– Godt voksne, ressurssterke og vellykkede «strebeforeldre» skremmer de unge fra å få barn
Okei. Dette er kanskje en spissformulering, men kanskje fikk jeg din oppmerksomhet nå?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Det må nemlig være lov til å ty til drastiske virkemidler i en såpass viktig sak.
En sak som er av så stor nasjonal interesse at politikerne på tvers av alle partigrenser virker hjertens enige om at det brenner på dass (nærmere bestemt stellerommet) og at noe må gjøres!
En sak der Frp-medlemmer drar Gro Harlem Brundtland-anekdoter mens Høyre- og Arbeiderparti-medlemmer nikker samtykkende.
Det var nemlig dette som skjedde i slutten av januar da Drammens Tidende holdt paneldebatt med teamet: «Hvorfor føder vi ikke flere barn?»
Paneldebatt? Boooring! Flere barn? Snooork! Tenker du kanskje.
Snart er vi flere eldre enn barn
Men dette er en problemstilling som angår oss alle – og som kan komme til å få drastiske følger etter hvert som vår etter hvert godt voksne befolkning blir enda eldre:
Samtidig som tilsiget av ung og vital livskraft tørker inn, vil vi få en flodbølge av eldre og pleietrengende.
Les også: Fruktbarheten økte i 2024, men de nybakte mammaene blir stadig eldre
Allerede i 2030 vil det være flere eldre enn barn her i landet, skriver SSB. På lengre sikt vil dette kunne legge et voldsomt press på eldreomsorgen og helsetjenester fordi det vil være vanskelig å få tak i nok ung arbeidskraft til å ta vare på de eldre med omsorgsbehov.
Innen 2050 forventer vi flere døde enn fødte, og dersom Norge skal fortsette å vokse etter 2050, vil det utelukkende skyldes innvandring, uttalte daværende seniorforsker ved SSB, Astri Syse, for noen år siden.
SSBs kalkyler peker mot at 1,4 millioner nordmenn, tilsvarende hver femte person i landet, være over 70 år i 2060 (blant annet meg – og kanskje deg ..?).
Her kan du se nærmere på de ferskeste befolkningsframskrivningnene fra SSB (ekstren lenke).
Forgubbing i distriktene
Til sammenligning er dagens tall én av åtte. Samfunnet vi lever i, vil med andre ord endre seg dramatisk demografisk de neste tiårene.
Dette kan særlig skape trøbbel for mindre kommuner som kan få en svært skjev balanse mellom antall eldre og yngre. Disse kommunene vil kunne komme til å mangle ansatte i helse- og omsorgssektoren og dessuten yrkesaktive (altså skattebetalere) på generelt grunnlag. Dette kan gå kraftig ut over kommuneøkonomien og videre økonomien til Norge AS som helhet og er neppe en oppskrift på fornøyde norske velgere.
Det er ikke rart politikere som debattdeltaker Sandra Bruflot (Høyre) ytret sin bekymring over nettopp dette i debatten, og at det fremstår som en bekymring som «alle» politikere deler på tvers av partigrensene.
Debattdeltaker Ove Vanebo fra Fremskrittspartiet, var dessuten bekymret for de mer kulturelle konsekvensene «forgubbingen» av Norge kan få.
Han mente det vil kunne gi en mer konservativ befolkning og et fastgrodd og lite innovativt og nytenkende næringsliv og samfunn generelt.
Problemstillingen har høy politisk prioritet og i august 2024 ble det oppnevnt et fødselsutvalg som skal finne ut hvorfor nordmenn får færre barn og hva det offentlige kan gjøres for å legge til rette for at foreldre får de barna de ønsker.
Ja, hva var det dere sa? Booring. Snoork. Men litt kontekst er på sin plass.
Kortversjonen er at Norge av en rekke ulike grunner, har et stort behov for at det fødes flere barn enn det gjør i dag. Alternativt økt innvandring.
Oi, hva er den gneldringen jeg hører?
Å ja: Bare en haug med sinna folk som roper «Mer innvandring?! Over mitt lik!!!» i kommentarfeltene.
Oppfattet.
