Modige Margit holdt på hemmeligheten til sin død

Som den gode kaptein­en han var, hadde den staute nordmannen tenkt å for­late den fortapte, brennende skuta som sistemann.

En siste tur i lugaren bare, for å samle personlige eiendeler. Han la bilder og brev i et laken, og kom seg opp på det rødglødende dekket. Det freste under skosålene.

Kapteinen tok et siste overblikk over frakteskipet. Han så flammer og sort røyk, og hørte lyden av bombeflyene som fortsatt hamret løs på havna i Valletta på øya Malta.

I dette infernoet så han plutselig, og til sin store overraskelse, også Margit.

– Den tapre salongpiken kom bort til meg. Hun trykket den forskremte skipskatten mot brystet. «Kom, det er ikke mer vi kan utrette», sa jeg. Vi var de siste som gikk fra borde – Margit, katten og jeg, fortalte Albert Toft.

Helt til det siste, mens bombene falt, hadde salongpiken Margit Johnsen blitt værende for å redde det som var mulig å få med seg fra skipet – slik at hun kunne fortsette å servere mannskapet så godt som mulig på land.

Ensom heltinne

Kaptein Toft hadde aldri sett maken til mot, ro og sindighet. Og det var nettopp det han skrev da han innstilte på at Margit Johnsen burde dekoreres for sin heltemodige innsats under det som blant sjømenn bare gikk under navnet «selvmordskonvoien» til det beleirede Malta i Middelhavet, våren 1942.

Anbefalingen gikk gjennom. Salongpiken Margit Johnsen ble senere tildelt både Krigsmedaljen og St. Olavs­medaljen med ekegren, i tillegg til Det britiske imperiets medalje.

Det gjør henne unik. Hun er den eneste kvinnen blant de 779 nordmennene som er dekorert med St. Olavsmedaljen med ekegren for sin innsats under 2. verdenskrig. Dessuten er samtlige 148 norske mottagere av Krigskorset med sverd menn.

De som kjente Margit, brukte alltid ord som utadvendt og humørfylt i beskrivelsene. Hun så litt mer alvorstynget ut, nærmest brydd, da admiraler og konsuler sloss om plassen for å plassere medaljene på blusen hennes, og hun tenkte neppe på eget heltemot.

Kanskje tenkte hun at det i grunnen var merkelig hvor mye oppstyr det kan bli ut av det – hvis du er ung og eventyrlysten, og det du har mest lyst til i livet er å danse rumba.

Les også: (+) Ubåtmysteriet i Hardangerfjorden rystet Norge

Blodige Malta

Det var nemlig muligheten til å svinge seg ut i verden, ikke minst til rumbaens hjemtrakter på Cuba og den amerikanske østkysten, som gjorde at Margit Johnsen grep sjansen da rederiet Wilh. Wilhelmsen søkte etter salongpiker i 1936. Den 23 år gamle restaurantlærlingen mønstret på.

Da krigen kom, ble det en helt annen dans. I juni 1940 ble skipet hennes, «Tudor», torpedert og senket av en tysk ubåt i Biscayabukta, med tap av én mann.

Johnsen lot seg ikke skremme. Hun fortsatte, helt frivillig. I motsetning til de mannlige krigsseilerne, som i praksis hadde plikttjeneste på regjeringens Nortraship-flåte, sto kvinnene fritt til å bli på land.

Men mulighetene til å komme seg hjem til Norge var uansett små. I mars 1942 befant Margit seg derfor om bord på Wilhelmsen-skipet M/S «Talabot» i britiskkontrollerte Haifa i dagens Israel.

På broen mottok kaptein Albert Toft ordrene om neste oppdrag.

– Synd, med et så fint skip, sa Toft – og de andre offiserene skjønte umiddelbart hvor de skulle. Til Malta, de alliertes eneste base i selve Middelhavet.

