Sissel Gran
Sissel Gran: – Når jeg kom hjem fra skolen, var det nesten sånn at jeg ikke turte å stikke nøkkelen i døra
Sissel Grans minnebok fra barndomsårene forutser kjærlighet, barn og ekteskapelig lykke. Og en litt dyster utgang på livsløpet.
«Når du blir gammel, og ingen vil ha deg, så sett deg på taket, og la kråka ta deg.» Verset var svært populært i norske minnebøker på 1950- og 1960-tallet, og i Sissel Grans utgave dukker det opp hele tre ganger.
– Ja, det er ganske interessant, sier hun, og blar opp på én av sidene i den blårutete boka, der det populære, men ikke veldig lystige, minneordet opptrer for første gang.
– Jeg tror det må være et slags ættestupvers, sier Gran og forklarer at «ættestup» ifølge mytene skal ha vært steder der de gamle ble styrtet i døden når de ikke kunne gjøre nytte for seg lenger.
– Så her kommer kråka og tar deg, slipper deg i ura, og ferdig med det. Dessverre lever dette videre i vår kultur. Eldre diskrimineres i det norske samfunnet. Ja, faktisk mer enn før. For noe av respekten for eldre har gått tapt med den stadig økende ungdomsdyrkingen, sier hun.
Tegningen som akkompagnerer verset – utført med fettstifter – forestiller Sissel Gran sovende i noe som kan se ut som en overdimensjonert krybbe. Eller en kiste. I så fall har vel kråka tatt henne allerede.
– Jo, det var mørke utsikter, sier Gran og ler.
Ektemannen Ola Reiertsen
Vi sitter i Sissel Grans hage, en liten oase av blomster, frukttrær, bier, bær og grønnsaker, like ved Østensjøvannet, som også er et fuglereservat der det er observert godt over 200 fuglearter – til ekteparet Sissel Gran og Ola Reiertsens store glede.
– Vi er helt ville etter fugler, sier psykologen, forfatteren og samlivsterapeuten, som blant annet tidligere var samlivsspaltist i A-magasinet.
– Og så er vi begge opptatt av de nære ting. Her har vi alt det som gir lykke og livskvalitet. Dette er både hjem, arbeidsplass og hytte i ett. Hvilket passer oss utmerket, siden ingen av oss lenger er glad i å reise.
På hagebordet ligger minneboka, som «dokumenterer» fire formative år i Sissel Grans liv. Fra hun begynte i første klasse på Hønefoss skole, til hun, 11 år gammel, flyttet med mor og far og en fem år yngre søster til Oslo.
«Til Sissel, fra mor på 7-årsdagen», står det å lese på minnebokas aller første side.
Det var 12. august 1958, og det nærmet seg den første skoledagen. Det er også Sissels foreldre som et par måneder senere signerer de første ordene til datteren som nå «er blitt stor» og har lært seg å lese og skrive. Så følger noen rader om at det ikke alltid er så enkelt «å være stor og voksen her i livet».
– Det erfarte min mor i aller høyeste grad, sier Gran, og forteller at moren – som så mange husmødre på 1950-tallet – mer eller mindre ble tvangsplassert ved kjøkkenbenken av en lite forståelsesfull far.
– Hun ville ikke være hjemmeværende, men det ble hennes skjebne, sier Gran, som minnes moren som en ganske desperat kvinne, en «tordensky».
– Når jeg kom hjem fra skolen, var det nesten sånn at jeg ikke turte å stikke nøkkelen i døra. For hva slags vær var det der inne i dag? Det var veldig uforutsigbart.
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Sittesyken
Gran blar i minneboka, som etter skolestart i 1958 vandret fra den ene venninnen til den andre. Og via en «frøken» i ny og ne.
– Men hvor er guttene?
– Nei, dette var en jentegreie. Når jeg blar nå, så ser jeg at det bare er én gutt som har bidratt. Svein var fem år eldre enn meg, og hans råd skiller seg faktisk litt ut fra de andres. «Ta vare på helsa», skriver han blant annet.
– Og det rådet har du fulgt?
– Nei, sier Gran kontant.
– Når du er terapeut og et skrivende menneske, får du sittesyke. Du sitter kroppen i stykker, rett og slett. Så dessverre har jeg ikke fulgt det rådet.