Men om noen år henger dere kanskje der i et horn på veggen og skriker «nei til innvandring», mens dere mates og stelles av Elon Musks Optimus-robot.
Fremtiden vil vise. Men kanskje det faktisk har noe for seg å forsøke å gjøre noe med de rekordlave fødselstallene?
Les også: Småbarnsgalskapen fra klokka fire til åtte
Sjeldent sirkusdyr?
Jeg ble invitert til å være «case» og fortelle om livet som firebarnsfar før selve debatten. Antakelig fordi jeg har tatt opp temaet noen ganger tidligere i skriverier her på klikk.no.
Med fire relativt små barn med samme partner, er jeg tilsynelatende å regne for et slags sjeldent og utrydningstruet sirkusdyr som kan dras inn i manesjen og få folk til å gispe av forbløffelse.
Før debatten var jeg så klart både spent og litt usikker. For selv om jeg har fire barn, er jeg overhodet ingen fagekspert på området.
Jeg har naturlig nok tenkt en del på saken gjennom årenes løp, men det eneste jeg vel har klart å konkludere med er at årsakene trolig er nokså sammensatte og at: «dette blir vel mye synsing».
Derfor var det både betryggende, men også litt urovekkende at det kompetente ekspertpanelet virket å være omtrent like i villrede som meg.
Mulige årsaker
Min egen «analyse» er at den mest åpenbare grunnen til «babytørken» er at folk i snitt venter lenger og lenger med å få barn og at de derfor biologisk sett har kortere tid på seg til å rekke å få flere barn enn snittet på 1,44 barn per kvinne (2024-tall).
Jeg har også tenkt på de samfunnsmessige faktorene som økonomi, at begge foreldre oftest er i full jobb, den berømte tidsklemmen, samt problemer knyttet til å komme seg inn på boligmarkedet som viktige årsaker.
«Er dere begge i full jobb?», er for eksempel et spørsmål jeg ofte blir møtt med når jeg forteller folk at jeg har fire barn. Såpass ofte har jeg hørt dette spørsmålet, at jeg er fristet til å tro at mange har en oppfatning av at det å ha «mange» barn nærmest er uforenlig med at begge foreldrene jobber fullt (og for å være ærlig: de har et poeng).
I tillegg kommer de mer sosiale og kulturelle årsakene, som at vi er blitt et mer moderne og individualistisk samfunn med et stadig bredere spekter av valgmuligheter for hva vi vil gjøre med livene våre.
At kampen om folks drømmer, rett og slett har blitt hardere, og at den tradisjonelle «drømmen» om et A4-familieliv med to eller flere barn, hus og stasjonsvogn kanskje ikke lenger står like sterkt? Samtidig virker ønsket om valgfrihet og selvrealisering på alle områder i livet å stå i høysetet.
Jeg har også registrert at det tradisjonelle parforholdet er truet. Financial Times hadde nylig en større artikkel der det fremgår av globalt tallmateriale at det blir flere og flere single i verden og især i den vestlige verden, noe som driver nedover fødselstallene i mange land. Det har rett og slett blitt vanskeligere å treffe en livspartner med dagens datingkultur.
Jeg har også vært innom tanken på at vi kanskje rett og slett mangler foreldre-forbilder (tåtesmokk-influensere, om du vil) i samfunnet og foreslo litt på spøk at det at noen av landets mest kjente (og i tillegg relativt unge) fjes som Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard, Jakob Ingebrigtsen og Sophie Elise nå har blitt sertifiserte bleieskiftarbeidere, kanskje kan bidra til å gjøre det litt mer «kult» igjen å bli forelder i litt yngre alder.
Javel, så er det kanskje litt (veldig) søkt å gi Erling Braut Haaland æren for dette også, men fødselstallene hoppet i alle fall opp bittelitt fra 2023 til 2024.
Poenget mitt er uansett at i et samfunn der kjendiser og influensere gis mye oppmerksomhet og makt, så trenger man kanskje rett og slett litt yngre og freshere foreldre-forbilder enn trøtte tryner som meg selv som stadig vekk klager sin nød over stress, kjas og mas i dagens foreldrehverdag?
