DE BLÅ SIDENE
Etter 10 år dukket min eksmann opp. Det han sa gjorde meg rasende
Med tiden hadde sønnen min forsonet seg med at han ikke hadde noen far.
Sønnen min var ikke mer enn to år da faren hans forlot oss. Farens egen forklaring var at han kjedet seg, og at han ville ha mer ut av livet enn å leke far, mor og barn, som han ordrett sa.
Han reiste ut på sjøen, mens jeg satt tilbake med en toåring, som ikke kunne forstå hvor faren hans ble av fra den ene dagen til den andre. Jeg kunne heller ikke forstå det, men jeg var tvunget til å finne frem en styrke jeg ikke visste jeg hadde for å hjelpe sønnen min gjennom forvirring og sorg.
Årene gikk, og vi fikk orden på livet vårt, sønnen min og jeg, men pappaen hans hørte vi ikke noe til. Når alt kom til alt var det kanskje det beste, tenkte jeg av og til, selv om jeg også var sint over at han hverken sendte jule- eller fødselsdagsgaver til sønnen sin.
Det ville såre sønnen min å høre at faren hans ikke ville ha noe med ham å gjøre, men jeg syntes ikke det var riktig å lyve for ham. Da ville jeg jo også svikte sønnen min. Han hadde krav på å kjenne sannheten når den tid kom.
Og den dagen kom. Sønnen min var rundt seks år, og frem til da hadde jeg bare svart at faren hans bodde i en annen by når han spurte, men nå ville han ha et ordentlig svar. Han fortalte at pappaen til en venn også bodde i en annen by, men at han ofte var på besøk.
Da måtte jeg altså fortelle sønnen min sannheten, at pappaen hans dessverre ikke var like voksen som faren til vennen hans.
– Pappaen din klarer ikke helt å finne ut av hvordan han skal være en far, sa jeg og håpet at det var en snill nok sannhet til at den ikke såret ham altfor mye.
– Men hvorfor ikke? spurte han videre.
Sønnen min var nødt til å slå seg til ro med mine svevende forklaringer, men jeg gjorde samtidig hva jeg kunne for å fortelle ham at det i hvert fall ikke var hans skyld. Vi fortsatte livene våre uten kontakt med pappaen i flere år.
Kunne ikke nekte
Men en dag ringte telefonen, og plutselig hadde jeg pappaen hans på tråden. Det var 10 år siden vi sist hadde hatt kontakt med hverandre. Nå ville han møte sønnen sin.
Det kunne jeg ikke bare si ja til. Sønnen min hadde lidd mye under at faren hans ikke ville ha noe med ham å gjøre. Hva om det ble tent et nytt håp i ham, og så ble han sviktet igjen? Jeg endte derfor med å si at jeg måtte tenke over det.
Jeg måtte til sist innse at jeg ikke kunne nekte sønnen min å treffe faren sin. Han hadde rett til å lære ham å kjenne, uansett hvordan pappaen så var.
Sønnen min var nå fylt 12 og i en følsom alder. Da jeg fortalte ham at faren hans gjerne ville møte ham, var det første jeg så i øynene hans et glimt av tvil, en usikkerhet, et streif av angst. Han var selvfølgelig redd for å bli sviktet på nytt, men nysgjerrigheten og håpet vant til slutt. Han sa ja.
Det viste seg at pappaen hans hadde giftet seg, og hadde en sønn på fire år. De hadde nylig flyttet tilbake til det samme området hvor jeg og sønnen min bodde.
Rasende
Jeg ble med første gang sønnen min skulle møte sin nye familie.
Jeg likte godt konen til eksmannen min, og jeg kunne fornemme at eksmannen min var blitt mye mer voksen og moden enn han hadde vært da jeg kjente ham. Derfor kunne jeg heller ikke motsette meg at sønnen min begynte å være annenhver helg hos pappaen sin. Men jeg måtte innrømme at det gjorde vondt inne i meg.
