intervju med Fredrik Skavlan:
Fredrik Skavlan åpner opp: – Foreldrene mine mente at jeg burde utredes
Da faren hans døde, bare 65 år gammel, skjedde det noe med Fredrik Skavlans syn på livet. Derfor sitter han sjelden stille – med mindre han tegner.
På veggen over tegnebordet hans henger en tegning i glass og ramme. En mislykket skisse av en stor mester. Og den er svært viktig for Fredrik Skavlan.
– Den er laget av et av mine forbilder, den britiske illustratøren Arthur Rackham, og minner meg om at selv mestere kan feile, sier Skavlan, og legger til at dét kan være en god trøst på en dårlig dag.
Vi befinner oss hjemme hos journalisten, programlederen – og tegneren – på Blindern. Der bor han sammen med skuespiller Maria Bonnevie og deres tre barn, som alle omsider er i skolealder. Noe som kanskje gir foreldrene litt mer pusterom?
– Nå ja, sier Skavlan, ikke helt overbevist.
– Det er i alle fall praktisk at de alle nå er samlet på én og samme skole. Det gjør ting lettere, både for Maria og meg.
Headhuntet til NRK
Vi har tatt oss opp til det lyse, romslige loftet hvor Skavlan regjerer. Dette er hans kreative tumleplass med hans bøker, hans musikk og en rekke tegninger på veggene – av kunstnere han beundrer.
En Ralph Steadman, kjent for sine politiske satiretegninger, en Saul Steinberg, kjent for sine lekne, minimalistiske streker i The New Yorker, en Finn Graff, mangeårig illustratør og portrettegner i Dagbladet, avisa der Skavlan også fikk sin aller første tegning på trykk, bare 14 år gammel.
Det var også i Dagbladet han jobbet da han ble headhuntet til en programlederjobb i NRK – og som det heter: resten er historie.
Skavlan viser vei over til én av sine to arbeidsplasser: en pult som helt og holdent er viet tegnekunsten – et fristed for kreativ utfoldelse og meditasjon. Det er her Rackhams tegning henger, sentralt plassert og alltid innenfor Skavlans synsfelt når han gir seg strekene i vold.
Skjærer det seg, og han rives ut av den kreative flyten, ja, da kan han bare heve blikket og tenke: Kan det gå galt for Rackham, så kan det gå galt også for meg. Men har han mange slike dårlige dager?
– Det som er rart med sånne arbeidsprosesser, er at jeg har dager da jeg har flyt, og så er det dager da jeg ikke har det. Noen dager kommer det kjempelett til meg. Andre dager er det en kamp.
Han trekker på skuldrene, smiler skrått.
– Sånn er det bare.
Les også: – Utelukker ikke et comeback, sier Fredrik Skavlan
En fascinerende verden
Arthur Rackham levde fra 1867 til 1939 og regnes som en av Englands fremste illustratører, med en særegen stil som Skavlan betegner som «dekorativ og energisk». Verkene hans er hovedsakelig utført i tusj og akvarell – de samme verktøyene som Skavlan selv bruker.
Rackham illustrerte «Brødrene Grimms eventyr», «Peter Pan» og «Alice i Eventyrland», men også verker av Shakespeare, Wagner og Ibsen. Skissen Skavlan har sikret seg, inngikk i arbeidet med å illustrere 1935-utgaven av Edgar Allen Poes «Tales of Mystery and Imagination».
– Jeg syns det han har gjort, er helt fantastisk, og i dag ser jeg at tegningene hans blir solgt for både én og to millioner kroner.
– Oi! Hvor mye er tegningen din verd?
– Nei, dette var ingen stor investering. Jeg kjøper aldri så dyre ting.
Han henter det lille bildet ned fra veggen.
– De fleste som er ute etter en Rackham, vil jo ha et fullendt verk, sier Skavlan, som kom over skissen for omtrent ti år siden hos Chris Beetles, et galleri i London.
– Jeg var så lykkelig da jeg fant den. For det er sjelden du finner et slikt verk hvor du ser i detalj hvordan kunstneren har arbeidet. Et arbeid som i dette tilfellet gikk helt i stå.
Skavlan viser hvordan Rackham først har brukt blyant, og deretter tusj oppå – en teknikk han selv etter hvert har gått bort fra.
