Leif kunne trave rundt i stua hele natten. Han fortalte aldri barna om grusomhetene han hadde vært vitne til

– Pappa fortalte nesten ingenting om det han hadde opplevd under krigen, men vi barna forsto tidlig at han slet med mange vonde tanker og følelser. Han kunne plutselig, uten forvarsel, bli veldig oppfarende, men angret umiddelbart etterpå, ba om unnskyldning og visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss barna i etterkant av slike utbrudd.

Det forteller datter av krigsseiler Leif Heimstad, Anne-Gro Aasbø (65).

– Han var også plaget av mareritt. Da klarte han sjelden å få sove igjen, men travet frem og tilbake i stuen gjennom hele natten. Det var hans måte å flykte fra det som rev og slet i ham. Pappa tydde aldri til rus som flukt og trøst, og etter krigen rørte han ikke alkohol. Det tror jeg ble redningen for både ham og oss, sier hun.

Dro til sjøs

Anne-Gro er den yngste av Leif og Else Heimstads fire barn, og den eneste jenta. Hun kom til verden i 1957, 12 år etter krigens slutt, men for hennes far var krigen intet forsvunnet kapittel. Og for ham og kona ble krigsseilernes sak deres livsoppgave.

Leif og Else kom begge fra Horten og ble tidlig kjærester. De forlovet seg i 1939, da Else kun var 15 og Leif 19.

Leif dro til sjøs julaften i 1939, og 19-åringen trodde han skulle komme hjem til Horten etter noen måneder. Da var planen å gifte seg med sin utkårede.

Men krigen endret alle planer. Sjømannen Leif ble krigsseiler og kom ikke tilbake til gamlelandet før på nyåret i 1947.

Måneder og år på sjøen, der lange vakter ved luftvernkanonene, speidende etter tyske bombefly og torpedoer, hadde gjort ham til en annen mann. Han var riktignok blant de heldige som hadde unngått å bli torpedert, men han hadde sett og erfart grusomheter som hadde brent seg fast i sinnet hans for bestandig.

Les også (+): Først etter at Livs ektemann var død, ble hun klar over livsløgnen hans

Gift etter åtte års adskillelse

Men kjærligheten til Else forble like sterk, ja, kanskje til og med enda sterkere gjennom de mange og tunge krigsårene, og i mai 1947 giftet de to seg. Så kom de fire barna i tur og orden.

Pappa Leif var taus overfor barna om det han hadde opplevd under krigen, men i et avisintervju fortalte han blant annet dette:

«Jeg så torpederte sjøfolk ligge der i den iskalde sjøen med redselen meislet fast i ansiktene deres, og de strakte hendene mot oss for å få unnsetning. De øynet håp om redning når de så oss, men vi måtte seile forbi. La dem ligge igjen.»

Les også (+): Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

«Mottakssenteret»

Sykdom og nerver førte til at Leif etter noen år ikke lenger kunne seile til sjøs, og han ble arbeidsledig.

Men i motsetning til mange av de andre krigsseilerne, var Leif heldig og fikk ny jobb – som montør i e-verket. Ved siden av fast jobb hadde han også kone og barn. De færreste krigsseilere var like heldige.

Men han glemte ikke sine gamle kamerater, og de på sin side visste at de hadde en støttespiller i hedersmannen Leif.

Derfor fikk familien stadig besøk av krigsseilere som slet med nerver, alkohol og ensomhet. Hjemmet deres i Horten ble rene «mottakssenteret».

– Det ble knakket på både utgangsdøren og vinduene våre til alle døgnets tider, minnes Anne-Gro.

– Det var menn som så forsofne og litt skumle ut, men de fleste av dem hadde et hjerte av gull og var veldig lettrørte, og det var menn som mamma og pappa ikke bare kunne sende ut på gaten igjen etter en kaffekopp og en kort prat. Flere ganger overnattet de hos oss, og da måtte vi barna ut av rommene våre og sove i stuen i stedet. Men før gjestene gikk til sengs, ble de sendt i badekaret. Og etterpå bød mamma på et godt måltid mat.

Alle like mye verdt

– Vi barna ble også engasjert i dette «hjelpearbeidet», og jeg var først og fremst rydde- og oppvaskjente. Vi fikk besøk av alle mulige folk, alt fra høytstående marineoffiserer i flotte informer til uteliggere i fillete klær. For mamma og pappa var alle like mye verdt. De gjorde ikke forskjell på folk, sier Anne-Gro.

