kommentar
Fastlegens hjertesukk til utslitte foreldre: – Vil dere ha det slik?
Det er ikke min rolle å fortelle hvordan folk skal leve livene sine, men det er min jobb å hjelpe når de ikke får livet til å fungere, skriver fastlege Endre Skjølberg.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Teksten ble først publisert i Romsdal Budstikke.
Som fastlege møter jeg alle mennesker i alle aldre. Jeg treffer de når livet er tøft og sårbart, men også når de er nyforelsket og bobler over av rødbrusfølelse. Som lege er jeg med på alle gode og onde dager inntil døden skiller oss. Målet mitt er nå å dytte det med døden litt foran oss da livet er så kjekt.
Det er ikke min rolle å fortelle hvordan folk skal leve livene sine, men det er min jobb å hjelpe når de ikke får livet til å fungere. Når summen av alt som skjer i livet, ikke går opp til slutt og som gjør at man ikke kan sette to streker under svaret. Med årene merker jeg at det er flere slitne foreldre som kommer innom kontoret mitt for å få litt trøst og hjelp.
Jeg begynner nå å bli så gammel at jeg noen ganger tenker at livet var enklere før. Uten Facebook og internett, men bare med en slitsom svigermor eller to som fortalte oss hvordan vi skulle leve livene våre og hvordan vi fikset en bra søndagsmiddag. Og ikke minst, hvordan vi skulle oppdra ungene våre.
Det lureste for meg hadde vært å holde munn, hadde det ikke vært for alle disse slitne mødrene og fedrene jeg møter. De som jobber på for å få livene sine til å fungere og for at ungene skal få det best mulig i livet. Jeg treffer de på kontoret mitt.
Bak ei lydtett dør stengt mot resten av den vanskelige verdenen. Der de trygt forteller om hvor slitsomt det er, hvor utmattet de føler seg og om følelsen av å svikte. Jeg møter de slitne foreldrene når de føler at de ikke klarer å nå en usynlig standard for hvordan livet skal leves. Når de ikke får sove, når de ikke klarer å gå på jobb. Jeg føler ikke at mine slitne pasienter streber etter det perfekte; de vil bare av hele sitt store, gode hjerte gjøre det godt nok for de rundt seg.
Jeg lytter på historiene de forteller meg. Jeg hører om rutinene og de uskrevne reglene for hvordan livet skal leves for en familie med mor, far og en to-tre flotte barn. Når de leker med ungene, hvordan de legger ungene, hvordan de forsøker å finne litt voksentid i livsskvisen, alle de små tingene gjennom hverdagene for at alle skal ha det godt og trygt i livet.
Endre Skjølberg
Endre Skjølberg (52) er fastlege og lege i Molde Fotballklubb. Han ser på legeyrket med et skråblikk i sin spalte i Romsdal Budstikke.
Han er nå aktuell med ny bok med tittelen «Fastlegen- Raushetsplikten».
Så føler jeg meg så teit når jeg spør: «Er det slik at dere voksne sover med en unge på hvert deres soverom?» Eller andre ganger: «Er det sånn at alle ungene sover på samme rom som dere foreldre?»
Som en gammel dinosaur spør jeg videre: «Kan ikke ungene leke alene da? Må du være med alle treninger? Føler du at all tid brukes på familien?» Vil dere ha det slik? tenker jeg og sier det sikkert også fordi svaret jeg får, er at det er slik man gjør det nå til dags.
Det er naturligvis greit for meg, helt tipp-topp og alle tomler opp og alt det der, hadde det ikke vært for alle fedre og mødre som er dønn slitne og som mister gleden og gløden i livet.
Les også: Kindereggfella tar knekken på parforholdet: Her er mine beste råd til par som sliter
Så sitter jeg der på kontoret mitt - fortsatt som en klassisk dinosaur - og spør de utmattede foreldrene:
«Hva skal dere å gjøre med alt dette da?» Så forteller jeg litt om hvordan man gjorde leggerutinene for barna i gamle dager og føler meg som en teit svigermor når jeg spør: «Hva med å gjøre det litt enklere for dere selv? Synge en godnattsang og slukke lyset?».
Jeg skjønner på blikkene jeg får tilbake at verden har blitt annerledes. Man gjør det ikke slik nå. Lista er nok lagt høyere, det handler ikke lengre om å gjøre en bra nok jobb, være en bra nok foreldre, bra nok kjæreste.
Så tenker jeg litt på hvordan det har gått med mine egne barn som til slutt ble en stor og fin gjeng med unger. Er de fornøyde med meg og oppdragelsen de fikk? Sikkert sånn passe, tenker jeg. Sikkert mye håpløs oppdragelse med glimt av noe bra, men jeg hadde ikke all verdens selvhjelpsbøker eller Instagram for å hjelpe meg.
Ungene ble sikkert møkk lei av årlige høytlesninger av «Danny og den store fasanjakten» og «Brødrene Løvehjerte» - sikkert levert med et «dette er bra for dere unger, verdens beste bøker har aldri skadet en ung hjerne» eller lignende teite greier.
Jeg geleidet ungene inn i Hobsyssel og Galtvort for å redde de fra å havne i klørne til Star Wars og Imperiet som alltid slår tilbake. Med årene har både Harry Potter og ungene selv blitt så store at de har egne unger og egne liv. Jeg krysser fingre og håper de fått troen på et godt liv, men at det må de fikse selv.
Hvordan var min oppvekst? Hvis noen er i tvil; jeg elsket min mor overalt i livet. En klippe som alltid var der for meg. Bak en røyksky vel å merke, men jeg kan ikke huske at hun lekte sammen med meg på gulvet, var med på treninger eller sprang på turer med meg i mitt eget Hobsyssel i skogene rundt Elvegard.
«Brødrene Løvehjerte» leste jeg selv under dyna i lyset av ei lommelykt langt etter sengetid. Verden måtte jeg heldigvis oppdage på egen hånd, men jeg visste at jeg hadde frie tøyler og en imaginær foreldrehånd i ryggen som dyttet meg forsiktig fremover i livet.
Hvis noe buttet imot i livet mitt og jeg snakket med mor om det, så hørte hun etter og svarte klokt tilbake: «Hva skal du gjøre med det?» Ikke hvordan hun skulle hjelpe meg, løse problemet for meg, men utfordret meg til å finne løsningen selv. Jeg måtte snakke med den idiotiske læreren eller den teite kompisen min selv slik at verden ble god igjen.
Jeg syntes sikkert at mor var en dinosaur: «Fikse sjøl altså?» Var det perfekt? Sikkert ikke etter dagens standard, men mer enn godt nok for meg.
Så hvorfor skriver jeg dette? Egentlig som en bitteliten trøst til dere unge som strever i livet. Dere er mer enn bra nok; dere gjør en utmerket jobb som foreldre og kjærester og helt sikkert bedre enn hva vi gjorde. Dere vet best hvordan livet nå skal leves og gjør det så bra at dere kan trygt senke skuldrene i livet. Det funker likevel. Det er ikke livet det er noe galt med. Det er heftig og herlig og med alle muligheter i seg.
Jeg vet. Jeg er en dinosaur. Men jeg er en lykkelig dinosaur. Som fortsatt synes at «Brødrene Løvehjerte» er verdens beste bok og som slipper å bry meg om Instagram.
