Idrettsstjerner i boikottstrid
De ofret karrierens høydepunkt, men konsekvensene ble størst for dem selv
Lars Bohinen nektet å spille en landskamp i fotball mot Frankrike, Arne Kvalheim boikottet friidretts-EM i Hellas, mens Frank Hansen ble fratatt muligheten til å vinne sitt andre OL-gull da Norge boikottet OL i Moskva. Nå kommer nye boikottkrav.
Nasjonalstolthet lå i potten. Drømmen om at en unggutt fra Vestlandet skulle herje med verdens fotballstorheter fikk Norge til å skjelve av forventning: I 1979 fikk Norges fotballandslag en sjelden mulighet til å vise seg frem i selskap med verdens beste.
Og så ble gleden og forventningen utfordret − av politikk.
Nå er det som om historien gjentas: Fotball-Norge strides om hvorvidt fotballfenomenet Erling Braut Haaland fra Bryne og hans landslagskamerater skal delta i eller boikotte et forestående sluttspill. Akkurat som da en annen ung Bryne-spiller skjøt norsk fotballstolthet til himmels.
Skar i folkesjelen
Gleden hadde stått i taket den mørke høstkvelden i november 1979. Unge lovende Arne Larsen Økland fra Bryne på Jæren hadde scoret seiersmålet mot selveste Vest-Tyskland, og med det skutt Norge til OL i Moskva året etter.
«Kamerat Bresjnev, pass på, her kommer vi!» brølte NRK-legenden Bjørge Lillelien over eteren.
At fotball i OL den gang hadde B-status og bare drøyt 4000 tilskuer så kampen i den tyske småbyen Baunatal, betød lite for Norge. Vi var med i det store fotballselskapet igjen. For første gang siden «Bronselaget» i 1936.
Trodde man.
Frem til Norge bestemte seg for å boikotte OL. Som ett av fire europeiske land. Selv om ro-brødrene Alf og Frank Hansen hadde de beste utsiktene til gull under Moskva-OL, sved det mest i den norske folkesjelen at fotballgutta ikke fikk delta.
– Det var en stor opplevelse å kvalifisere seg, men desto større nedtur da vi havnet i den situasjonen. Det var ingen som hadde forståelse for det. Det kom heller ingen ting ut av boikotten, sa Arne Larsen Økland i et intervju nylig. Han er i dag visepresident i Norges Fotballforbund.
Les også: Idrettens ti villeste: Drap, overtro og blotting
Personlig markering
Norge boikottet OL i Moskva fordi Sovjetunionen hadde sendt militære styrker til Afghanistan. Året var 1980.
Lars Bohinen protesterte mot Frankrikes atomprøvesprengning i Stillehavet ved å nekte å spille privatlandskamp i fotball mot Frankrike. Året var 1995.
Arne Kvalheim ville ikke støtte et arrangement som skulle hylle militærjuntaen i Hellas. Året var 1969.
Selv om utgangspunktet for de tre boikotten er helt forskjellige, var resultatet likt:
Boikottene endret ikke noe som helst i internasjonal politikk.
I idrettshistorien er det egentlig bare én eneste boikott som har skapt endringer. Det de færreste husker nå, er at da England vant fotball-VM på hjemmebane i 1966, hadde et helt kontinent boikottet arrangement.
Mer om det senere.
Les også: Ti ting du ikke visste du ville vite: Hva står egentlig OK for?
Ikke stemt for boikott nå
For hva tenker Bohinen, Kvalheim og Hansen om boikottene nå, så mange år etterpå?
– Min boikott hadde selvsagt ingen betydning for situasjonen i Hellas. At et par løpere fra nord ikke deltok, brydde ikke militærstyret seg om. Ikke mange andre heller, for den saks skyld. Men det var ikke derfor jeg boikottet, og jeg trodde aldri at min boikott skulle bety noe i den store sammenheng. For meg var det personlig, sier Arne Kvalheim.
Sovjetunionen nektet å spille i Chile
Før VM i fotball i 1974 skulle Sovjetunionen og Chile møtes i en avgjørende kvalifiseringskamp. Den første kampen i Sovjetunionen endte 0-0, og returmatch skulle spilles i Chile.
Men Sovjetunionen nektet å spille kampen på Santiago National Stadium, plassen der general Augusto Pinochet hadde fått mennesker torturert og drept etter militærkuppet mot Salvador Allende. Sovjetunionen ville heller ikke spille kampen et annet sted i Chile.
