Ole Torps far var krigsseiler:
Da Ole dykket ned i den vonde historien, forsto han at faren ikke hadde fortalt ham alt
Ole Torp vokste opp med farens historier fra årene som krigsseiler. Men det viste seg at han utelot en viktig del av historien, forteller den tidligere NRK-journalisten.
– Han var en god forteller, min far, fastslår Ole Torp (72), guttaktig stolt av sitt opphav.
Det ellers tilstedeværende blikket, som vi kjenner fra TV-skjermen, seiler et øyeblikk utover sjøen. Til det elementet der faren, Nicolay Theodor «Nic» Torp, følte seg mest hjemme.
Han ser litt rørt ut, sønnen, som nødig lot seg lokke med på fluefiske. Han ville heller ikke bli sjømann som faren, men han skapte et yrke av en annen del av farsarven, kunsten å formidle.
– Jeg hadde egentlig lyst til å bli skuespiller, røper Ole skøyeraktig under den hvite luggen.
– Men jeg gjorde det dårlig på skolen og strøk til artium. Jeg trengte en sommerjobb før jeg tok eksamen om igjen og fikk napp i Bergens Arbeiderblad. Siden var det ingen vei tilbake, jeg ville være journalist. Noe som senere ga meg muligheten til å reise ut i verden, som min far, og hans far før ham. Alle tre vokste vi opp med den lengselen.
Ved vannkanten på Kongen Marina i Oslo deler han historien om sin far, krigsseileren.
– Far hadde en fast plass hjemme på Paradis i Bergen, en blå lenestol i stuen. Foran den sto en fargerik skammel fra Marokko. Han satt gjerne bredbent med øynene «på gløtt». Han trengte lite søvn. Far kviknet til når jeg satte meg på gulvet, tett inntil bena hans, og ba: «Fortell om krigen!»
«Dypet under ham – min far, krigsseileren»
Nic hadde ingenting imot å prate om krigsopplevelsene, men senere skulle det vise seg at han holdt tilbake noe viktig.
– Jeg fikk høre de samme historiene om og om igjen, forteller Ole humrende.
– Om kameratskapet om bord, hva de opplevde på fjerne steder, alt fra gratis spaghetti i Brooklyn til knivstikking i Alexandria, om liket i et flyvrak, livlige fester i land og pene damer. Historier som luktet av eventyr.
Ole fikk også høre om dramaet på Irskesjøen høsten 1940. Da var faren svært nær ved å miste livet. Vi kommer tilbake til det.
– «Du forteller mer enn et barn har godt av å høre», irettesatte min mor, Marguerite. Far pakket ingenting inn. Språket kunne bære preg av at han hadde vært sjømann siden ungdomsdagene.
For lille Ole lød det som spennende romaner.
– Hjernen min var som en svamp når det gjaldt fars historier. Først som eldre senere forsto jeg hvor livsfarlige krigsseilasene var, og hvor meget disse mennene – og kvinnene – risikerte ute på havet, mellom ubåter og bombefly, i felles kamp for frihet.
Kunne disse historiene bli til en bok? Selv med 50 års erfaring som journalist og et par bokutgivelser bak seg, nølte Ole. Ville han klare å formidle sin fars og de tapre krigsseilernes historie godt nok?
– Jeg er såpass selvkritisk at det kan bremse mine ambisjoner om litterær utfoldelse, innrømmer han åpenhjertig.
Så skjedde det noe som fikk ham i gang med å skrive en aldeles fengslende bok, «Dypet under ham – min far, krigsseileren».
– Jeg skrev den med tårer i øynene.
Torpedert
Nic var bare 15 år da han dro til sjøs. Havet trakk ham til seg. Det ble sagt at han hadde saltvann i blodet, faren var også sjømann. Som Nic senere skulle gjøre med sin sønn, flasket også hans far ham opp med sjømannshistorier og skrøner.
En drøm om å se mer av verden vokste frem. Nic hadde et godt hode og var realistisk nok til å skjønne at sjømannslivet ville bli krevende. Men det var én ting han ikke hadde tatt med i beregningen – krigen.