Les også: Så lite må du gå tur for å leve lenger
Flukt fra kjøkkenbenken
Mange av tekstene i minneboka er illustrert med tegninger som skal forestille Sissel Gran et stykke frem i tid, de aller fleste med langt, lyst hår, til tross for at hun alltid har vært mørkhåret.
Sissel 14 år, Sissel 21, Sissel 34. Ja, til og med en liten blyantskisse av Sissel som 70- åring. Det er lykkønskninger, advarsler, råd og spådommer om søt musikk, giftermål og barn. Samt en og annen spekulasjon i yrkesvalg, som denne: «Hva skal du bli? Nei, der ikke godt å si. Kanskje du blir en stor stjerne. Eller en husmor i det fjerne.»
– Innenfor fagfeltet ditt kan man vel si at du har blitt en stjerne. Var det et soleklart valg for deg å studere psykologi?
– Nei. Det var interessant å prøve å forstå menneskesinnet, men egentlig ville jeg studere språk. Det syns jeg bestandig har vært gøy. Men så fikk jeg venner på Blindern da jeg tok forberedende, og flere av dem begynte på psykologi grunnfag. Da fulgte jeg bare etter. Og så tok det ene året det andre, for å si det sånn.
– Og «husmoren i det fjerne», hva med den rollen?
– For min del dreide det seg mer om «flukten fra kjøkkenbenken». Det ble veldig viktig for meg å skaffe meg et utkomme, å bli økonomisk uavhengig, noe min mor aldri ble. Hun fikk heller aldri brukt intellektet sitt eller talentene sine og mistrivdes sterkt.
Gran understreker at hun på ingen måte forakter husmorrollen. Tvert imot.
– Hadde min mor bare trivdes i rollen, sunget og trallet og vært glad. Og hadde min far bare vært respektfull og beundrende. Han kunne sagt ting som: «Maten du lager er fantastisk, ingen er som deg, jeg har verdens beste kone.» Men slike komplimenter tok han aldri i sin munn.
– Hvordan har dette preget deg?
– Vel, her står aldri middagen på bordet klokka halv fem, slik kravet var i mitt barndomshjem. For da kom far hjem.
Hun tenker seg om.
– Men jeg har blitt veldig glad i å lage mat, spesielt til gode venners lag. Matlaging bør jo være lystbetont og hyggelig.
Les også: (+) Jeg er enke, og jeg har det bedre enn noen gang
Bitter på mor
Til tross for at Gran har vært pensjonist i noen år, har hun på ingen måte sluttet å jobbe. Hun skriver bøker, holder foredrag og mottar fremdeles en del klienter. Noen av dem en god del eldre enn henne selv.
– De som har gått hos meg før, har en litt åpen retur, sier hun.
Hun forteller at det fremdeles kan finnes mange løse tråder og mye gammelt rask som det er fint å få nøstet opp i. Minnearbeid er også en del av jobben hennes.
– Noe av det viktigste når vi blir gamle, er å slutte å kverne på en dårlig barndom. Slutte å kverne på den urettferdigheten som vi opplevde for 30, 40 og 50 år siden. Veldig mange av de eldre jeg møter – både i og utenfor terapirommet – klarer ikke det. Mange sliter med at mor roper fra graven, sier Gran.
Hun forteller at hun lenge var bitter, ja, nærmest hatefull, overfor sin egen mor, som representerte alt det hun selv ikke ville være. Men etter hvert har hun kommet til at forsoning er den beste tilnærmingen.
– En mor er også bare et menneske. Med sin bakgrunn, sin historie og, i hennes tilfelle, en ulykksalig skjebne.
Les også: (+) Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle bli som min egen mamma. Så skjedde det som ikke skal skje
Samlivsterapeut
Flere av bidragsyterne i Grans minnebok er opptatt av romantikk, og én av venninnene spekulerer i hvem hennes utvalgte skulle bli.
– Ja, min første mann traff jeg som student. Jeg jobbet på Gaustad sykehus, der han var tillitsvalgt. Han kunne lage mat, han var flink til å danse, han var sosial, kort sagt: en flott fyr. Det var mye glede og latter i vårt ganske lange forhold, men ekteskapet ble kortvarig.
– Hva skjedde?