– Men foruten denne innsatsen hjemme var pappa oppbrakt over hvordan krigsseilerne var blitt neglisjert, ja nærmest glemt, av norske myndigheter. Sammen med mamma startet han sitt eget «redningsselskap» for å hjelpe sine tidligere kolleger til et mer verdig liv. De begynte å registrere krigsseilerne og talte deres sak hos myndighetene, både lokalt og nasjonalt. Det innebar mye reising, og alle utgifter ble betalt av egne midler. Etter to års arbeid hadde de 3500 navn i arkivet sitt, forteller Anne-Gro og legger til at foreldrene etter hvert fikk ideen om å bygge egne boliger til krigsseilere.

De startet i den forbindelse en innsamlingsaksjon, og fikk dyktige folk med på laget, blant dem forfatteren Per Hansson, og, ikke minst, NRK-legenden Erik Bye.

Og da Erik Bye, på selveste julaften i 1967, satte søkelyset på krigsseilerne og deres vanskelige situasjon i programmet Vi går om bord, begynte ting å skje.

Mistet broren

Bare måneder senere, i desember 1968, foretok kong Olav den høytidelige åpningen av «Konvoybyen» i Risør.

«Byen», med syv hus og 28 leiligheter, skulle bli et hjem og en trygg havn for nervesvake krigsseilere.

– Vi var de første som flyttet inn. Mamma og pappa skulle være både vaktmestere og omsorgspersoner, forteller Anne-Gro, som syntes det var vondt å bryte opp fra Horten og dermed miste alle venninne sine.

Men det var én ting som var langt verre:

– Midt i denne omveltningen, døde min bror Tom av kreft. Det var ubeskrivelig vondt. Jeg var veldig knyttet til broren min. Men dette ble på en måte bare de voksnes sorg. Akkurat som med krigstraumene til pappa ble ikke dette snakket om til oss. Vi barna ble ikke tatt med i sorgarbeidet, sier Anne-Gro sårt.

«Konvoi-rotta»

Men det nye livet i Risør ble trist og vanskelig på andre måter også. Mange i Risør tok vel imot krigsseilerne, mens andre igjen var skeptiske. Mange av seilerne var alkoholiserte, og flere i byen synes det var galskap å samle så mange krigsskadede og fordrukne mennesker i en liten by.

Noen var også misunnelige: Krigsseilerne hadde fått sin pensjon, fikk ikke det holde da? Skulle de attpåtil få hjelp til bolig?

– Jeg hadde en vond skoletid, minnes Anne-Gro.

– Flere av elevene på skolen ropte «konvoi-rotta» etter meg. De brakte tydeligvis videre det foreldrene deres mente om sørlandsbyens nye innbyggere. Jeg gikk mye alene i skolegården og gråt ofte da jeg kom hjem. Mamma ble oppbrakt og sint over det jeg fortalte, og hun ba om et møte med læreren vår. Men det var ikke mye hjelp å hente der, erindrer Anne-Gro.

Hun forteller at de vonde skoleårene med all mobbingen har brent seg fast i minnet. Men hun husker også at det var én gutt på skolen som alltid forsvarte henne. Det er også et minne hun bærer på, i dyp glede og takknemlighet.

På spørsmål fra Norsk Ukeblads journalist om noen av skoleelevene fra den gang har beklaget sin oppførsel nå i voksen alder, rister hun bare svakt og litt trist på hodet.

Og hun er ikke alene. I boken Krigsseilernes barn, av Oddvar Schjølberg, er Anne-Gro intervjuet sammen med andre barn med samme bakgrunn. Flere kan fortelle om mobbing fra jevnaldrende og i nærmiljøet.

Les også (+): I mange år ante ikke Rolf at faren bar på en hemmelighet fra krigen

Pappa døde med et smil

Til tross for vonde oppvekstår i Risør har Anne-Gro valgt å bli boende i Risør. Det er en by hun også er blitt veldig glad i og knyttet til.

I 1980 møtte hun Jan Olav Aasbø fra Arendal, og de giftet seg kort tid etter. I dag har paret fire barn og syv barnebarn.

Nå skriver vi 2022, og det er lenge siden den siste krigsseileren døde. I dag er det «alminnelige» sjøfolk som bor i Konvoibyen, som i 2018 feiret 50-årsjubileum med kronprinsparet til stede.