– Det som veldig ofte skjer, er at noe går tapt når du slutter å bruke hjernen. Tusjtegningen blir på en måte ikke tegnet – den blir en slags kopi. Det er dét jeg tror har skjedd her. Rackham har mistet kontakten med sin egen strek, som alltid er et stort dilemma for en kunstner.
– En musiker vil for eksempel ofte elske sine demoer høyest. For da er du fri. Men når du jobber med å perfeksjonere, blir det som oftest mindre levende. Så nesten alle mine tegninger er improviserte nå. Jeg går rett på.
Skavlan rigger seg til ved tegnebordet, finner frem papir og en pennesplitt og begynner å tegne. Først den hakeløse mannen, en karakter som stadig dukker opp i Skavlans univers, og som har blitt en slags signatur.
– Jeg har bare delvis kontroll, og det er dét som er gøy. At jeg aldri helt vet hvor dette bærer, sier han.
Så tegner han en gammel dame, liten og rund, med håndveske.
– Gamle damer sjarmerer meg, og jeg har blitt veldig glad i dem. Lenge har jeg på sett og vis maskert meg bak disse figurene.
– De er alle versjoner av deg?
– De er ganske selvbiografiske, ja.
Les også: (+) Da Ole Torp dykket ned i den vonde historien, forsto han at faren ikke hadde fortalt ham alt
Ensom og sårbar
I høst kom «Skavlans samlede», med undertittelen «Din stund på jorden» – en murstein av en bok som inneholder et stort utvalg av tegningene hans.
– Når jeg har samlet materialet til denne boka, innser jeg at karakterene mine som oftest er utilpasse og strever med å finne sin plass i den moderne virkeligheten. Denne gamle damen sliter veldig, og det gjør henne jævla forbanna. For det er jo ikke slik at de ikke har temperament.
For Skavlans del har temperamentet kommet med årene.
– Er det noe jeg har fått av mine egne barn, så er det temperament, sier Skavlan med et smil.
– Men som barn var jeg visstnok fryktelig snill, og med et så stort fravær av temperament at foreldrene mine ble bekymret og mente jeg burde utredes. Men nå er det på plass, sier Skavlan og forklarer at han som minste barn og attpåklatt virkelig ikke hadde noen grunn til å klage.
– Når oppdaget du talentet for tegning?
– Det begynte nok med morfaren min, som var scenograf. Han lærte meg verktøyene, blant annet det å bruke pennesplitt. Så allerede fra syvårsalderen hadde jeg masse svarte blekkflekker på fingrene. Men det er et fantastisk verktøy som jeg har hatt uendelig mye glede av.
– Streken din er veldig gjenkjennelig. Hvordan fant du den?
– Jeg tror nok jeg tidlig ble influert av tegneserien «Knøttene». Broren min, Jørgen, var en stor fan av Charles M. Schulz, som tegnet disse stripene. En gang skrev han et brev til ham – og fikk svar. Han var jo en superstjerne, så det var en stor begivenhet i vår familie.
– Har du noen gang vurdert å vie deg til tegnekunsten på heltid?
– Jeg kjenner mange tegnere, og det er kjempehyggelig å være sammen med dem, men mange av dem er ekstremt introverte. Jeg er en veldig ekstrovert person, og det er jo fint at noen av oss prater litt. Så for meg har det blitt en form for vekselbruk, noe jeg er veldig fornøyd med. Men jeg elsker å trekke meg tilbake, opp hit, for å tegne. Selv om jeg blir både mer ensom og sårbar i den rollen.
– På hvilken måte?
Skavlan tenker seg om et par sekunder.
– Jeg hadde en gang en hund som het Bruno, en stor, sterk hannhund som hadde fått operert begge skuldrene som valp, noe som preget selvbildet hans. Han var både ydmyk og underlegen. Uten sammenligning for øvrig, men litt sånn føler jeg meg som tegner.
– Jeg har en dyp respekt for de virkelig gode tegnerne som produserer hver dag. Og dette er et ord jeg bruker veldig sjelden, men akkurat det gjør meg ydmyk, sier Skavlan, som kaller seg selv «en gjest i bransjen».
– Min eneste fordel er at jeg har et veldig lite repertoar, og at jeg har holdt på dritlenge. Men så har jeg jo hatt en annen karriere også.
