Fotball-legenden Egil «Drillo» Olsen runder 80
Rundet 80 år: – Jeg har vært veldig heldig
Egil Olsen roses av venner, kollegaer og spillere for at han ga Norge et fotballandslag å være stolt av, men også for sin medmenneskelighet. Selv sier «Drillo» at det var tilfeldig at livet ble som det ble.
Det var 22. april 1942 at Egil Olsen først så dagens lys.
Fredrikstadmannen, som senere skulle bli kjent for «pæler», «break downs» og «Mirakelet i Marseille», hadde klisterhjerne, var glad i is – og løp 60-meteren på under syv blank.
Han sto ikke foreldrene sine spesielt nær, men begynte i likhet med sin far å spille for Fredrikstad-klubben Østsiden.
– Faren min var nok ikke noen stor fotballspiller, men jeg har nok arvet farten hans, forteller Egil til Her og Nå.
Fikk kallenavnet «Drillo»
Han hevder selv at heller ikke han var noen stor spiller, selv om han fikk 16 landskamper og kallenavnet «Drillo» som en følge av sine dribleferdigheter.
– Det var egentlig en enkel venstre-høyre-finte som jeg lærte av Garrincha (avdød brasiliansk VM-helt, red.anm.). Men den gjorde underverker på grunn av farten, forklarer Egil, som har gode minner fra tiden i Østsiden.
Laget har aldri hevdet seg i norsk toppfotball, men hadde en liten gullalder med Egil på laget. De rykket opp tre ganger på rad og var, ifølge Egil selv, kun en straffemiss unna å rykke opp til 1. divisjon i 1962. Straffesparket var det Egil selv som tok, mot erkerivalen Sarpsborg.
– Det sitter i ennå. «Sarp» vant avdelingen vår, og slo Os 2–0 i begge kampene om opprykket til den nye 10-klubbserien. Så hvis jeg regner med at vi hadde gjort det samme, var vi bare noen millimeter unna, minnes han.
Drillo fortsatte som spiller frem til midten av 70-tallet, de siste årene som spillende trener, først for Frigg og så for Hasle-Løren. Deretter begynte han på det som en stund så ut til å være en middelmådig trenerkarriere.
– Tilfeldighetene spiller en rolle i fotball til de grader, men de spiller en viss rolle i livet for øvrig òg. Jeg har stort sett ikke gjort annet i livet enn fotball. Selv da jeg jobbet på Idrettshøgskolen, var det jo det jeg underviste i. Men jeg har vært veldig heldig og trivdes veldig godt med det jeg har holdt på med, forteller han.
Les også: Verdens mest voldelige fotballsupportere
Jobben som landslagstrener
Filmen «Alt for Norge»:
Filmen har premiere 22. april, samme dag som Egil Olsen fyller 80 år – og omhandler trenerhelten gjennom landslagets storhetstid på 90-tallet.
Det er Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund som har regi, men også Ole-Petter Westereng har vært sterkt delaktig i produksjonen.
Til Her og Nå forteller Svendsen at de har endevendt nasjonen for å finne levende bilder fra landslagets storhetstid.
– Vi har fått ti timer med private opptak fra Drillo og kona, i tillegg til private opptak fra spillerne – og analoge filmruller fra FIFA, som aldri tidligere er blitt vist i Norge, sier han.
Karrieren som landslagstrener begynte med midlertidig ansettelse, etter at Egil hadde fått til gode resultater med OL-landslaget. Det ble riktignok kontroversielt.
– Det var mange som satte spørsmålstegn ved det, minnes NRK-legenden Arne Scheie (78).
– Flere sa at han ikke hadde bevist nok. Men selv gratulerte han forbundet med ansettelsen, og mente at dette var et godt valg, sier Scheie og humrer.
– Og han fikk jo så til de grader rett.
Keeperhelten Erik Thorstvedt (59) kjente seg tryggere på ansettelsen, ettersom han kjente Drillo fra tiden med OL-landslaget, men han husker skepsisen mot den nye treneren.
– Han var en litt annerledes type. Men så møtte vi Kamerun i første kamp. De kom rett fra VM, og det var kaldt og fælt på Bislett – så vi vant 6–1. Da begynte ballen å rulle, bokstavelig talt. Entusiasmen kom, og jeg følte jo at det var suksess fra første spark, omtrent.
Kamerun-kampen ble fulgt opp av flere gode resultater, ikke minst 2–1 hjemme mot Italia i EM-kvalifiseringen i 1991. Men så ble det tre strake tap på Ullevaal stadion.
– Jeg ble nok litt redda av Italia-kampen, sier Drillo og antyder at han neppe hadde fått bli i stillingen uten den seieren.
