– Facebook er blitt et sted der desperate foreldre driver daytrading med doruller og spylevæske
Er det noe som lukter litt råttent i dugnadsstaten Norge? spør firebarnsfar Anders Eid i denne kommentaren.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Ding! sier Spond (kommunikasjonsappen til barneidretten).
«Endelig er jule/påske/17. mai-/sommer-loddene tilbake. Du kan vinne mandelstenger og kransekake. Sett opp din dugnad nå!»
Endelig, ja. Som vi har gledet oss til dette, alle sammen! Det er jo hele to måneder siden vi solgte lodd for en annen fritidsaktivitet
Ding! «Nå er det snart klart for det årlige dorullsalget til inntekt for fotballgruppa!»
Hva? Har det allerede gått ett år siden vi prakket på alle som er i besittelse av en WC fire lags premium toalettpapir laminert med barnlig idrettsglede og dårlig voksensamvittighet?
På den positive siden:
Endelig en mulighet til å bruke Facebook til noe annet enn å gratulere venner du ikke visste du hadde med dagen, eller å mimre om godteri og TV-serier fra 90-tallet.
Du får dessuten en sjelden anledning til å bruke den relativt ukjente dorull-emojien.
«Pling! (Sett inn navn på barn) selger lodd til inntekt til (sett inn idrett). Vi håper så mange som mulig vil bidra slik at de kan dra på (sett inn turnering / tur) til våren. LIK OG DEL! 🧻🧻😊😊»
Nesten ingen liker og absolutt ingen deler. De færreste kjøper.
Bortsett fra de snille og rause besteforeldrene, da.
Hva i all verden skulle vi foreldre (og idrettslagene) gjort uten dem?
Daytrading av doruller og spylevæske
I perioder føles det som om Facebook har mutert til å bli et slags gedigent digitalt lagersalg, ispedd lotteriboder.
En markedsplass der desperate foreldre driver daytrading med storsekker doruller, XXL-dunker med spylervæske, bambussokker, nøkkelringer og kakebokser.
Et sted der idrettsforeldre tilnærmet ukritisk spyr ut ulike lodd, der de heldige (?) vinnerne kan pryde sine allerede overfylte skuffer og skap med enda flere slappe polyestersekker og drikkeflasker i plast.
Kanskje var ikke den gode gammeldagse loddboken der barna selv gikk fra dør til dør for å selge så dum likevel?
Les også: Tenåringsmamma Kjersti har en beskjed til slitne småbarnsforeldre
Dugnad – en norsk stolthet
Jeg har vegret meg litt (mye) for å skrive denne kommentaren, for er det noe som er hellig i dette landet, så er det dugnad.
Dugnad henger sammen med den norske folkesjela som en rottefella-binding på en skisko: Man blir født med ski på beina – og så er det rett på dugnad.
Dugnad er faktisk så norsk at man ikke finner ordet noe andre sted i verden.
Det er slett ikke slik at jeg er en «dugnadshatende» unnasluntrer.
Jeg koser meg som regel på dugnad og setter pris på dette som en arena der foreldre kan møtes og sosialisere mens de gjør en innsats sammen.
Og tro meg: Jeg kaster stein i glasshus så det holder, som tidligere dugnads-innpisker i 17. maikomiteen på den lokale barneskolen – og dugnadsanvarlig i barnehagen.
Med fire unger blir det sikkert utallige lignende roller i årene fremover (jeg er klar!).
Jeg har også full forståelse for at idrettslag må arrangere enkelte dugnader for å få inn penger til for eksempel spesielle turneringer. Jeg beundrer og hyller alle ildsjelene som legger ned uhorvelig mye tid og innsats for at barna våre skal få et best mulig fritidstilbud.
Jeg tar likevel mot til meg og rekker opp hånden i en forsamling med stilltiende og pliktoppfyllende foreldre – og stiller det forbudte spørsmålet:
Er det rett og slett noe som lukter litt råttent i dugnadsstaten Norge?
Er dugnadsgaloppen i ferd med å komme litt ut av kontroll?
Er det egentlig «dugnad» vi driver med, eller er det mer et profesjonelt salg av varer, kamuflert med barneidrettens fantastiske og fargerike drakt?
