– Jeg har begynt å skrive på denne teksten flere ganger. Den er viktig, vond og vakker
Fødselslege Thorbjørn Brook-Steen har egentlig ikke visst hvordan han skulle skrive denne teksten. Les den hjerteskjærende historien.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Jeg har begynt å skrive på denne teksten flere ganger, men ikke visst hvordan. Den er viktig, vond og vakker.
Jeg vil så gjerne fortelle om historiene til de som ikke føler de kan fortelle dem selv.
Jeg har i løpet av et langt arbeidsliv som fødselslege vært nær og sett mange fødsler. Denne januarmorgenen var jeg med på en fødsel jeg alltid vil bære med meg.
En modig mor, en støttende far som fødte en vakker jente som kom og var perfekt, men helt stille.
Verdens tryggeste land
Vi lever i verdens tryggeste land å være gravid, føde og la din nyfødte trekke sitt første pust. Likevel er det slik at ikke alle barn får komme til verden levende, og noen får bare leve noen dager.
Det er vondt, men det er sant. Og til alle dere gravide som ikke tør å lese lenger vil jeg bare si at sjansen for at det skal gå galt med deg nå er historisk liten.
Leser du videre og lurer på om du eller kvinnen som fødte denne januarmorgenen burde gjort noe annerledes, er svaret nei.
Dere som går gravide gjør en kjempejobb, lever sunt nok og vi passer godt nok på dere, men det er aldri et nullbudsjett.
Å miste et barn
Så hvorfor er det så viktig for meg å skrive om å miste? Det største tapet en forelder noen gang kan oppleve? Fordi det viktigste for mennesket er kjærlighet og disse fantastiske foreldrene har lært meg mye om nettopp det. Den store, men også den tunge og smertefulle kjærligheten.
Jeg har jobbet mye med en organisasjon som heter Landsforeningen for uventet barnedød (LUB). I høst hadde jeg æren av å være i en panelsamtale sammen med en mor som har mistet.
Vi satt foran en full sal hvor alle savnet det viktigste i livet, barnet sitt. På sykkelen hjem rant tårene mine og hjertet var fylt av varme samtidig.
Da barnet ble lagt på brystet til mor, holdt hun stolt rundt henne og far tok bilder. De hadde så kort tid på å gi datteren sin så mye kjærlighet som overhodet mulig. De har akkurat fått et barn hvor minnene begynner og slutter samtidig.
Jeg har hatt æren av å følge mange kvinner og par i neste svangerskap etter de har mistet. Det er skummelt for de fleste å være gravide, men for denne gruppen blir det selvsagt helt spesielt.
Det er mye medisinsk vi kan følge med på og bidra til i neste svangerskap, men det viktigste er å kjenne seg så trygg så mulig- emosjonelt også. Det som skal til for å skape trygghet finner vi ut av sammen.
Les også: Noe var annerledes med Elia, men foreldrene spøkte vekk tegnene. Så ringte telefonen
– Det kommer til å gå bra
Er du gravid og har valgt å lese videre, vil jeg nok en gang fortelle deg at dette kommer til å gå bra. Det samme sier jeg til de som har mistet. Det er ikke alltid sikkert at de eller du tror på meg, men det går bra.
Hva kan du gjøre? Lev så godt du kan, gå til kontroller på helsestasjonen, fastlegen eller fødeavdelingen din. Hvis du er bekymret eller kjenner mindre liv, så ringer du til fødeavdelingen. Hvis du er over 24 uker, tar vi deg til en kontroll.
Enkelte kvinner bebreider seg selv hvis det går galt. Det må de slutte med, selv om jeg skjønner at det ikke er lett! Selvsagt er det kvinner som bebreider helsevesenet også, av og til med rette. Som skrevet er det aldri et nullbudsjett. Vi gjør så godt vi kan.
Denne teksten måtte bli vond, men en av grunnene til at jeg skrev den, er at dette er en gruppe jeg har trykket spesielt nærme brystet mitt. Den kjærligheten de har, dobler min kjærlighet. Smerten de har, gjør jobben viktigere og nærere for meg. Og styrken deres har styrket meg.
En stille takk.