– Men etter de tre strake tapene, var det slutt. Etter at vi tapte 2–3 for Tsjekkoslovakia i ’91, tapte jeg ikke på Ullevaal igjen før i 2010.
Les også: (+) De ville velte Norge
Fotballfilosofi
Drillo innførte en fotballfilosofi med rendyrket soneforsvar, langpasninger og gjennombruddshissighet – og var ikke så opptatt av å beholde ballen i laget, som de fleste store nasjonene var. Men da trekningen for kvalifiseringen til USA-VM i 1994 fant sted, så det ikke så lyst ut for Norge.
– Da vi trakk Nederland, England, Polen og Tyrkia opp av hatten … Hadde noen sagt til meg da at den puljen vinner vi med klar margin, da hadde jeg ledd meg i hjel, forteller Drillo.
Norge vant den første kvalifiseringskampen mot San Marino hele 10-0, og fulgte opp med å slå Nederland på Ullevaal. Kort tid etter ble det 1–1 borte mot England etter et fantastisk langskudd av Kjetil Rekdal.
– Etter at vi så at vi hadde sjanse til å kvalifisere oss til USA-VM, ante jeg at dette kunne bli veldig morsomt fremover, fordi vi ble sånn sakte, men sikkert bedre og bedre, forteller Egil.
Arne Scheie er rausere med superlativene.
– Det var en enestående tid for alle som er interessert i fotball og for Norge. Det var så uvirkelig, sier Arne.
– Med tre kamper og syv poeng, så det jo veldig bra ut, og da tenkte jeg som så at her er det en mulighet, men ikke noe sånn at vi skulle cruiset gjennom. Men jeg hadde et håp da, altså, sier han.
Les også: Europas storklubber lå langflate, men Tommy nektet å signere – dette skjedde høsten 1973
Glemmer aldri det Drillo sa før England-kamp
Kjetil Rekdal (53), Jahn-Ivar «Mini» Jakobsen (56) og Erik Thorstvedt trekker alle frem Drillos pedagogiske og analytiske egenskaper som spesielt viktig for at Norge plutselig var å regne med som fotballnasjon. Men også Drillos evne til å motivere.
– Du må tørre å slippe deg løs, mener Kjetil Rekdal.
– Selv når forventningene er som størst, må du ikke la presset bli en byrde, og der var Egil ekstremt god. Da vi skulle spille mot England, var det siste han sa til oss at «Nå måtte vi ikke undervurdere dem». Det sier mye om den mentaliteten vi hadde da. Det virker litt utenkelig at vi skulle undervurdere England – men han hadde helt rett. For vi hadde bygd opp en så sterk kraft at vi bare sto og spant i garderoben. Vi var innstilt på å gå ut og kjøre over England.
– Og så gjorde vi jo det.
Norge gikk nesten ubeseiret gjennom gruppen, og tapte kun i siste kamp – da vi allerede var gruppemestre. Såpass gode var resultatene at vi på ett tidspunkt var rangert som verdens nest beste lag, kun bak Brasil.
– Da blir du litt offer for din egen suksess på mange måter, forteller Erik Thorstvedt.
– Når du gjør det bra, heves lista automatisk, og så blir det også etter hvert sånn at det er ikke bare godt nok å vinne. Det forventes at en skal vinne på den «rette måten». Det irriterte nok Egil bitte litt, men han kjørte jo sitt eget løp, uansett.
Thorstvedt roser Drillo for å ta presset av spillerne ved å fokusere på det faglige, men sier han også kunne være tøff når det trengtes.
– Jeg hørt ham si til en spiller at «Hvis du spiller bra i morgen, så får du ikke være med neste gang. Du må spille meget bra for å få lov til å bli med».
Les også: Jahn-Ivar Mini Jacobsen ble reddet av broren: – Jeg holdt på å drukne
VM i Frankrike i 1998
Norge røk ut av gruppespillet i VM på tross av fire poeng på tre kamper, noe Drillo hadde regnet seg frem til at med 99 prosent sannsynlighet ville holde til 8.-delsfinale. Deretter fulgte en tøff EM-kvalifisering, hvor et sent utligningsmål av Tsjekkia på Ullevaal og et feilaktig idømt straffespark gjorde at landslaget måtte følge mesterskapet på TV.
Men så fulgte nok en opptur. VM i Frankrike i 1998.
– Det er enorm forskjell i følelsesregisteret på seier og tap, og du kan jo også være innom begge deler flere ganger i løpet av en og samme kamp, forteller Kjetil Rekdal, som nå er trener i Rosenborg.