Høsten 1939 mønstret 26 år gamle Nic på D/S Keret som annenstyrmann og telegrafist, «gnist». Første mål var å seile velberget over Nordsjøen til Storbritannia, for senere å krysse Atlanteren.
Den norske handelsflåten spilte en avgjørende rolle i de alliertes logistikk. Skipene transporterte viktige forsyninger: korn, andre matvarer, olje, drivstoff og ulike råvarer og militært utstyr fra Nord-Amerika til Europa.
Omtrent 38 000 norske sjøfolk deltok i disse operasjonene. Nesten 500 skip ble senket og 3800 mistet livet.
Lasteskipet D/S Keret havnet raskt i trøbbel, men kom seg uskadet frem til første post. Året etter, derimot, på en mild sensommerkveld under den første kryssingen over mot Canada, skjedde det de fryktet aller mest. Skipet ble torpedert av en tysk ubåt.
Det var knapt tid til å tenke. Men før Nic stupte ut i vannet, frigjorde han en ung, dansk lettmatros fra tauet som var viklet rundt foten hans. Det var tauet som skulle hindre at livbåten vred seg under låring. De slet med å låre den ned.
– Foldekniven som far pleide å gå med i beltet, ble løsningen. Han kappet linen mellom skipet og livbåten. Idet redningsfartøyet suste nedover langs skipssiden, hoppet han selv etter, forteller Ole.
Som den gode fortelleren faren var, delte han en litt komisk tanke som der og da for gjennom hodet hans.
– Midt i hoppet slo det ham: «Jeg må ha noe på føttene når jeg kommer i land.» For han var bestemt på å overleve. På føttene hadde han et par engelske «slippers». For ikke å miste dem krøllet han tærne så hardt han kunne. De forsvant likevel i havet …
Les også: (+) Et bilde skled ut av en konvolutt da vi ryddet etter pappa. Det var et sjokk – og starten på en ny sorg
Min barndomshelt
Nic svømte på spreng bort fra skipet for å unngå dragsuget idet havet sugde henne ned. På under to minutter gikk hun til bunns. Da var bare 7 av 20 besetningsmedlemmer igjen, og faren var ennå ikke over. Slik beskrives det i boken:
«Ut av mørket kommer U-37 fossende mot dem i stor fart, en gråsvart, truende kjempe. Først tror de ubåten skal renne dem i senk, smadre livbåten deres. Nic har klart å kravle seg opp på livbåtens hvelv, nå klamrer han seg fast.»
Mannskapet på den tyske ubåten var ute etter de overlevende. Det lovet ikke godt.
– Så skjedde det noe uventet som skremte tyskerne bort, forteller Ole – litt hemmelighetsfull i stemmen.
Hva som hendte, kan du lese om i boken.
– Jeg kan jo ikke røpe alt, som forfatteren selv sier.
De overlevende kom seg velberget vekk fra tyskerne. Dagen etter ble de hentet opp av et britisk dampskip og tatt godt hånd om. De fikk tørre klær, mat og te, og ble fraktet videre til Canada.
Først i 2022, fire år etter at Nic hadde gått bort, fikk han vite at faren hadde utelatt en del av historien.
– Under en panelsamtale med krigshistoriker, forfatter og journalist Guri Hjeltnes rakte hun meg et papir og sa: «Her er noe du kanskje ikke vet om faren din.»
Les også: Da Abid Raja fikk invitasjonen fra faren, ringte alarmklokkene
Ukjent drama
Hun hadde kommet over et tillegg til sjøforklaringen etter torpederingen.
– I kapteinens notat kom det frem at far reddet livet til kokken på D/S Keret. Det viste seg at han hadde fått bena surret fast i en sekkestrie og var ute av stand til å svømme. Far hadde hørt ropet hans om hjelp i mørket. Igjen kom foldekniven til nytte. Han skar kokken løs og fikk på ham en redningsvest. To jevngamle menn, begge født i Bergen, langt ute i Nord-Atlanteren, som var døden nær.
Han kan ikke husket at faren noen gang pratet om kokken.
– Kanskje han kuttet båndet til skipskameraten fordi han var en del av noe altfor smertefullt? spør Ole seg.