I Idrettens barnerettigheter heter det blant annet:
«Alle barn har rett til å delta i idrett uavhengig av familiens økonomi eller engasjement. Barn har rett til å være i et inkluderende idrettsmiljø uten utstyrs- eller kostnadspress»
Bryter man ikke litt med dette prinsippet når det for meg fremstår som om nesten alle barnelag er så til de grader avhengige av opptil flere lodd- og salgsugnader, i tillegg til en rekke andre dugnader i løpet av et kalenderår, for å få det hele til å gå rundt?
Det er slett ikke alle foreldre som har et gedigent nettverk med rause slektninger, kolleger eller naboer med ubegrenset behov for toalettpapir, bambussokker, kakebokser eller vaskekluter.
Da må man gjerne ta regningen selv i en tid der alle merker presset på lommeboken.
Og alt det kommer på toppen av medlemskontingenter og aktivitetsavgifter.
Kan det tenkes at man risikerer at foreldre velger bort idrettstilbud for barnet, for å slippe unna dette «skjulte» presset og alle kravene og kostnadene som følger med rundt fritidsaktiviteten?
For eksempel krav som går på økonomiske, tidsmessige og sosiale / helsemessige forutsetninger hos foreldre?
Jeg har faktisk tatt meg selv i å tenke: «Er det egentlig verdt det?»
Norges idrettsforbund slår også fast at: «Dugnad er frivillig og skal stå i et rimelig forhold til medlemmenes faktiske evne til å bidra».
Men selv om dugnad er aldri så frivillig på papiret, så oppleves det ikke nødvendigvis som frivillig i praksis.
Og står virkelig dugnadskravene anno 2024 rimelig i forhold til medlemmenes faktiske evne til å bidra?
I et samfunn der barn gjerne går på flere fritidsaktiviteter og et samfunn der foreldre nærmest døgnet rundt pepres med informasjon og beskjeder fra alle hold.
Som firebarnspappa kjenner jeg garantert litt ekstra på følelsen av å ikke strekke til i dette «racet». Men jeg tror ikke at jeg er alene?
Både basert på hva jeg har hørt fra andre foreldre og hva jeg stadig leser i diskusjonsfora eller reportasjer og kommentarer i medier, så virker det ikke slik.
Les også: (+) Naboen sender barna sine over til oss hele tiden. Nå er jeg lei av å ta meg av hennes barn
Foreldredrevet hamsterhjul ute av kontroll?
Tidsklemmen og presset på dagens foreldregenerasjon er et evig tilbakevendende tema i samfunnsdebatten, som eksemplifisert med for eksempel Tradwife-debatten.
Vi ser jevnlig at kommentarer og meningsstoff som omhandler dette, både her på Klikk.no og andre steder, vekker et voldsomt engasjement.
Over 10.000 mennesker ga tommel opp til fastlege Endre Skjølbergs hjertesukk til utslitte foreldre. Han er bekymret over antallet foreldre som kommer til ham og forteller at de er totalt utslitte av jaget i hverdagen. Skjølberg stiller spørsmålet: «Er det virkelig slik dere vil ha det»?
Basert på den overveldende responsen, virker svaret å være et klokkeklart: Nei!
For et par år siden var det kommentaren «Mammaer knekker ikke» av den travle småbarnsmammaen Ann Cathrin Andersen som tok fullstendig av.
I kommentaren forteller hun hvordan hun kjenner på press fra alle kanter, har dårlig samvittighet og ikke føler hun strekker til verken på jobb eller på hjemmebane.
I kommentarfeltene var «alle» hjertens enige i at noe må gjøres.
I neste øyeblikk turer vi likevel på videre i det foreldredrevne hamsterhjulet – og vår mini-selvransakelse stanser tilsynelatende like brått som den begynte.
Det er selvfølgelig ikke dorull-salg, pushing av digitale skrapelodd og cafévakter som skal ta «skylden» for dette, men det utgjør likevel en merkbar del av totalpakken med små og store – både fysiske og digitale – oppgaver som dagens foreldre må håndtere.
Alle foreldre med barn i barnehage- og skolealder vet for eksempel hvor mye tid som går med på å gjøre logistikkoppgaver inne på diverse apper og meldingstjenester.
Det hagler inn med en mer eller mindre tilfeldig blanding av viktige og uviktige beskjeder fra barnehage, skole, SFO, idrettslag, den enkelte idrettsgren og så videre.