Fødselstallene stupte etter iphone-lansering
Debattpanelet var kanskje ikke helt med på kjendis-hypotesen min, men de var innom mange av de andre punktene i løpet av debatten. Samfunnsøkonom Sarah Cools, som er medlem av Fødselsutvalget, innledet med peke på at fødselstallene i Norge og den vestlige verden har stupt etter 2008, som var et jubelår når det kommer til fruktbarhet.
Lenge trodde fagpersoner som Cools at finanskrisen var en hovedårsak til nedgangen, men ettersom verdensøkonomien har forbedret seg mens fødselstallene har fortsett å dale, har man i stor grad gått bort fra denne oppfatningen, fortalte Cools.
Så hva annet av store endringer i samfunnet skjedde rundt 2008?
– Det var vel i 2008 at den første iphonen ble lansert … uttalte forskeren med et lurt smil.
Kanskje en spissformulering, men at de massive endringene smarttelefonen har brakt inn i samfunnet og kulturen vår, også har spilt inn på fødselstallene, er vel ikke annet enn logisk?
Cools ramset opp følgende årsaker som man antar ligger bak fødselskollapsen:
- Politikk
- Økonomi
- Preferanser og normer
- Pardannelse
- Helse
Jeg fikk inntrykk av at Cools helte mot punktet om preferanser og normer, kanskje er det som har størst betydning.
Strebeforeldre setter gullstandard i foreldreskap?
Et annet medlem av fødselsutvalget, forfatter og rådgiver i tenketanken Agenda og Arbeiderparti-medlem, Sylo Taraku, deltok også i debatten, og var inne på lignende tanker.
– Jeg tror det kan ha mye med preferanser og normer å gjøre, sa han.
Videre funderte han på at mennesker som vokser opp i dagens samfunn kanskje er for opptatte av å planlegge livene sine, og at mange virker å ha en oppfatning om at «alt» må være på plass og mest mulig perfekt før man kan få barn.
At det er blitt en slags etablert sannhet at man før man tenker på barn gjerne må «leve livet», reise og se verden i noen år og at begge i forholdet må være ferdig utdannet og trygt etablert med trygge jobber og en stor nok bolig før man velger å få barn.
Dersom dette er tilfelle, spekulerte Taraku i at det skaper et samfunn dominert av eldre og ressurssterke foreldre som har mulighet til å følge opp barna sine svært tett og skape en slags «gullstandard» for hvordan et foreldreskap skal se ut.
Han mente at dette kan «skremme» yngre par i etableringsfasen med en litt mer flytende livssituasjon fra å få barn.
Spissformulert altså at godt voksne, ressurssterke og vellykkede
«strebeforeldre» skremmer yngre fra å få barn.
Taraku brukte seg selv på eksempel på at det motsatte og fortalte at han fikk barn som 27-åring før han i det hele tatt var ferdig med å studere, men at dette likevel gikk bra.
– Ting løste seg fint etter hvert, fortalte han.
Han mente videre at man kanskje må bli flinkere til fremsnakke det å bli foreldre i Norge og legge til rette for at det skal føles både trygt og attraktivt å få barn tidligere i livet.
– Lettere å få barn i yngre alder
På dette punktet fikk Taraku også støtte av jordmor Janicke Jordbakke som står bak podcasten Jordmorpodden. Hun kunne fortelle at det rett og slett er å foretrekke å føde når man er yngre, sett fra et biologisk perspektiv.
– Norge er verdens tryggeste land å føde i, og jeg tror vi må bli enda flinkere til å fremsnakke dette. Samtidig bør man også fremsnakke fordelene med å bli mor i en litt yngre alder. Når man blir eldre, er det både tyngre for kroppen å gå gravid, samtidig som at risikoen for helseutfordringer hos både mor og barn øker, påpekte Jordbakke.
En annen jordmor, Tove Nordahl, har tidligere sagt til Klikk.no at hennes erfaring er at det er de yngre foreldrene som takler aller best å bli foreldre. Rett og slett fordi man jevnt over er mer fleksibel når man er yngre.