– Både mamma og pappa ble gamle mennesker. Pappa døde i 2010, 90 år gammel, mens mamma døde så sent som i 2019, hun ble 95. Jeg satt ved dødsleiet til pappa og holdt hånden hans. Han døde med et smil om munnen. Det er et godt minne. Til tross for smerte og mange nederlag reiste han seg gang på gang. Og smilet beviste jo at han tross alt var takknemlig over livet, og at han hadde fått gjennomført det han brant for, forteller Anne-Gro.

Ærlige mamma

– Mamma ble intervjuet av en journalist rett før hun døde, og ble spurt om hun ville gjort det samme igjen. Mamma var modig nok til å si: «Svaret er nei. Noe annet ville være å lyve. Arbeidet vi gjorde, gikk veldig ut over barna.»

Anne-Gro smiler litt vemodig for seg selv og fortsetter:

– Jeg har veldig sans for mammas ærlighet. Og på mange måter har hun rett. Det ble lagt for store byrder på meg og brødrene mine. Og vi fikk ikke den oppmerksomhet og den omsorgen vi burde ha fått. Arbeidet med krigs­seilerne fikk førsteprioritet.

– Samtidig er mamma og pappa mine store helter. Det er selvsagt stas at de begge fikk Kongens fortjenstmedalje og St. Olavs Orden – og at pappa er en av de få menn i sivil som kong Olav gjorde honnør til! Men det viktigste for meg er at jeg hadde to foreldre som sto opp og engasjerte seg for de svake og vergeløse i samfunnet. Deres holdninger har helt klart formet meg som menneske, sier Anne-Gro.

Hun er selv utdannet fotterapeut, men har arbeidet mange år i barnehage.

– Det var de barna som trengte litt ekstra omtanke, hjelp og oppmerksomhet som lå mitt hjerte nærmest, sier hun.

Nå er både hun og ektemannen Jan Olav Aasbø pensjonister.

Film om krigsseilerne

23. september har den nye norske storfilmen Krigsseileren premiere på kinoer over hele landet. I filmen møter vi sjømannen Alfred, gift med Cecilia og nybakt trebarnsfar, skriver Filmweb.no.

Når andre verdenskrig bryter ut, er han og barndomskameraten på jobb på et handelsskip i Atlanterhavet. De blir tvunget til å fortsette å seile i fronten av en krig de ikke har bedt om, i sivil og uten våpen. Det er en hverdag der tyske ubåter og bombefly når som helst kan angripe skipet som er lastet med materiell som er livsnødvendig for de alliertes krigsinnsats.

Også Anne-Gro og mannen Jan Olav skal en av de nærmeste dagene se filmen.

– Det blir nok tøft, men samtidig noe jeg gleder meg til. Og jeg er veldig glad for at nordmenn i alle aldre, og ikke minst de unge, nå kommer til å forstå hvilken enorm innsats krigsseilerne gjorde for landet vårt, sier Anne-Gro.

Hvem var krigsseilerne?

En krigsseiler er betegnelsen på et besetningsmedlem om bord i norske handelsskip under de to verdenskrigene. Innsatsen krigsseilerne gjorde under andre verdenskrig vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten.

Skipene seilte ofte i konvoi (en gruppe skip som forflytter seg sammen for felles støtte) med militære og sivile forsyninger til en av de krigende partene, og var under stadig trussel om å bli senket av fiendtlige bombefly, torpedobåter og ubåter.

Mange krigsseilere fikk psykiske senskader av opplevelsene og følte seg delvis sviktet av det offentlige etter andre verdenskrig. Krigshelten Gunnar Sønsteby, som var Norges høyest dekorerte borger, og andre veteraner, jobbet etter krigen aktivt for å skaffe krigspensjon til de norske krigsseilerne.

Rundt 3700 norske krigsseilere i uteflåten mistet livet under andre verdenskrig, og 473 skip gikk tapt. Hjemmeflåtens tap ved krigsforlis var 199 skip og 1133 personer, av disse var 441 passasjerer.

Kilder: Wikipedia og Store norske leksikon

En hel verden fulgte Kurts desperate kamp

Ingen kunne ha overlevd forliset, tenkte de fastboende og begynte plyndringen av vraket. Så dukket elleve rasende sjøfolk opp