Det var han som skulle bli den store helten i ’98, i det som er blitt beskrevet som tidenes norske idrettsøyeblikk. Norge måtte slå Brasil i den siste gruppespillkampen for å gå videre til 8.-delsfinale – og det sto 1–1 da Norge hadde fått straffespark i det 89. minutt av kampen.
– Egil inspirerte til lojalitet og dedikasjon til planen hans. Men det var også en viss form for manipulasjon, sier Rekdal og ler.
– Han fikk oss til å tro på at hvis vi gjorde «sånn og sånn», så hadde vi sjanse mot Brasil. Vi lo jo litt av det alle sammen da han var ny, men etter hvert oppdaget jeg at så lenge vi gjorde det han ba om – så var vi helt på høyde med, om ikke bedre enn dem vi spilte mot. Han gå oss tro på at vi var bortimot uslåelig.
Mer enn 1,6 millioner nordmenn fulgte med da Kjetil gjorde seg klar til å ta straffesparket mot Brasil.
– Jeg var alene i verden mot en liten prikk som sto i et enormt stort mål. Det var umulig å bomme, sier han.
Sportsjournalist Carina Olset (40)
NRK-programlederen og sportsjournalisten Carina Olset (40) var 16 år gammel da Norge slo Brasil i Marseille. Hun har senere jobbet sammen Drillo ved flere anledninger.
– Drillo satte standarden for hva jeg trodde norsk fotball var. Jeg vokste opp med at det var en selvfølgelighet at vi var i mesterskap, minnes Carina.
– Det var en sånn giv. Det ble en «happening» å se landskamp, og det gjorde at vi både før og etter sprang ut og spilte fotball. Og det å se at vanlige, norske gutter fra Distrikts-Norge lykkes i like stor grad som supertalenter fra Brasil … Det var en viktig lærdom, sier hun.
– Og Egil var nesten som en gammelonkel for hele Norge. Vi hadde alle en sånn original, skulle jeg til å si, med støvler eller grilldress på. Han var jo veldig norsk og virket veldig vanlig. Det gjorde det kanskje lettere å bli så glad i ham som vi
ble.
Carina beskriver Egil som «superhyggelig», «superseriøs» og en som «kan helt sinnssykt mye, både om fotball og andre ting».
– Men så er det også måten han er mot mennesker … Han gjør ikke noe forskjell på om det er meg eller store stjerner. Han snakker med alle sammen på samme måte. Og det er en veldig fin egenskap.
Arne Scheie og Drillo har jobbet tett sammen som kommentatorpar i NRK gjennom flere år, og utviklet etter hvert også et nært vennskap. I de senere år har de reist Norge rundt og holdt quiz for stinne brakker. De måtte legge det på is under pandemien, men gleder seg til å ta fatt på det igjen snart.
I tillegg møtes de hver tirsdag, sammen med Per Ravn Omdal og Dan Børge Akerø for å gå en tur rundt Frognerparken.
– Jeg husker veldig godt da vi møttes i studio for første gang i 1987, forteller Scheie.
– Jeg hadde ingen tanke da om at det skulle utvikle seg til å bli et så godt vennskap, men nå møtes vi ofte. Han er veldig lojal og god, både som kollega og kamerat. Og veldig, veldig dyktig på det han er interessert i. Du vil ikke tro alt han kan med fjell og land og alt det der.
Les også: Wenche var jenta som var litt for flink
Fyller 80 år
Drillos kunnskaper om geografi er velkjente, og da Her og Nå forsøker seg med å spørre om hva som er den konstitusjonelle hovedstaden i Tanzania, svarer han umiddelbart «Dodoma».
– Det kan jeg, naturligvis. Hovedsteder og høyeste fjell og sånn, føler jeg meg bomsikker på for alle land i verden. Men på det verste, så kunne jeg hovedstedene til alle distriktene i Frankrike – med norsk uttale, så da kan du tenke deg hvor gæren jeg var, sier han lattermildt.
– Det er ikke det at jeg pugger så mye, men hvis jeg ser, for eksempel Rwanda, på nyhetene, så må jeg tenke: Hovedstaden, høyeste fjell, kvadratkilometer … Jeg kommer ikke unna det der.
Egil fyller 80 år 22. april, samme dag som filmen «Alt om Norge», som tar for seg Drillo under de legendariske 90-årene, har premiere. Da Her og Nå forhåndsgratulerer, svarer fotballhelten:
– Tusen takk! Jeg gleder meg til 23. Nå er det førpremiere i Stavanger, Trondheim, Fredrikstad, Bergen … Men 23. er en lørdag, så da skal jeg ta meg en pils og slappe av.
