fødsel
Mens eldstesønnen så på Svampebob i stua, foregikk det utrolige ting på naborommet
Andrine rakk aldri å komme seg av gårde til sykehuset før fødselen var i full gang. Samboeren, Morgan, beholdt roen og gjorde en strålende innsats som jordfar.
– Graviditeten gikk fint, men det opplevdes ganske tungt mot slutten siden storebror ikke hadde lært seg å gå enda. Han rakk akkurat å ta sine første skritt dagen før lillebror kom til verden, sier Andrine Furre Kvalø (27).
Hun bor i Skogn sammen med samboeren Morgan Andre (30) og de to guttene deres Brage (1,5) og Sverre (4 mnd.).
– Jeg har MS, og det innebærer at mange under svangerskap opplever å merke mindre til sykdommen. Det gjaldt også for meg, så det var nok derfor vi valgte å få to barn på rappen, legger hun til.
Helt fra den dagen graviditetstesten lyste positivt mot henne, hadde Andrine den kommende fødselen i tankene.
Første fødsel hadde hun opplevd som veldig overveldende, og målet var derfor at hun denne gangen skulle kjenne på en litt større følelse av kontroll.
– Jeg så nok for meg dempet belysning, pusteteknikker og badekar. Når det ble for voldsomt, ønsket jeg å få lystgass og epidural.
Et lite «knips»
Så, en grytidlig morgen i uke 38 våknet hun av seg selv klokken 04.15, uten å forstå helt hvorfor. Som regel skjedde det om hun var sulten eller måtte på do.
Fem minutter senere var det som om hun kjente et lite «knips», og det første som slo henne var at hun kanskje hadde tisset en skvett på seg.
– Siden det ikke kom noe mer, og jeg heller ikke kjente noe spesielt, la jeg et håndkle i sengen og forsøkte å sove videre. Jeg tenkte ikke noe videre over det som nettopp hadde skjedd, sier Andrine.
Riktig nok hadde hun rett før de la seg kvelden før sagt i en spøkende tone til samboeren: «Hadde det ikke vært typisk om jeg gikk i fødsel i natt, nå som oppvasken flyter og huset er rotete?».
– Jeg vurderte å vekke samboeren før jeg sovnet igjen, men slo tanken raskt fra meg og bestemte meg for å vente til jeg var sikker på at fødselen var i gang.
Siden hun hadde blitt igangsatt med førstemann, var Andrine ikke sikker på hva hun skulle kjenne på eller se etter av tegn på en naturlig fødsel. De siste ukene følte hun seg litt som en førstegangsfødende.
– Jeg overanalyserte alt, bortsett fra det som hendte akkurat denne natten. Morgenen etter kjente hun på en usikkerhet om fødselen kanskje var i gang eller ikke. Det hadde ikke kommet noe mer fostervann, og hun opplevde heller ikke noen murring eller rier.
– Jordmor hadde advart meg om at man kan oppleve en «falsk alarm». Jeg hadde time på sykehuset klokken ni samme morgen for å vurdere igangsetting, så jeg tok ting med knusende ro, beskriver Andrine.
Les også: Mangel på grensesetting kan føre til store konsekvenser: – Foreldre bør være mer myndige
På strak arm
Mens samboeren fikset kjøkkenet etter frokost, kledde Andrine på storebror og ryddet alle lekene som lå og slang i stuen. Siden fødebagen enda ikke hadde blitt pakket, ønsket hun å gjøre det så snart alt annet var klart. Fremdeles kjente hun ikke på noe smerte.
– Klokken 06.34 ringte jeg mamma som skulle passe Brage, slik at vi skulle slippe å levere i barnehagen. Da begynte jeg å kjenne på litt murring, men det var først seks minutter senere at det slo meg at fødselen faktisk var i gang.
Hun ba Morgan ringe ambulansen, for nå visste hun at babyen var på vei ut. I det hun hørte AMK si at ambulanse og jordmor er seks minutter unna, utbrøt hun: «Det rekker de ikke!».