Dermed var det duket for tidenes underligste kvalifiseringskamp. På den ene siden sto Chiles 11 mann, på motsatt side var det ingen. Chile fikk avsparket og scoret i det åpne målet, fikk bokført 1–0 seier og var klare for VM i Vest-Tyskland.
– Jeg visste selvsagt at Frankrike ikke ville endre sitt syn på atomvåpen bare fordi jeg ikke ville spille en fotballkamp mot dem. Men jeg tenkte at jeg hadde en mulighet til å rette oppmerksomhet mot saken. Og i en ukes tid ble det jo mye omtalt, i alle fall her i Norge. For meg var det viktig å markere mitt syn. Jeg angrer ikke boikotten, sier Lars Bohinen.
– Jeg sa tydelig fra hva jeg mente i mediene den gangen, at det var feil å boikotte. Jeg fikk mye kjeft for det. Jeg ble beskyldt for å bare tenke på meg selv, og ikke på menneskene i Afghanistan, sier roeren Frank Hansen.
− Men senere har USA og Norge og mange andre land sendt soldater til Afghanistan, så i ettertid blir det jo rart. Jeg møtte også daværende idrettspresident Ole Jacob Bangstad en del år etter boikotten, og da sa han til meg at hvis han hadde visst da det han visste nå, hadde han ikke stemt for boikott, sier Frank Hansen.
Les også: I mange år ante ikke Rolf at faren bar på en hemmelighet fra krigen
Rammet bare seg selv
Arne Kvalheim var Norges beste friidrettsutøver i 1969, og fikk også kongepokalen under NM dette året for sin vinnertid på 5000 meter. Han vant for øvrig 1500 meteren også. Foran Europamesterskapet i Hellas var han medaljefavoritter på 1500 meter.
Men Kvalheim ville ikke delta i mesterskapet. For Hellas var i 1969 styrt av en militærjunta, som hadde tatt makten fra den demokratisk valgte regjeringen. Militærjuntaen styrte Hellas fra 1967 til 1974.
– Jeg har aldri angret på boikotten, selv om det gjorde at jeg aldri fikk noen internasjonale medaljer. Sånn sett gikk det jo bare utover meg selv. Men jeg ville ikke være med i et arrangement som kunne brukes som propaganda for militærjuntaen, sier Arne Kvalheim som hele sitt liv har vært politisk aktiv og har sittet i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet.
Foruten Arne Kvalheim boikottet også Helge Pharo EM. Den gang ganske så ukjente Anders Gärderud fra Sverige deltok heller ikke. Han satte senere verdensrekord på 3000 meter hinder på Bislett og ble også olympisk mester på distansen.
Men Norge og resten av friidretts-Europa deltok.
– Jeg fikk en del pepper fordi jeg ikke ville delta. Jeg hadde fjerde beste tid på 1500 meter i Europa året før, og var medaljekandidat, egentlig både på 1500 meter og 5000 meter. Men etter hvert fikk folk forståelse for mitt valg. Og noen medier støttet meg. Hverken VG eller Dagbladet sendte reportere til mesterskapet.
Korrupt
Selv om han selv valgte å boikotte, er Kvalheim usikker på om det er riktig å boikotte fotball-VM i Qatar.
– Det er en vanskelig sak som idretten må avgjøre selv. Staten må ikke blande seg inn. Jeg synes kulturminister Abid Raja ikke er helt stø her. Han har kalt seg for norsk idretts øverste leder. Så vidt meg bekjent er det Berit Kjøll. Det er idretten selv, og kun den, som må bestemme om de vil boikotte eller ikke, slik de gjorde under OL i Moskva i 1980.
– Hva ville du selv gjort?
– Qatar skulle aldri fått mesterskapet. Det viser bare hvor korrupte mange er. Men vi må være klar over at det ikke vil bety noe som helst politisk om Norge boikotter alene. Hvis alle de store nasjonene boikottet også, ville det kanskje betydd noe. Likevel, hvis Norge skulle kvalifisere seg, må det være opp til enhver enkeltspiller å ville delta. Selv ville jeg nok sagt nei. Men igjen, det er en vanskelig sak, sier Arne Kvalheim.
Les også: Dette er verdens dårligste idrettsutøvere
Møtt med forståelse
Lars Bohinen nektet å spille privatlandskamp i fotball mot Frankrike i 1995. Han var sterk motstander av Frankrikes prøvesprengning av atomvåpen i Stillehavsøyene.
