Samtale i natten
Det er 20 år siden jeg så barnet mitt på fødestuen. Jeg glemmer henne aldri
Det skjedde for tyve år siden, men for Edda er minnet levende og sterkt. – Jeg kommer alltid til å huske hver minste detalj i min datters ansikt, forteller hun.
– Den eneste som ikke gråt på fødestuen var den vakre babyen vår, starter Edda (55) sin fortelling.
– Vi hadde blitt foreldre til et etterlengtet barn. Uten en lyd kom hun ut.
«Vil du holde babyen?» spurte de meg.
Edda forteller at hun snudde seg vekk.
– Heldigvis la Emil, mannen min, henne likevel på brystet mitt. Jeg kan ennå sanse den nakne, tynne huden mot min. Huden hennes var ennå varm – fra min kropp.
Mens morskjærligheten strømmet frem, kjente Edda at barnet ble kaldere.
«Jeg elsker deg», sa jeg og kysset den skrukkete pannen. Og så ble hun tatt fra oss, fraktet ned i kjølerommet. Tanken på det gir meg ennå frysninger.
Oda døpte de henne.
– Hver eneste dag tenker jeg på datteren vår.
Hun unnskylder seg og forsvinner på toalettet. Kanskje var det uklokt å møtes på et spisested? Minnene fra det som skjedde er for henne like levende i dag.
Den høye, slanke damen kommer tilbake med et nylagt strøk sminke.
– Jeg pleier ikke å prate om det, unnskylder hun tårene.
Hun henter fortellingen opp igjen med å minnes den dagen «pinnen» viste to rosa streker. Endelig hadde også hun blitt gravid, godt voksen.
– Emil og jeg hadde prøvd å få barn i mange år. Ved hjelp av et tredje prøverørsforsøk lyktes vi og var yre av glede!
– Hvordan var graviditeten?
– Alle prøver og mål var bra. Undersøkelsene viste også at det var en jente. Et stort rom i huset vårt var dekorert i rosa, og en kommode var fylt opp med bittesmå klær. Barnevognen sto klar, og bilstolen var installert i den nye stasjonsvognen.
Ingenting tydet på at noe forferdelig galt skulle skje.
– Da veene startet, sjekket overlegen meg og sa at det ville bli en «normal fødsel».
Brått forandret alt seg.
– Plutselig stoppet hjerteslagene til babyen. Det var som en bryter ble slått av.
Edda forteller at hun fikk fullstendig panikk.
«Hva skjer?» hylte jeg.
Overlegen sto med ultralydapparatet over magen hennes.
«Vent!» sa han bare. Jeg holdt pusten, minnes hun.
Den korte tiden det tok å sjekke føltes som en evighet.
«Jeg finner ingen hjerteslag», slo han fast.
Edda tar et dypt åndedrag.
– De neste ordene hans stakk meg som kniver i magen: «Vi må forberede oss på en dødfødsel».
Klippen Emil
Mens legen forsøkte å finne ut hva som hadde gått galt, hulket hun i armene til ektemannen.
– Emil holdt meg hardt i hånden, mens det ble tatt alle mulige prøver. Der og da føltes undersøkelsene nytteløse. Jeg ønsket bare å være alene med min kjære.
Jeg skrek til legen: «Ta henne ut av meg!»
– Fant de årsaken til at hun døde?
Edda rister på hodet.
– I rundt 25 prosent av tilfellene gjør de ikke det. Det ble også sagt at det er flere gutter enn jenter som dør slik.
Det er smerte å lese i ansiktet til Edda.
– Det er ingenting «normalt» med å føde et barn som er dødt, mener hun.
– Lille Oda kunne jo ikke hjelpe til. Til slutt ble hun tatt ut med sugekopp. Jeg synes keisersnitt hadde vært et bedre valg, både fysisk og psykisk med tanke på mor.
I ettertid er hun glad for at mannen tvang henne til å holde babyen.
– Det hjalp sorgprosessen i gang, tror hun.
– Det var fint å knytte en relasjon til henne også utenfor magen. Hun var prikk lik Emil. Den samme, litt skjeve, nesen, smiler hun vemodig.
– Det så ut som hun sov.
Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Barneskrik
I nettene som fulgte våknet Edda av barneskrik.
– For mange foreldre er det sikkert en plagsom lyd. Jeg lengtet etter å høre henne skrike. Fantasien hjalp meg.
Hver eneste natt drømte hun om henne.
– Jeg kunne sanse henne inntil meg. I drømmene var hun varm og virkelig.
Tårene gjør øynene enda mer lyseblå.
– Hvordan reagerte deres nærmeste?
– Alle har vært støttende og gode. Enkelte fant det riktig nok vanskelig å finne ord, men det forstår jeg ... Også derfor deler jeg historien med dere. Jeg har tro på åpenhet.
– Sa du ikke nettopp at du ikke pleier å prate om det?
Hun nikker.
– Jeg er redd det ville ha gitt meg merkelappen «hun som mistet barnet sitt». For oss lever Oda videre i minnene internt i familien. Sånn er vi heldige. Andre trenger åpenhet. For det er ingenting naturlig ved å ta farvel med sitt eget barn. Det er skjellsettende!
Les også (+): Moren min var alltid så streng. Først i går fikk jeg vite grunnen
En datter i himmelen
Det første året slet både hun og mannen med å sove.
– Hvordan tok dere vare på hverandre?
– Emil og jeg reagerte heldigvis nokså likt. Nærmest på skift var vi en støtte for hverandre. I motsetning til all statistikk, kom vi hverandre enda nærmere.
Det ga dem styrken til å hente gleden ved å leve tilbake.
– Fikk dere profesjonell hjelp til å bearbeide sorgen?
– Jeg tror det kan være klokt, svarer Edda, – mens vi følte det var nok å ha hverandre.
Edda ble aldri gravid igjen.
– Å innse at det ikke kom til å skje var også en sorg. Men – vi har jo en datter, forteller vi hverandre. En som bor i himmelen.
Riktig nok er hun ikke kristen, men sier det er en trøstende tanke at Oda har det trygt og godt i en annen dimensjon.
– Vurderte dere adopsjon?
– Vi var begge godt voksne. Den lange prosessen med adopsjon var uaktuell for oss. Dessuten er Emil og jeg veldig heldige med å ha hverandre. Sammen har vi et godt liv.
Hun forteller at de også har mange nevøer og nieser til stor glede.
– Da vi mistet datteren vår, var den eldste niesen seks år. Året etter kom den lille jenta med et rørende forslag om å tenne et lys på «bursdagen» til Oda. Det har blitt en tradisjon for Emil og meg. Det oppleves både sårt og godt. Det er ingen tvil om at Oda er med oss videre i livet, avslutter Edda mykt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
