar …
Men å ta personlig ansvar handler om noe enda mer grunnleggende, nemlig å ta ansvar for sine egne følelser.
Lærte ikke å anerkjenne egne følelser
Mange av dagens foreldre er opptatt av å anerkjenne barnas følelser, også de vanskelige. Men en stor del av de som er foreldre og voksne i dag, lærte ikke dette selv da de var barn. Mange fikk beskjed om å ta seg sammen. Slutte å tulle. Slutte å føle så mye.
Kanskje fikk du høre at det du gråt for ikke var noe å gråte for, eller at det du var redd for ikke var noe å frykte?
Kanskje var du usikker, men fikk beskjed om å slutte å være frekk?
Kanskje du var sjalu på et søsken, men opplevde at det ikke var lov å være sjalu …
Kanskje skammet du deg eller ble sint i stedet?
Kanskje du følte deg annerledes eller utenfor, men ble fortalt at du måtte tilpasse deg?
Kanskje ville du ikke passe inn, men hadde ikke noe valg?
Les også (+): Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
Barn har et rikt følelsesregister
Nå vet vi at barn er født med de samme følelsene som voksne. Barn har et like komplisert, eller mangfoldig og rikt, følelsesregister som oss.
Det har vært en etablert sannhet at det ikke er så nøye med følelser når barna er små. Gråter de, er de sinte eller redde, så går det fort over. De kan for eksempel avledes.
Denne måten å møte barns følelser på, er feil. Den fører til at de slutter å ta følelsene sine på alvor.
Barn som ikke får lov til å føle det de faktisk føler, finner andre strategier for å forsøke å finne ut hvem de er – og hva som er riktig for dem. Som voksne går disse menneskene oftere inn i «voksent barn»-rollen.
Altså: Jeg tror at alle voksne iblant kan være «voksne barn» – i alle fall fram til man begynner å ta personlig ansvar. Vi trigges av noe og kan virke vanskelige fordi vi har det vanskelig inni oss.
I den nye boken «Egenkjærlighet», skriver EQ-terapeutene Herdis Palsdottir og Hanne Hjertaas at hjernen til et barn under sju år, er på thetanivå, et annet frekvensnivå enn hjernen til voksne. Her ligger årsaken til at vonde erfaringer setter seg lettere fast i de yngste barna. Underbevisstheten programmeres de første sju årene, og når voksne går inn i «voksent barn»-rollen, er det de gamle og uheldige programmeringene som aktiveres.
Les også (+): Mange mener at foreldre alltid må være konsekvente. Men stemmer det?
«Voksne barn» i barnehagen
Nylig bidro jeg, som journalist, til å lage en dokumentar om barn som blir krenket i barnehagen (for tidsskriftet Første steg). Og jeg ble litt overrasket. Over at barn i dagens Barnehage-Norge blir satt på en stol i samme rom, men utenfor samlingsstund, fordi de bråker – og ansatte som sier: «Nå må du slutte å bråke så fælt, for da vil ingen leke med deg».
Mobbeombudene melder om barn som holdes fast og blir fysisk grensesatt foran andre barn.
Et mobbeombud fortalte om en sak der en ansatt skal ha sagt til et barn: «Ikke vær lei deg, du, for det er vi også».
I en barnehage kjefter de på barn som tisser på seg, og i en annen kaller de et barn for «Slemme-Erik».
De voksne, altså!
Hva dette handler om? Ikke om barna i alle fall. Det handler om voksne som blir «voksne barn» i møte med barns følelser og atferd.
Vel, når dette foregår i 2022, mener jeg at de voksne er på overtid med tanke på å ta personlig ansvar: Å ta ansvar for seg selv, sin egen historie, triggerpunkter og følelser.
Historiene fra disse barnehagene er jo helt krise! Og krisen er dessverre større enn som så også. Mobbeombudene sier at de sakene som gjelder barnehager, som meldes inn til dem, bare er toppen av isfjellet.
Les også (+): I møtet med barnas følelser reagerer mange foreldre helt feil. Hvorfor er det slik?
Store konsekvenser
Å ta personlig ansvar eller ikke, det er jo et personlig valg. Det ligger i begrepet. Jobber du med finans, teknologi, på et verksted eller i en blomsterbutikk og forholder deg til andre voksne, er det helt greit at dette er et valg.
Men har du barn, er det klart at det vil gå ut over dem hvis du velger å ikke ta personlig ansvar.
Det som bekymrer og skremmer meg, er alle de voksne som jobber med barn, og som velger å ikke ta personlig ansvar: Voksne mennesker som går inn i en «voksent barn»-rolle i møte med en del barn.
Og noen ganger i møte med foreldre også. Foreldre som selv tar personlig ansvar, reagerer sterkere enn andre når profesjonelle omsorgspersoner opptrer som «voksne barn» i møte med barn.
Jeg synes det er modig å si ifra. Og det er viktig å våge å si ifra på vegne av barna, men det må også være mulig. Og det er det dessverre ikke alltid.
Altså, alt er jo mulig. Men en del som sier ifra opplever at de ikke kommer noen vei. For voksne som ikke tar personlig ansvar, legger nemlig ofte ansvaret over på andre. På et barn fullt av følelser. Eller på en forelder som tar ansvar for seg selv og barnet sitt. Så galt kan det gå når omsorgspersoner trigges og blir «voksne barn».
Derfor heier jeg veldig på EQ-barnehager og andre barnehager, skoler og familievern som forventer og krever at de ansatte skal ta personlig ansvar.