– Hva sa landslagstrener Egil Drillo Olsen da du ga beskjed om at du ikke ville spille kampen?
– Det ble møtt med forståelse. Blant folk flest var noen for og noen imot. Men jeg tror folk setter pris på spillere med egne meninger. Men der og da visste jeg ikke om mitt nei ville få konsekvenser. Jeg kunne blitt utelatt i troppen til de neste landskampene, men det skjedde ikke. Så det eneste som skjedde var at jeg fikk en landskamp mindre, sier Bohinen som ikke vil karakterisere seg veldig aktiv politisk.
– Men der og da følte jeg at det var riktig, sier Bohinen.
– Hva tenker du om en eventuell norsk boikott av VM i Qatar?
– Der har jeg ikke noe klart svar, verken hvorvidt det bør gjøres, eller i så fall; hvordan. Har man et verdigrunnlag må man stå for det. Boikott er selvsagt én mulighet, markeringer i forbindelse med kamper en annen. HVIS Norge skulle klare å kvalifisere seg da, sier Lars Bohinen.
Han fikk 49 landskamper.
Frankrike foretok sin siste prøvesprengning med atomvåpen utenfor fransk Polynesia 27. januar 1996.
La opp på dagen i sinne
Frank Hansen var regjerende olympisk mester i dobbeltsculler med broren Alf, og storfavoritt til å ta sitt andre olympiske gull i Moskva i 1980 da Norge bestemte at han ikke fikk lov til å delta.
Året før hadde brødrene tatt gull i VM, og gått til topps i Spartakiaden i Russland, der den norske båten som en av få vestlige var spesielt invitert.
– Vi var best i verden da. Etter all sannsynlighet ville vi vunnet vårt andre OL-gull, sier Frank Hansen nå, 41 år senere.
Men Frank og Alf Hansen fikk aldri reise til Moskva.
Anført av idrettspresident Ole Jacob Bangstad, som hadde vært generalinspektør i hæren, stemte idrettstinget for norsk boikott på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.
– Jeg ble så forbannet at jeg la opp på dagen, sier Frank Hansen, som var sterk motstander av boikott.
Liten effekt
– Hva tenker du om norsk boikott av fotball-VM i Qatar?
– Norge skal jo gå foran og være best i alt. Da vi boikottet Moskva-OL, ble det sagt at Norge skulle lede an og få hele Norden med seg. Det skjedde ikke. Når det gjelder Qatar er det tryggest å ikke mene noe som helst. Jeg vet heller ikke nok om det. Men jeg mener, og har alltid ment, at det var feil å boikotte OL i 1980, sier Frank Hansen.
− Det at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989 skal forklares med boikotten av OL i 1980, er vel å dra det svært langt, sier idrettssosiolog Arve Hjelseth til Aftenposten, og konkluderer:
− Boikott som politisk virkemiddel for å få til endring, tror jeg har svært liten effekt.
Les også: Denne norske skiløperen endte som sirkusartist i Amerika
Ingen boikottet Hitler
I ettertid står sommer-OL i Berlin og vinter OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936 som skammens mesterskap. Tyskland ble tildelt mesterskapene før Adolf Hitler kom til makten, og ingen land boikottet.
Adolf Hitler brukte hele sitt nazistiske propaganda maskineri under begge OL. Blant flere av utøverne som gjorde nazihilsen under medaljeseremonien, var norske Sonja Henie. Senere har terskelen for å boikotte OL med politisk motivasjon, vært lavere.
OL-boikotter
OL London, 1908: Utøvere fra Irland nektet å stille under britisk flagg fordi Storbritannia ikke ville gi Irland uavhengighet.
OL Melbourne, Australia 1956: Her var de to boikotter, av to vidt forskjellige politiske årsaker. Egypt, Iran og Libanon boikottet mot den britiske, franske og israelske invasjonen av Suez. Nederland, Spania og Sveits boikottet p.g.a. Sovjetunionens invasjon i Ungarn.
OL Tokyo, Japan 1964: Indonesia og Nord-Korea boikottet.
OL, Montreal, Canada 1976: 26 afrikanske land boikottet fordi New Zealand, til tross for at det var innført internasjonale sanksjoner mot Sør-Afrika, hadde spilt en rugbykamp mot Sør-Afrika. Kun Elfenbenskysten, Kamerun og Senegal stilte fra det afrikanske kontinentet.