– [En yngre mor] er trolig ikke fastlåst i et innarbeidet mønster, og gjør lettere de endringene i livet som det å bli mor krever, uten å tenke så mye over det. 40-åringer har kanskje vært i samme forhold i 20 år, og paret har blitt vant til å gjøre det som passer dem, skriver hun.
Les saken: (+) Brannfakkel fra erfaren jordmor: – Denne gruppen takler best å bli mor
Dette stemmer også godt overens med mine egne erfaringer etter å ha fått første barn som 27-åring og siste som 36-åring:
For: Enten man vil eller ikke, så blir man litt mer «satt» og kanskje også mer sliten og daff når man begynner å nærme seg 40-årene.
Dersom jeg hadde fått mitt første barn etter fylte 30, tror jeg terskelen for å få flere enn to, hadde økt en hel del (og min jobb er – let's face it – latterlig enkel sammenlignet med kvinnene som faktisk skal bære fram barna).
Høyre-politiker og debattdeltaker, Sandra Bruflot (32), underbygget også denne tesen, da hun åpnet opp om at hun og mannen hadde tatt et bevisst valg om å få alle deres tre barn i tett rekkefølge mens de begge ennå var relativt unge og fulle av pågangsmot.
Hun fikk det første barnet som 27-åring og ble gravid med nummer to bare syv måneder etter fødselen.
– Da sa jeg til min mann at nå som vi har fått to, så kan vi like godt kjøre på å få nummer tre slik at vi slipper å spre småbarnsperioden ut over så mange år. Jeg tror ikke at jeg hadde orket å gå gravid og går gjennom småbarnsfasen med tre så tette barn om fem år, sa Bruflot, og siktet til at det kan være tyngre å gå gravid og ha overskuddet til å ha mange små barn når man bikker godt over 30 år.
Erna ba nordmenn om å få flere barn, men så ble det stille
Bruflot fortalte også at hun stadig vekk får «skryt» for å ha fulgt sin partileder Erna Solbergs oppfordring i nyttårstalen i 2019 om å få flere barn til punkt og prikke.
– Lag flere barn, sa den tidligere statsministeren, og la til:
– Jeg tror ikke jeg trenger å forklare hvordan dette gjøres.
Et etter mitt syn forfriskende innslag i en nyttårstale, men reaksjonene i etterkant var heller blandede.
Det virker nemlig ikke som om folk er særlig glade i å bli fortalt hva de bør gjøre med (privat)livene sine.
Også undertegnede benyttet anledningen til å levere en liten dose salt i statsminister-babygrøten etter hennes uttalelser. Les mer her: – Klapp for meg, Erna!
Flere i debattpanelet i Drammen pekte i det hele tatt på at det virker å ha skjedd en holdningsendring i samfunnet på dette området de siste årene.
De var innom at Gro Harlem Brundtland i sin regjeringstid ble hyllet for å ha oppfordret folk til å få barn og at Jens Stoltenberg pleide å gratulere alle nybakte foreldre som et fast innslag i sine nyttårstaler.
I nyttårstalene i årene etter Ernas elskovs-oppfordring i 2019, har det vært tilnærmet tyst om at Norge trenger flere barn. Man må i det hele tatt legge en del godvilje til for å finne spor av ros til foreldre overhodet i de påfølgende talene.
Les også: Firebarnsfar: – Før vi visste ordet av det, var det ti rundt bordet
En bedre versjon av meg selv?
Debattantene i Drammen denne kvelden virket samstemte i at det er på høy tid at det igjen skal bli «lov» å fremsnakke og heie på de som velger å få barn – og gjerne flere, så la meg starte:
For min egen del har det å få barn relativt tidlig, vært et av de beste valgene jeg har tatt.
Jeg liker egentlig ikke forandringer, men det å få barn, har pushet meg til å måtte ta sats i form av nye livsvalg. Jeg har skiftet bolig og jobb, og begge valgene har slått ut heldig på ulike måter. I tillegg ga den fjerde pappapermisjonen meg en uventet, ny hobby i form av skriving av dikt (!).