Et kampoppsett her, et vedlegg der, en mail der, et Facebook-innlegg der, en Spond-melding der. Eller nei, vent det lå visst inne som en kommentar under et arrangement i Spond – eller, hva søren. Hvor i huleste var det jeg leste dette?!
For sveiper du informasjonen vekk – er det slett ikke sikkert du finner det igjen.
Les også: Småbarnsgalskapen fra klokka fire til åtte: – Vi vil ikke hjem fra jobb, men vi må
Krise for dugnaden?
Jeg leser eller hører innimellom at enkelte mener dagens foreldre er for dårlige til å jobbe dugnad. At dagens foreldre ikke stiller opp «slik man gjorde før i tiden».
Det er mulig det kan være slik noen steder, men jeg får det slett ikke til å stemme.
Da jeg satt i 17. maikomiteen på barneskolen, fryktet jeg det verste. Men fasit var at alle – hver eneste bidige forelder – dukket opp på dugnaden. Det var nesten litt sjokkerende.
Og når jeg selv er på dugnad, yrer det stort sett av pliktoppfyllende foreldre. Som regel er vi heller for mange enn for få på vakt.
Men ved nærmere ettertanke: Kanskje er det ikke så sjokkerende. Vi er tross alt den flinke foreldregenerasjonen, er vi ikke?
Generasjonen som skal vise våre litt mer «laid backe» hippieforeldre hvordan dette her foreldrelivet egentlig skal drives.
Generasjonen som skal dra barna våre med på alle idrettsstevnene og cupene vi selv ikke fikk dratt på.
Generasjonen som følger opp barna våre tettere enn tettest. Generasjonen som gir alt og litt til for at barna våre skal ha det så bra som overhodet mulig.
Og det er jo fantastisk.
Men vi er også den overveldede foreldregenerasjonen. Den multitaskede, tidsklemte og utbrente foreldregenerasjonen.
Vi er generasjon «alltid online». Alltid med grønn status og tilgjengelig for alle mulige beskjeder, henstillinger og spørsmål.
Dette sammenfaller med at vi lever i en tid der det aldri har vært enklere å iverksette alle mulige slags «flinke» og velmenende initiativer via digitale kanaler.
«Dugnad har aldri vært enklere!» skryter Spleis.
«Digital dugnad er superenkelt å sette opp», skryter Spond.
Og tro meg – vi setter opp!
Nei, jeg får meg ikke til å tro at foreldre jobber mindre dugnad enn før i tiden.
Kanskje er det heller slik at den «gode, gamle» dugnaden er blitt spredd, fragmentert og utvannet og at det er i ferd med å bli FOR mange dugnader og andre oppgaver sammenlignet med antallet foreldre og deres respektive ledige dugnadstid (også kalt fritid)?
Der hver enkelt aktivitet tidligere kanskje hadde én stor fellesdugnad, er mitt inntrykk at man nå gjerne har mange mindre dugnader. Litt kiosk-vakter der. Litt lotterier der. En salgsdugnad der ...
I tillegg til den evige informasjonsflyten med påmelding til treninger, cuper og andre arrangementer en slags dugnad i seg selv.
Så klart må man kunne forvente litt av foreldre, tenker du kanskje. Men man holdt vel ikke på slik da dagens foreldregenerasjon var barn? Gjorde man virkelig det? Jeg har spurt mine egne foreldre, og derfra er svaret et klokkeklart «nei».
På toppen av dette kommer alle mulige andre aktiviteter og arrangementer i regi av skole og barnehage.
Arrangementer som aldri har vært enklere å dra i gang – og som oftest krever påmelding – og kanskje også litt dugnad i form av kakebaking eller lignende.
Som regel kjempeflotte initiativer hver for seg, men totalen kan fort bli veldig stor (særlig om man har fire barn, *svelg*).
Les også: Kaveh Rashidis bønn: – Vi mister oversikten over hva som er viktigst
Nasjonal dugnad i å senke forventningene?
Foreldre får stadig vekk velmente råd fra fagpersoner og eksperter om å senke forventningene til seg selv.
Om å senke skuldrene og ambisjonsnivået.
Om å leve. Om å puste.
Men hva hjelper det om man ikke også senker ambisjonsnivået til de rundt oss?