– At det fremdeles var noe jeg ikke visste om far og hans krigshistorier, ga meg motivasjon til å finne ut mer.
Ole begynte å notere ned historiene. Han reiste til Island. Der tok han inn på det samme hotellet som faren bodde på da han besøkte sin britiske venn, Harold, under krigen.
De møttes under en av mange krysninger som Nic senere var med på. Briten var passasjer på en overfart. De to fant umiddelbart tonen og knyttet et vennskap som varte livet ut.
Det skulle senere vise seg at Harold var MI6-agent. De rekrutterte og førte tilsyn med informanter og kilder i utlandet.
– I likhet med Harold var pappa en stolt mann, en som ikke fremmet egne bragder, understreker Ole.
– Jeg var likevel aldri i tvil – han var min barndoms helt.
Les også: (+) Jeg forsøkte å synes synd på pappa, men jeg klarte det ikke
Vender hjem
Heller ikke Nic kom fra krigsopplevelsene uten å bli merket.
– Min mor bidro også i motstandsarbeid, hun snakket flytende tysk. Så hun hadde egne sår å hele. I denne boken er hun en bifigur. Men hennes og andre kvinners krigsinnsats er vel verd å nevne.
Foreldrene møttes i 1945, da Nic endelig kom tilbake til Bergen. Han la straks merke til den vakre, unge kvinnen med det pene smilet som arbeidet for samme rederi som ham. Han gikk inn for at hun skulle bli hans. Etter at det ble fred, hadde han kjent på en lengsel etter familieliv. Krigen hadde tatt fra ham seks år, forsinket livet hans.
Harold kom over fra London med kona og var forlover, og rett før jul i 1951 ble de velsignet med sitt eneste barn, Ole.
– Jeg vokste opp med de snilleste foreldre, men de kranglet en del, forteller Ole.
– Mor ville at far skulle gå i land. Hun likte ikke å være uten ham hjemme. Han svarte: «Men det er jo bare dette jeg kan!» Til slutt gikk han i land fordi mor slet med nervene. Men han lengtet ut igjen. Hver søndag gikk vi to ned på kaia for å se på båtene. Når det var flåtebesøk, spurte han etter kompiser i Royal Navy. Krigen slapp aldri taket.
Da Ole ble tenåring, mistet farens historier sin appell.
– «Den krigen du overlevde, er over nå!» slengte jeg imot ham.
– Det fikk far til å tie. Først mot slutten av livet hentet han historiene frem igjen. Da hørte jeg en frykt i dem, som jeg tidligere ikke hadde oppfattet.
Det er ingen tvil om at krig setter dype spor.
– Jeg har skrevet denne boken i takknemlighet overfor krigsseilernes tapre innsats, så vel som i beundring for far. I ettertid har jeg tenkt: «Jeg burde ha vært flinkere til å fortelle pappa hvor stor respekt jeg hadde for ham». Det gjør vondt å tenke, sier Ole – en anelse fuktig i øynene bak brilleglassene.
– Men jeg tror han forsto.
Flytter hjem
Sommeren 1998 satt Nic på sengen på Haukeland Sykehus og så spørrende mot sønnen.
«Jeg overlevde jo krigen. Og nå – dette?»
Legen hadde nettopp sagt at han ikke lenger kunne bo hjemme. Han måtte bo på institusjon.
– Pappa hadde ikke nevnt krigen på mange tiår. Plutselig var den tilbake, i all sin redsel.
To dager senere døde Nic. Før året var omme, fulgte moren etter.
Ole har flyttet hjem til sitt barndoms Paradis med journalistkona Inger Bentzrud. Huset på Vinderen i Oslo er i skrivende stund til salgs.
– Jeg har lenge hatt et ønske om å vende hjem som pensjonist, for jeg har savnet Bergen.
«Hjemme» venter huset Nic og Marguerite bygget da de ble foreldre.
– Det er fortsatt like fint, med en stor hage med staute eiketrær, sier Ole Torp og gleder seg.
«Dypet under ham – min far, krigsseileren» er dedikert til parets 27-år gamle datter, Yuya.
