Det tredje skiftet
Dette er grunnen til at mange mødre sitter stive i blikket med gråskjær i ansiktet akkurat nå
Hvem i hjemmet vet når det er avslutning på skolen? Og hvem vet når minsten trenger nye støvler? Og hvor det har blitt av gavepapiret og tursekken og Paw Patrol-capsen? I de fleste familier er svaret: Mamma.
Hvem har ansvaret for at familiekabalen går opp hjemme hos deg?
Hvem vet hvilke barnesykdommer lillebror har hatt og når det er tid for neste kontroll på helsestasjonen?
Hvem har ryddet bort vintertøyet og notert seg at cherrox må stå på ønskelista til jul?
Hvem har husket på blodsukker-snacks i bilen på vei til hytta?
Hvem har kontroll på hvem sin tur det er å invitere på playdate og at nabojenta har glutenallergi?
Er det mor?
Da er din familie som de fleste andre.
Det tredje skiftet
Arbeidet med planlegging, koordinering og tilrettelegging av familiens aktiviteter er så omfattende at det har fått sitt eget navn. Det kalles Det Tredje Skiftet og er grunnen til at mange mødre sitter stive i blikket med gråskjær i ansiktet dagene før familien skal reise på sommerferie.
For når arbeidsdagen er over (det første skiftet), ranselen er pakket for morgendagen og oppvaskkluten henger til tørk på krana (det andre skiftet), da er det gjerne mor som ligger søvnløs i sengen og lager mentale lister over alt som må gjøres for at sommerferien blir som planlagt.
Det er naturlig å bli både matt og muggen når man har ansvaret med å orkestrere hele familiesymfonien til alle døgnets tider.
Ikke minst kan det være fortvilende for far som står på sidelinjen med ambisjoner om en større rolle i planleggingen.
Så hvordan løser man det hvis en familie ønsker seg en mer jevn fordeling av oppgavene i det tredje skiftet?
Les også (+): Kan barnet være på rommet fordi vi skal se på TV?
To ulike veier
Det finnes to veier å gå: Far jekker opp innsatsen eller mor senker kravene.
Det høres jo såre enkelt ut, så hvorfor har vi ikke innført disse lenge før vi trengte parterapi og mindfullness?
Her har jeg noen teorier om krefter som kan være i sving og som setter kjepper i hjulet for perfekt likestilling.
Tilslørt overstyring
Den første har jeg valgt å kalle «tilslørt overstyring».
Dette er en situasjon der far tar over flere av oppgavene, men mor synes ikke at far gjør godt nok arbeid og forsøker å overstyre ham ved å kritisere ham på en måte som ikke fremstår som kritikk, men som får ham til å føle seg ubrukelig og umotivert.
«Å ja, du har planlagt burger til middag igjen, du. Ja, burger er du jo din favoritt, og hvis bare barna tar de omega 3-tablettene, så er kanskje ikke to fiskemiddager i uken så viktig likevel».
Les også (+): Birthgasm: Orgasme under fødsel kan redusere smertene
Mistroisk inspeksjon
Den andre kaller jeg «mistroisk inspeksjon».
Her har også far steppet opp innsatsen og utfører flere av oppgavene i det tredje skiftet. Det er bare det at mor ikke klarer å motstå trangen til å ettergå fars innsats, slik at oppgavene i praksis blir gjort to ganger.
«Så bra at du sorterte tøyet i skapet. Jeg bare endret litt på rekkefølgen sånn at t-skjorter nå ligger nederst og treningstøy ved siden av. Er du ikke enig i at sokker burde ligge synlig i hylla i stedet for i skuffen?»
Falsk delegering
Jeg vil også nevne «falsk delegering» som en kilde til trøbbel når far skal ta et større ansvar.
Her sliter far med å få innpass, da mor stadig ligger et hestehode foran.
Selv enkelte ganger når mor innstendig har bedt far ta over et helt konkret ansvar, kan tildelingen likevel vise seg å være falsk.
«Jeg tror jeg må hoppe over Netflix i kveld, Berit, for jeg tenkte å begynne planleggingen av den barnebursdagen».
«Ja, der har jeg allerede notert meg endel ting vi må huske på. Skal vi se …»
Les også (+): Det er så kjedelig å leke med ungene. Må jeg?
Eskalerende forsømmelse
Så hva hvis mor bare hadde roet egget og senket kravene til egen innsats? Da kan det være fare for at «eskalerende forsømmelse» oppstår.
Dette er en situasjon der mangelen på oppfølging av en liten oppgave, bare eskalerer problemet ytterligere så følgene blir katastrofale.
«Dette er en skade vi leger ser stadig oftere som skyldes at barnet har gått med for små sko».
«Ja, det kan sikkert stemme. Vi har ikke hatt tid til å følge med på det der vi skjønner du.»
Sosial nedbrytning
En annen konsekvens dersom alle mødre skulle innta et mer lemfeldig forhold til familieplanleggingen, er det vi kan kalle «sosial nedbrytning».
Her blir motivasjonen for å dra i gang sosiale aktiviteter og samvær sakte drept som et resultat av gjentatte erfaringer med kaos, brannslukking, likegyldighet og utakknemlighet.
«Kjære foreldre. Vi dropper luciafeiringen i barnehagen i år. I fjor var fem av barna i luciatoget ikke kledd i hvitt og én var kledd som Kaptein Sabeltann. Forelderen som skulle bake hadde kun bakt ett brett med lussekatter, så da ble det bare en kvart på hver. To foreldre satt i mobiltelefon under luciatoget og én i teams-møte. Ingen av barna hadde øvd på sangen hjemme og barnehagen fikk heller ingen tilbakemelding fra foreldrene på gjennomføringen».
Går det an å dele?
Er det egentlig mulig å jobbe mot likestilling i det tredje skiftet uten tilslørt overstyring, mistroisk inspeksjon, falsk delegering, eskalerende forsømmelse eller sosial nedbrytning?
Uten å kunne lene meg på noen form for ekspertise, vil jeg mene det.
Min anbefaling til deg (kvinne eller mann) som er lei av å bære ansvaret, er å bruke god tid på avlessingen. Begynn i det små, vær ærlig med deg selv på hva du egentlig er komfortabel med å gi bort av oppgaver og bli enige med din partner om hvilke områder der den enkelte har det fulle ansvaret.
Kanskje er ikke femti-femti fordeling det optimale for dere, men at en skjevdeling kombinert med mye anerkjennelse passer bedre.
Slik blir i stedet det tredje skiftet til slutt et skifte over i en bedre familiedynamikk.
