Helikopterforeldre
Tar oppgjør med helikopterforeldre
«Helikopterforeldre»: mammaer og pappaer som kontinuerlig ser og følger opp barna sine. Men metaforen kan også tolkes på en annen måte: som foreldre som bedriver konstant overvåkning av barna sine.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«Helikopterforeldre» blir vi kalt, med en klar henvisning til mammaer og pappaer som kontinuerlig ser og følger opp de elskelige barna sine. Men metaforen kan også tolkes på en annen måte; som foreldre som bedriver konstant overvåkning av barna sine.
Helikopterforeldre
Langs tribunen i fotballhallen sitter jeg og rundt femti andre voksne og glor ned i den lille firkanten av kjegler der ungene våre jager rundt etter ballen.
Straks barna bytter stasjon, flytter vi oss bortover tribunen slik at vi til enhver tid kan observere åtteåringen vår nede på banen. Barna er vitterlig klar over at foreldrene sitter og følger med. Hver ganger de scorer eller blir knuffet til av en medspiller, gløtter de opp på tribunen for å få en reaksjon.
Om noen år sitter vi foreldre fortsatt og følger med. Gjerne en lørdagsnatt, i hver vår sofa, med bilnøkkelen i den ene hånden og mobiltelefonen i den andre, mens vi følger bevegelsene til ungdommene våre på GPS-kartet.
Venter og sjekker, om de er der de sa de skulle være eller om det kommer en melding om at de snart vil bli hentet.
Barn og unge i dag rapporterer om at de lever en ungdomstid med voldsomt press. Det gjelder på den sosiale arenaen med popularitet og utseende, men også krav til ferdigheter målt gjennom karakterer og sportslige resultater.
Tilsvarende opplever de forventninger rundt identitet og atferd. At de tidlig må finne sin gruppe og sette seg ambisjoner og mål for fremtiden.
Les også: Jeg kikket innover i T-banen. Det var et grotesk syn
Se oss selv i speilet
Sosiale mediers påvirkning får mye av skylden. Men burde ikke vi foreldre også se nærmere på hvordan vi bidrar til presset?
Dersom vi retter all vår fokus mot barna våre, viser vi dem hvor høyt de er elsket, men samtidig formidler vi hvor uhyre viktige alt de gjør og sier er. Når man er så involvert, er det lett å mene og synse om alt barna foretar seg, eller stresse dem til å ha sin egen mening før de kanskje er klar for det.
Vi risikerer å ta fra dem friheten til å navigere i livet selv, uten konstant innblanding fra de som har levd det. Det blir som om vi tegner opp et kart for fremtiden deres, der vi markerer stier de må gå og snarveier de kan ta, i stedet for å la dem utforske terrenget på egen hånd.
Det er selvsagt gjort i beste mening. Ingen ønsker seg tilbake til en tid da barn skulle ses men ikke høres. Men har det gått litt langt den andre veien?
Foreldrene mine visste som regel ikke hvor jeg var
Min egen barndom var vel et sted midt i mellom. Foreldrene mine var langt mindre involvert i min barndom enn jeg er i mine barns. Gikk jeg ut døren for å leke, gikk jeg samtidig inn i en verden som de ikke var en del av.
Foreldrene mine visste som regel ikke hvor jeg var, hvem jeg var sammen med og hva jeg gjorde. Det hadde de ikke samme mulighet til som i dag, men jeg kan ikke huske at de spurte noe særlig heller.
Konflikter måtte jeg løse selv, det var sjelden at lærere og andre foreldre blandet seg inn eller rapporterte om hendelser de hadde observert, med mindre de var alvorlige. Problemer ble ikke løst for meg, men hvis jeg søkte hjelp kunne jeg få gode råd hjemmefra.
Lekser måtte jeg ha kontroll på selv, et ansvar som jeg hadde et ganske lemfeldig forhold til. Det manifesterte seg etterhvert også i de middels gode karakterene jeg fikk, en skuffelse som jeg også måtte håndtere på egen hånd. Ingen godsnakket med læreren på mine vegne eller lokket med hundrelapper i bytte mot Meget’er.
Med andre ord måtte jeg finne veien på egen hånd, med alt det innebar av bomturer og forsering av røft terreng.
Les også: (+) Jeg har helikopterforeldre, og det begynner å bli klaustrofobisk for meg
Sirkler over barna som helikoptre
I dag sirkler vi foreldre over barna og omdirigerer dem før de tar en feil sving eller lang omvei. Slik skaper vi en illusjon av kontroll og sikkerhet, som i realiteten kan svekke barnas evne til å håndtere livets utfordringer.
Parallelt vet de at de er under konstant vurdering. De lærer seg å se seg tilbake, søke vår godkjenning for alt de gjør, og i prosessen kan de miste evnen til å stole på egne instinkter.
Når vi senere gir dem mer frihet, ansvar og tilgang til større områder, er de både utrent i å takle motgang og i å gjøre egne vurderinger underveis. Følelsen av press i en allerede stressende ungdomstid øker.
Så hva gjør vi nå? Langt fra de fleste ønsker seg barneoppdragelsen jeg vokste opp med, for også den hadde mangler. Foreldrerollen har utviklet seg til det bedre på mange områder. Men vi kan ta små grep for at barna våre skal utvikle robusthet.
Som å slutte å ha dårlig samvittighet for at vi setter egne behov først iblant. Stille spørsmål som får dem til å tenke selv, i stedet for å mate dem med alle svarene.
Skape en kultur hvor feil blir sett på som en mulighet for læring. Gradvis gi barna ansvar men også egne rom og arenaer uten foreldres innblanding.
Og oftere våge å si til dem at dessverre er helikopteret på service.