OL i Moskva 1980: USA og 61 andre land, inkludert Norge, boikottet lekene på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Men kun fire europeiske land boikottet, Norge, Liechtenstein, Monaco og Vest-Tyskland.
OL Los Angeles 1984: 14 land, med Sovjetunionen, Øst-Tyskland og Cuba som de største idrettsnasjonen, boikottet lekene som esvar på USAs boikott fire år tidligere. Men Kina deltok, for første gang siden 1932.
OL Seoul 1988: Nord-Korea, Etiopia og Cuba boikottet.
Åpnet døren
Men ingen regel uten unntak:
Her hjemme huskes VM i 1966 for Englands første og eneste VM-tittel i fotball. Men mesterskapet har et mørk og nærmest glemt bakteppe. VM i England i 1966 er det eneste mesterskap som har vært boikottet av et helt kontinent.
Med unntak av Sør-Afrika som var utestengt, boikottet samtlige afrikanske land kvalifiseringen til VM i England. Årsaken var at vinneren av den afrikanske kvalifiseringen ikke var direkte kvalifisert, men måtte ut i omspill med vinneren av den asiatiske sonen. Fire år før måtte Afrikas beste nasjon møte Europas 10. beste lag i omspill. Spania slo da Marokko 1–0 og 3–2.
Men et Afrika i endring var lei diskrimineringen fra Europa, og alle land boikottet VM-kvalifiseringen. FIFA svarte med å bøtelegge den afrikanske fotballunionen, og fikk følgende svar: «FIFA har inntatt en nådeløs holdning til de afrikanske landene, og de bruker skremsel og undertrykkelse. De afrikanske landene fortjener respekt, ikke bot, for sin holdning».
Fire år senere, i VM i Portugal i 1970, fikk to afrikanske land delta.
Boikotten var vellykket.
Protesten ingen glemte
Bildet av John Carlos og Tommie Smith huskes bedre enn noe annet fra OL i Mexico.
Før OL i 1968 ville flere av USAs fargede friidrettsutøvere, anført av John Carlos, boikotte OL i Mexico.
I den amerikanske OL-kvalifiseringen hadde Carlos som førstemann løpt 200 meter på under 20 sekunder blank, og var en av de største stjernene i friidretten. Carlos og hans likesinnede stilte fire krav for å delta: Apartheidstatene Sør-Afrika og Rhodesia måtte utestenges, Muhammad Ali måtte få tilbake sin tungvektstittel i boksing, (Ali var fratatt den fordi han nektet militærtjeneste, og ikke ville dra til Vietnam), Avery Brundage måtte gå av som IOC-president, samt at USA måtte ansette flere afroamerikanske hjelpetrenere. Sør-Afrika og Rhodesia ble utestengt, men de øvrige krav ble ikke hørt. Carlos bestemte seg for å delta likevel, men hadde planlagt en markering under OL.
Allerede før 200 meteren sa Carlos: «Hvis jeg vinner vil jeg ta imot gullmedaljen, men ingen kan hindre meg i å kaste den med en gang etterpå.»
Tommie Smith satte verdensrekord med 19.83 i løpet. Rekorden sto i 11 år. Smith hadde selv den gamle rekorden på 20.0. Carlos 19.92 fra OL-kvalifiseringen ble aldri godkjent som rekord fordi Carlos løp med piggsko som ikke var godkjent ennå.
Bildet av de to amerikanerne John Carlos og Tommie Smith er blitt ikonisk: De to amerikanerne står med en knyttet neve med en sort hanske hevet over hodet, i sokkelesten og med bøyd hode, under premieutdelingen på 200 meter. Smith har tatt gull, Carlos bronse.
OL-president Avery Brundage, som ikke hadde hatt noen problemer med nazihilsener under OL i 1936, forlangte at de skulle ekskluderes fra OL og sendes hjem. USA protesterte først, men da Average truet med å utestenge alle amerikanske friidrettsutøvere, fikk han viljen sin og Carlos og Smith måtte forlate OL-byen.
Reaksjonene på «Black Power» demonstrasjonen var svært varierte. Carlos og Smith fikk hard medfart fra ulike hold, men også mye skryt. Begge har mottatt et utall av hederspriser verden rundt. Smith har i ettertid blant annet blitt kåret til «Sportsman of the Millenium» av California’s Black Sports Hall of Fame.