Øya som italienske og tyske fly på det tidspunktet hadde forsøkt å bombe til overgivelse i nesten to år, fordi både general Erwin Rommel og Hitler selv innså at aksemaktene ville tape kampen om Nord-Afrika uten kontroll over Malta. Derfra kunne britiske fly konstant plage tyske transportruter over Middelhavet.

Statsminister Winston Churchill kalte øya for «hangarskipet som ikke kan synke».

Les også: (+) Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank

Hjelm og forkle

I alt ble det utført 3000 bomberaid mot storhavna i hovedstaden Valletta. 1500 sivile mistet livet. Men øya holdt stand – så lenge maten, drivstoffet og ammunisjonen kom frem.

Det offiserene på «Talabot» visste like godt som alle andre, var at konvoiene til Malta var krigens farligste. I snitt, over hele perioden, gikk ett av tre skip tapt på vei dit. På det mest intense var det mer fifty-fifty.

– Det var jo en slags dødsdom, sa kaptein Toft.

Da «Talabot» ankom Alexandria for innlasting av forsyningene, hadde han bestemt seg for å ta en prat med salongpiken. Margit Johnsen fikk et tilbud.

– Dette blir ikke noen kaffetur i det grønne, akkurat. Du kan bli her, med to måneders hyre, og så plukker vi deg opp når vi er tilbake, sa Toft.

Hun tenkte seg om en stund.

– Det kan da ikke være verre for meg å dø enn for deg, sa Margit Johnsen.

Hun fortsatte som før, bare med litt justering i arbeidsantrekket. Hun serverte med hjelm. Og kortbukser, klar til «å jumpe» i livbåten.

– Hva hennes holdning betydde for moralen om bord, sier seg selv, fastslo kapteinen.

Angrep fra alle kanter

«Talabot» var ett av fire lasteskip, og det eneste norske, i konvoien som seilte fra Alexandria 19. mars 1942. Hvor betydningsfull Malta var, kom tydelig frem i eskorten: Den besto av 20 jagere og kryssere fra den britiske middelhavsflåten.

– Fjorten knop, sikksakk hele veien. Destroyerne vimset rundt konvoien og var til stor trøst og glede, noterte Toft.

Bombeflyene kom den andre dagen. Torpedofly som gikk lavt over vannet og siktet seg inn på skipenes langsider.

Stukaer, stupbombere, som kom hylende nedover gjennom en skur av ild og slapp sine dødelige «egg». «Talabot» forsvarte seg med kanoner og mitraljøser som hamret av full kraft. Skipet slengte seg hit og dit, vred seg unna. Alle bombene falt i sjøen like ved skipssiden. Lufttrykket var som en knyttneve hver gang.

Bortenfor røyken raste et sjøslag der eskorteskipene målte krefter med den italienske marinens stolthet, slagskipet «Littorio».

Og hele tiden, midt i kaoset av ild og død, hadde salongpiken Margit vimset mellom pantry, bysse og kanonstillinger for å sørge for mat til de utslitte karene. Til stor trøst og glede.

Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever

Dødens havn

Angrepene fortsatte hele veien til Malta. To av lasteskipene ble truffet, og gikk ned i et hav av flammer og med et tap på ti mann. Britiske «Pampas» og norske «Talabot» overlevde spissrotgangen og nådde havna i Valletta.

Alle om bord hadde klart seg. Margit Johnsen hadde tatt vare på en granatsplint som smalt mot hjelmen. Folk jublet fra festningene som omringer byen, men lossingen av de livsnødvendige varene foregikk under stadig nye flyangrep.

– Livet går sin gang på Malta. De har fått god øvelse i å stupe ned i kalkhulene når bombene begynner å falle fra himmelen, fastslo de nyankomne.

Noen returseilas skulle det imidlertid aldri bli, hverken for «Pampas» eller «Talabot».

Skipene lå i krigens minst trygge havn, og på lossingens tredje dag satte tyskerne inn hundrevis av Junker- og Stuka-fly i det som ifølge mange kilder omtales som det mest omfattende av alle bomberaidene mot øya. Malta var som en smelteovn.