De viktigste gevinstene vil jeg likevel kanskje si er de klassiske klisjeene (men de stemmer): Man får et nytt perspektiv på livet. Man får en annen mening mening i livet. Man blir mer voksen, man blir langt mykere om hjertet, og jeg tror også man blir mindre individualistisk og selvsentrert.
For å si det med Dag Otto: Mitt lille «kompani» har rett og slett gjort meg til en bedre versjon av seg selv.
Når barn nummer fire meldte sin ankomst, var det så klart skummelt, for hvordan skulle dette gå? Man var jo ikke akkurat arbeidsledig med tre barn.
Men det går. Det går alltid.
For er det noe det å få barn har lært meg, så er det nettopp dette: Du kan fikse nær hva som helst dersom du gjør det for at barna dine og familien din skal få det best mulig.
Og selv om det også gir mer ansvar, flere bekymringer, våkenetter, økedøgn, tannfrembrudd, bleieslutt, smokkeslutt, skolestart, Spond- og dugnadsbonanza og et logistikk-kjør fra ville h*****, så er det verdt det.
Det er selvsagt lett å si når man (kanskje) er en godt voksen, ressurssterk og vellykket «strebeforelder» på snart 39.
Men jeg er enig med Taraku i at det er uheldig dersom de gjeldende samfunnsnormene tilsier at man må ha livet perfekt på stell før man kan få det første barnet.
Jeg er også enig med mye av det tidligere Barne- og familieminister, og seksbarnsmor Kjersti Toppe (Sp) som skrev i kronikken «Etterlyst: det normale foreldreskapet».
Man trenger ikke være noen superhelt for å få barn. Snarere tvert imot.
Kanskje vi foreldre i stedet prøve å bli litt mindre superhelter. Som Toppe skriver: Vi trenger å fronte det normale foreldreskapet som absolutt er godt nok.
– I mi småbarnstid hadde eg eit motto – det var å fuske med stil. Ikkje så nøye om vottar eller sokkar var make par, berre dei ikkje var for ulike, skriver Toppe.
Jeg skriver absolutt under på den!
Les også: – Å dunke ut barn etter barn etter barn koster, og ikke bare i kroner
Babyoljefond og «vesla-aksjer»
Likevel vil det være altfor enkelt å kun skylde på samfunnsnormer som «tilfeldigvis» har endret seg.
Man må spørre seg hvorfor normene kan ha blitt slik at folk tror de nærmest må ha «rundet livet» før de kan få barn?
Kanskje er det faktisk en større grad av sannhet bak denne oppfatningen enn politikerne liker / ønsker å tro. Kanskje ligger det slettes ikke godt til rette for at folk i dette landet skal ønske å få barn tidlig i livet eller å få flere barn enn høyst nødvendig?
Derfor håper jeg virkelig at fødselsutvalget klarer å finne frem til konkrete og fruktbare forslag og tiltak som kan bidra til å «make parenthood great again».
Men da tror jeg politikerne må stikke den berømte fingeren i jorden og faktisk investere mer i den (ifølge deres egne ord) store samfunnsmessige verdien det ligger i å bringe flere nordmenn til verden.
Jeg er milevis fra økonom, men kanskje må Norge AS rett og slett vurdere å starte opp et «babyoljefond» og flytte noen «Tesla-aksjer» over i «vesla-aksjer» slik at nye foreldregenerasjoner får noen økonomiske og sosiale gode grunner til å få barn tidligere?
Til slutt: La meg avslutte som jeg startet, men en spissformulering. Se for deg følgende tenkte fremtidsscenario:
Året er 2050. En fremtidig, ung førstegangspappa sitter i en trang toromsleilighet i storbyen, belånt til pipa. Han og partneren drømmer om flere barn, men stoppes av at de ikke har råd til en ny og større bolig. De får heller ikke byttet til jobber med høyere lønn fordi en av dem eller begge måtte avbryte studiene og gå over i jobb fordi de fikk barn underveis i studieløpet.
Alternativet er å se på store familievennlige boliger i distriktene, men der bor det nesten ingen andre barnefamilier, den lokale barnehagen er nedlagt og skolen er bygget om til eldresenter.
Urealistisk svartmaling? Forhåpentligvis, men jeg er neimen ikke sikker.