Dessuten vil man jo være flink og vi vil jo gjerne gjøre en fantastisk dugnadsinnsats og foreldreinnsats generelt. Det er jo slik vi er flasket opp. Dette går jo på identitet og stolthet.
Så derfor dundrer vi på. Vi slenger ut lotteri- og dorull-innlegg på Facebook. Vi stiller opp på alt man overhodet makter pluss litt til.
Vi dealer dugnadsvakter på det mørke nettet og får en diger samvittighetsklump i halsen av at man kommer 30 minutter for sent på pølse-stand.
Selvfølgelig skjønner jeg at barneidrett og frivillighet må ha inn penger. I alle fall inntil en viss grense (for min del går grensen omtrent ved inngangsbilletter på 60-100 kroner i en «symbolsk» sum for å se sin lille håpefulle spille miniturnering. En symbolsk sum som symboliserer at barneidretten slett ikke er for alle, men det er en annen kommentar).
Men kjære med-foreldre. Kjære dugnadsansvarlige. Kjære ildsjeler og andre superhelter. Jeg har noen spørsmål:
Er det på tide at vi stopper litt opp og tar en evaluering av dugnadskulturen anno 2024?
At vi for eksempel tenker litt over følgende:
Bare fordi man KAN arrangere en dugnad, trenger det å bety at man MÅ gjøre det?
Bare fordi man kan dra på den dyreste og feteste cupen, skoleturen eller hva det måtte være, trenger det å bety at vi må det?
Bare fordi foreldrene kan klare å selge fire storsekker doruller hver, betyr ikke at man skal pålegge dem å gjøre dette?
Kanskje skal man heller legge opp til at man skal selge så mange sekker man ønsker, slik at salgsdugnaden blir overkommelig og kanskje til og med lystbetont og ikke en kilde til frustrasjon, dårlig samvittighet eller økonomi.
Og hvis det er slik at flertallet av foreldrene velger «frikjøp» – kan det da i det hele tatt defineres som dugnad lenger?
Kanskje vi alle og en hver skal tenke oss om en ekstra gang før man fyrer av gårde en melding som egentlig skal til én person til de resterende 30+ foreldre?
Kanskje vi skal stille på foreldremøter og faktisk tørre å stille spørsmål ved ting og tørre å si vår oppriktige mening. Jeg skal i alle fall prøve å bli flinkere til dette selv.
Og kanskje bør idrettslagene og andre bli flinkere til å spørre alle sine medlemmer. Det har nemlig aldri vært lettere å sette opp avstemninger heller. På denne måten kan man kanskje bli enige om hvilket ambisjonsnivå man skal ha og antallet dugnader og oppgaver.
Vi som er så flinke. Kanskje vi skal høre på fastlege Endre Skjølberg og sammen strebe etter å legge listen litt lavere for hverandre:
Sammen jobbe for å få redusert den totale informasjonsmengden og antallet krav som til tider oversvømmer foreldres hverdag.
Ja, kanskje til og med tillate oss å være litt mindre flinke?
Og ettersom det tilsynelatende er tvingende nødvendig med opptil flere salgsdugnader i året for å hindre landets klubbkasser fra å tømmes, så er det kanskje på tide at myndighetene ser på finansieringsmodellen for barneidretten under ett?
Hvis man uansett må selge digitale lodd eller overprisede produkter gjennom private aktører – kunne ikke det samme blitt gjort gjennom f.eks. Norges Idrettsforbund eller Norsk Tipping?
Jeg vet ikke – og jeg skjønner at det er komplekse problemstillinger, men jeg stiller nå spørsmålene.
Men nå må dere ha meg unnskyldt mens jeg sender ut melding til alle foreldrene i barnehagen om at et kjøleskap må kjøres til gjenvinningsstasjonen.
Og oi, se her ja. Vårlotteriet er i gang. Og fire storsekker dritdyr dorull er på vei. Hvor fant jeg den emojien igjen? Der var den ja:
🧻🧻Kjære alle venner på Facebook jeg ikke har snakket med siden 2014 og som bor på andre siden av landet: Nå kan du tørke deg bak for en god sak (...)
Vi sees plutselig i en billettbod eller pølsekiosk nær deg!
Les også: Glemsk mann (35) innrømmer: – Ja, jeg er håpløs