Kaptein Albert Toft beskrev hendelsene i sin rapport til Wilhelmsen-rederiet:

– «Talabot» truffet av bombe som gikk gjennom båtdekket og ned i maskinrommet, hvor det oppsto brann. Alle lugarene blåst til småbiter. (...) Under slokkingen stadige luftangrep. Man kan ikke komme til ilden direkte med vannet. Da man kunne frykte for at ammunisjonen kunne eksplodere, ble det besluttet å sprenge hull i skipssiden for å få den under vann. (...) Brannen fortsatte med voldsomhet hele natten. Forskipet ligger nedsunket til ca. 2 fot under øvre dekk. Skipet anses som totalforlist.

Store handlinger, små ord

Margit Johnsen ble også en av de siste fra «Talabot» som kom seg vekk fra Malta igjen. Etter tre måneder ble hun fløyet ut med et canadisk fly. Ikke sammen med kapteinen og katten, men med to fra mannskapet.

Hun mønstret snart på igjen, jobbet så lenge krigen varte og fant også ektemannen sin til sjøs.

Først i 1946 kom hun hjem til Ålesund igjen. Hun kom som en helt som «tok glansen av alle andre helter fra land og sjø», slik Sunnmørsposten patriotisk formulerte det.

Hun tok oppstyret på samme vis som hun hadde taklet bombene i Middelhavet og admiralenes medaljer. Med sindighet.

– Det ligger så langt tilbake at jeg har glemt det. Dessuten er det skrevet så alt for meget om meg. Jeg var litt nervøs, men mannskapet var tappert, var det eneste hun svarte på avisens spørsmål om dramatikken hun hadde opplevd.

Margit ble værende på land. Hun fikk snart en datter. Til familien snakket hun lite om opplevelsene under krigen, og ingenting om at hun var krigshelt. Hun hadde bare jobbet til sjøs og reist en del under krigen; det var slik hun så på det.

I dag står det en statue av Margit ved Skateflukaia i Ålesund. Ikke langt unna har også tungtvannssabotøren Joachim Rønneberg sitt monument. Det gjør byen unik. Bare der er det like mange kvinnelige som mannlige krigshelter.

Les også: (+) Kompani Linge ble helter på Vemork − den tragiske fiaskoen på Sørlandet snakket ingen om

Heltinner i det skjulte

Regjeringen har konkludert med at det ikke ligger kjønnsdiskriminering bak den åpenbare ubalansen i krigsdekorasjoner.

– Det synes som om kvinner er dekorert på linje med sine mannlige kolleger for samme innsats, og at det som begrenset kvinners militære deltakelse var datidens kjønnsrollemønstre, uttalte daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i 2017.

Da hadde et historikerprosjekt nedsatt av departementet gjennom flere år tatt for seg tildelingene av Krigskorset med sverd (148 menn, 0 kvinner) og St. Olavsmedaljen med ekegren (778 menn, 1 kvinne) under 2. verdenskrig for å se etter forbigåelser og skjevheter.

Prosjektet anbefalte ingen nye tildelinger.

– I tiden umiddelbart etter kapitulasjonen var kjønnsrollene ganske rigide. Det at kvinner skulle ha vært involvert på linje med menn anså man som helt utenkelig. Det var ikke spesielt feminint å ha vært med i en Milorg-gruppe og vært en av «gutta på skauen», sier Mari Jonassen, historiker og forfatter bak boken «Kvinner i krig», fra 2020.

Blant kvinnene hun fremhever er Sigrid Wiborg Andersen og Dagny Davidsen, som etablerte og ledet egne kvinnetropper innen Milorg, og Dagny Sibblund som utdannet seg til fallskjermjeger i Sovjetunionen. På slutten av krigen deltok lotter i kampene på Sørøya.

Petter Anton opplevde alle sjømenns store frykt. Han glemte aldri det han så i vannet om natten

Norske Alfred fikk skylden for den ufattelige katastrofen – så kom en innrømmelse på dødsleiet