– Vi vokste vel fra hverandre. Vi var ganske unge, hadde ikke barn, og jeg ville videre. Så jeg bare fløy av sted.
– Og så møtte du nummer to?
– Ja, da jobbet jeg på Ullevål og møtte en veldig spennende mann som jeg falt for. Og det ble åtte år.
Hun tar en liten pause.
– Og veldig mye slit. Jeg vil ikke si så mye mer, annet enn at det var veldig bra at det forholdet tok slutt.
– På hvilken måte har disse erfaringene kommet til nytte i ditt virke som samlivsterapeut?
– Jeg har blant annet skjønt hvor lett det er å ta feil avgjørelser. Og hvor vanskelig det er å bryte opp, selv fra destruktive forhold. Det er ikke så rart at mange blir sittende fast i relasjoner som ikke er bra for dem. Fordi det er så mye som binder.
– Jeg har også lært at å se et forhold fra utsiden, er noe helt annet enn å se det fra innsiden. Selv forhold som ser dårlige ut, kan ha noe bra ved seg.
Hun tenker seg om.
– Mine foreldres ekteskap var jo veldig vanskelig, men det varte likevel til min mor døde.
– Men den gangen var vel også terskelen for å bryte opp mye høyere?
– Ja. Men jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle bli lenge i et smertefullt forhold. Og at jeg hadde lov til å gå ut av det. I motsetning til min mor hadde jeg inntekt, jeg hadde gode venner, og jeg hadde ingen forpliktelser overfor barn. Det er en stor forskjell.
– Men så møtte du mannen du lever med i dag. Så det er kanskje noe i uttrykket «alle gode ting er tre»?
– Ja, for meg ble det slik. Men skilsmisseforskningen viser at hvis du først begynner å skille deg, så fortsetter du med det. For meg ble det annerledes da jeg møtte Ola. Jeg hadde passert 40 og hadde egentlig et ganske langt liv bak meg. Og ikke minst: vi ville det samme.
– Veldig mange par sliter med å få til en sånn felles vilje. Ola og jeg er for eksempel veldig like på at ting ikke behøver å planlegges så nøye. «Skal vi droppe middagen i dag?» «Ja!»
Les også: Er du en gorilla eller en skilpadde i forholdet ditt?
Har to døtre
Flere av versene i minneboka handler også om barn.
«Jeg ønsker deg unger, jeg ønsker deg godt, men helst ingen unger som Knoll og Tott», skriver Bjørg.
«Jeg ønsker deg et hus, en mann som tygger snus, og atten raske gutter, som stadig roper mutter», skriver Bente.
Gran ler høyt og lenge.
– Ja, jeg har også fått barn, men på en litt underlig måte. For Ola hadde en datter fra før, som ble min bonusdatter, og så adopterte vi en datter sammen i godt voksen alder. Verdens to snilleste jenter, sier hun og smiler.
På sensommeren i år fylte Sissel Gran 73. Hun har mange gode minner – og noen dårlige – å se tilbake på. De dårlige er så deprimerende at hun helst ikke snakker om dem. Men bare 13–14 år gammel ble hun alvorlig syk.
– Jeg trodde jeg skulle knekke av smerter, blødninger, piner og plager, sier hun, og forteller at det tok ti år før hun fikk diagnosen endometriose og ble operert.
– Fra den perioden i livet mitt husker jeg ikke mye. Det er det vennene mine som gjør. De representerer en form for minnebank, sier hun.
De gode minnene, de aller beste, handler først og fremst om barndommen. Og barndommens lukter.
– Jeg vokste opp på Schjongstangen i utkanten av Hønefoss, rett ved Storelva. Der var det sommerfugler og humlesurr, sommerenger og ville bringebær, prestekrager, blåklokker, fuglevikke og engsmelle. Og et fantastisk fugleliv.
– Så på sett og vis har du gjenskapt en flik av «barndommens dal» her ved Østensjøvannet?
– Ja, nettopp. Min uryddige hage har nok med de gode barndomsminnene å gjøre. Og her er vi virkelig tett på fuglelivet.
– Med fare for at det dukker opp en kråke i ny og ne?
– He-he. Ja, det gjør det. Men jeg kommer aldri til å sette meg på taket og la kråka ta meg. Fra dette stedet må noen bære meg ut.