I det øyeblikket kjente hun for alvor på en redsel og frykt for å måtte føde alene - uten mulighet for å vite om babyen hadde det bra før han kom til verden.
– Morgan slet litt med å høre hva hun på AMK sa på telefonen, siden det ble litt høylytt her hjemme etter hvert. Han fikk meg opp i sengen, hentet rene håndklær og tok imot Sverre i det han ble født klokken 06.58. Alt dette skjedde mens eldstemann satt uvitende i stuen og så på Svampebob på TV.
Andrines foreldre nådde frem før ambulansen. Mens pappaen hennes tok seg av storebror i stuen, kom mammaen løpende inn på soverommet og holdt datteren i hånden gjennom de siste pressriene. Hun kom akkurat i siste sekund for å få med seg at barnebarnet ble født.
– Samboeren min forholdt seg rolig under det hele, og jeg er utrolig stolt av ham. Det skal sies at han alltid har vært den rolige av oss to i stressede situasjoner. Jeg tror likevel ikke jobben som jordfar ga mersmak, og han har ingen planer om å omskolere seg med det første.
– I ettertid fikk han masse skryt av jordmødrene på sykehuset. Til min store fortvilelse, siden jeg der og da ikke klarte å se humoren i det hele. Det var jo tross alt jeg som nettopp hadde født, ler Andrine.
Les også (+): Får ikke ha med yoghurt i barnehagen: – Barna søler for mye
Takknemlig
Da jordmor og ambulansearbeidere kom inn døren knappe to minutter etter at Sverre hadde kommet til verden, gikk det slag i slag.
Morkaken var ikke kommet ut enda, og Andrine diskuterte litt siden hun innbilte seg at det fint kunne vente til de var fremme på sykehuset.
– Jeg visste det ville gjøre vondt, og jeg ville ikke ha mer vondt. Jeg hadde jo allerede fått «premien» min. Men jeg ga meg raskt, og de fikk den fort ut. Morgan fikk klippe navlesnoren. Så var det opp på beina og ut i ambulansen, men det gikk overraskende fint, sier Andrine og fortsetter:
– Det hele føltes som en «ute av kroppen opplevelse», og det tok litt tid å venne meg til tanken om at jeg faktisk hadde født og at han nå var her. Jeg var nok i en form for sjokk, og jeg lukket øynene helt fra jeg la meg på båren til jeg var inne i ambulansen.
I hennes hode hadde ikke selve fødselen vært det verste, men tanken på at ting ikke ble som hun hadde sett for seg og på forhånd planlagt, var litt vondt i starten.
– Den følelsen var verst der og da. Jeg har brukt mye tid på å «sørge» over at det ikke ble slik som jeg hadde trodd. En fødsel kan jo ikke planlegges, men jeg hadde et håp likevel. Jeg er ganske så sta av meg.
– I ettertid har jeg selvsagt tenkt på hvor galt det kunne ha gått, og jeg er evig takknemlig for at det gikk så bra med både Sverre og meg.
Nå velger hun å se tilbake på det hele som en positiv opplevelse, være stolt av seg selv og den rå jobben som kroppen hennes gjorde den morgenen.
Andrine nyter tilværelsen som tobarnsmamma. Før lillebror ble født, ble hun «advart» av venner om at når lillebror kom, ville storebror bli veldig stor raskt.
– Det stemte på en prikk, og det var som om eldstemann hadde vokst over natten. «Babyen» vår på halvannet ble plutselig så stor og lillebror så fryktelig liten i forhold. Det kjennes både gøy og litt trist på samme tid.
– Men det å være vitne til at storebror gradvis viser mer og mer omsorg overfor lillebroren sin, er rørende og fantastisk.
Opplevelsen har heller ikke gitt henne skrekken ved tanken på eventuelt å skulle føde på nytt senere.
– Nei, på ingen måte, men neste gang satser jeg på at vi først rekker å levere i barnehagen. Og skulle det mot formodning bli hjemmefødsel igjen, så har vi sikret oss badekar i det nye huset vi flytter inn i, så jeg skal i det minste klare å få meg plassert oppi der, sier Andrine med et smil.