Les også: Jorun Stiansen åpner opp om morens sykdom: – Hun har sine utfordringer
Mistet faren sin
Fredrik Skavlan er blitt 58 år gammel og er stadig i full vigør. Men han sier at han også er veldig klar over at tiden på jorden er svært begrenset – for oss alle. Kanskje fører denne erkjennelsen til at han iblant løper litt vel fort.
– Barna mine spør: Hva er det du er så stresset for hele tiden? Du har det liksom alltid så travelt. Og det har jeg lurt litt på selv også. For egentlig er jeg veldig fri og kan gjøre som jeg vil. Men delvis tror jeg dette er noe som ble plantet i meg som barn – en sterk pliktfølelse.
Han retter blikket opp mot et av takvinduene. Der ute skinner solen, og himmelen er blå.
– Som nå, sier han.
– Bare se på det nydelige været. Og her sitter vi! Inne! For meg er det galskap, sier han og sukker oppgitt.
Da Skavlan var 23 år gammel, døde faren hans, noe som også har bidratt til at tempoet er høyt i alt han foretar seg.
– Selv om vi hadde vært klar over det i noen måneder, kom dødsfallet som et sjokk. Vi to sto hverandre veldig nær, så for meg var det en stor sorg. Det gikk opp for meg at man kanskje ikke blir eldre enn 65, slik tilfellet var med ham.
Les også: (+) Pappa døde og vi var i sorg. Men sorgen bleknet nesten på grunn av det min stemor gjorde etter begravelsen
Ideer i dusjen
Skavlan understreker at dette ikke handler om en frykt for å gå ut av livet uten å ha opplevd alt. Han tror det går helt greit om han aldri får besøkt pyramidene i Egypt. Eller får sett solen stå opp over Fujiyama.
– Men jeg er opptatt av å produsere. Så mye jeg bare kan.
Han tar en kunstpause før han smiler.
– Der har jeg for øvrig vært veldig flink på barnefronten, sier han, og ler godt.
Foruten de tre barna, som nå alle er i skolealder, har han tre voksne barn fra et tidligere ekteskap – og stadig flere barnebarn.
– Representerer det å tegne et slags hvileskjær for deg?
– Ja, men jeg har også deadline hver fredag klokka ti på den ukentlige tegningen som publiseres i Aftenposten på lørdager. Det hender jeg står opp den dagen uten en idé om hva jeg skal levere. Men så kommer ideene gjerne til meg i dusjen.
– I dusjen?
– Ja. Dusjen er som telefonkiosken Clark Kent går inn i, og ut kommer Supermann. Jeg kommer ut av dusjen med hodet fullt av ideer.
Skavlan tenker seg om igjen.
– Likevel er jeg så langt i livet på ingen måte fornøyd. Men jeg føler at jeg er på sporet av noe. Det gjelder også for min TV-karriere. Hvis du spør meg om det er en sending jeg er spesielt fornøyd med, er svaret: Nei, jeg er egentlig ikke fornøyd med noen av dem. Men kanskje jeg er på sporet av noe der også.
Tekstilkunstneren Kari Skavlan
Selv om Fredrik Skavlans far bare ble 65 år, skal det sies at moren hans, tekstilkunstneren Kari Skavlan, har fylt 90 og lever i beste velgående.
– Håpet mitt er at jeg har arvet noen av hennes gener. Men jeg er ikke redd for å dø. Hypokonder er jeg heller ikke. Men jeg blir altså veldig forbauset over folk som lever som om livet varer evig. Vet de ikke at tiden går? At …
Skavlan stopper brått opp. Ser på klokken.
– Og nå må jeg faktisk løpe, sier han, og reiser seg.
– Jeg har en foreldresamtale klokka halv fire. Og så skal jeg lage middag.
– Hva står på menyen?
– Jeg tror det blir coq au vin i dag. Eller kanskje en pastarett.
– Du tar det på sparket?
– Ja. Som jeg skriver i forordet til boka, det er ikke jeg som sliter ut sofaen her. Det er bikkja. Enda han bare skal leve i tolv år. Han vet det bare ikke og slipper derfor å forholde seg til denne svært vesentlige informasjonen om at vår stund på jorden er begrenset. Svært begrenset.