Her hadde jeg stått alene med omsorgen i så mange år, og så kom pappaen susende inn og skummet fløten. Sønnen min beundret ham nemlig grenseløst, og hver gang han kom hjem fra helgene med pappaen sin snakket han ikke om annet. Jeg ble sjalu og såret, men jeg prøvde å holde det inne i meg.
Et halvt års tid senere kom sønnen min og fortalte at han gjerne ville flytte hjem til faren sin.
Jeg fikk sjokk. Jeg følte meg lurt av eksmannen min, for ifølge sønnen min var det faren hans som hadde foreslått at han kunne flytte til dem. Det hadde han ingen som helst rett til å foreslå uten å ha snakket med meg først.
Jeg ble rasende. Hva innbilte han seg? En ting var at han kom valsende mer enn 10 år etter sønnens fødsel og plutselig gjerne ville ha kontakt med ham. Det kunne jeg til nød forstå. Men derfra og til at sønnen min skulle flytte til dem? Det var uakseptabelt.
Dessverre var sønnen min helt oppslukt i tanken på å flytte sammen med den pappaen han hadde savnet i så mange år. Dersom jeg sa nei, ville jeg bli den onde heksen i min sønns liv.
I første omgang sa jeg at jeg skulle snakke med pappaen hans. Jeg sa også at jeg trengte tid til å undersøke forholdene ordentlig, og dersom jeg mente at det var best for ham å bli boende hos meg, måtte han akseptere det.
Les også: (+) Profilbildet var uklart, men jeg avtalte å møte ham
Tankeløst
Sønnen min ble rasende, og det var akkurat den reaksjonen jeg hadde fryktet. Inne i meg forbannet jeg hvordan eksmannen min og konen hans kunne finne på å sette meg i en så vanskelig situasjon.
Jeg var rasende, men jeg passet meg for ikke å vise det overfor sønnen min. Han skulle ikke kastes ut i en stor lojalitetskonflikt. Det her var en sak mellom voksne. Det burde det i hvert fall være.
Jeg troppet opp hos dem dagen etter og hadde knapt kommet innenfor døren, før jeg spurte dem hvordan i all verdens navn de kunne finne på å foreslå for en 12-årig gutt å flytte hjem til dem, uten først å ha snakket med meg om det?
De satt på den andre siden av spisebordet, og så plutselig ut som om de hadde gått på en mur. Som om det først nå gikk opp for dem at det de hadde gjort virkelig var dumt.
Eksmannen min begynte stammende å unnskylde seg med at det jo bare hadde vært løst snakk. De hadde ikke lovet sønnen vår noe, og det var jo heller ingen som hadde sagt at det skulle skje med en gang.
Jeg ble enda sintere. Nå kom sønnen vår til å oppleve enda et svik. Hvordan vi enn snudde og vendte på det, ville han oppleve at voksne ikke var til å stole på.
Dersom jeg sa nei, fikk jeg rollen som den onde mor, og hvis pappaen fortalte ham at det ikke kunne bli noe av likevel, sviktet han igjen.
Eksmannen min gjentok at siste gang de hadde hatt sønnen vår på besøk, hadde det bare falt et par bemerkninger om at det kunne være hyggelig å bo sammen en gang. Det var ikke noen som hadde sagt at det skulle skje med en gang. Og selvfølgelig ville de snakke med meg om det dersom det ble aktuelt.
Jeg måtte riste på hodet av dem. De hadde kanskje ikke gjort det bevisst, men det var likevel tankeløst og dumt.
Min eksmanns kone så ulykkelig på meg. Jeg kunne se at hun hadde vondt av det, men jeg kunne ikke trøste henne. Jeg synes selv det var vanskelig.
Kanskje var de bare ubetenksomme, men det var i hvert fall en ubetenksomhet som ville koste meg og min sønn dyrt. Han ville uansett bli såret. Det ville bli min oppgave å forklare sønnen min, at det var en dårlig idé å flytte over til pappaen.
Han kjente dem overhodet ikke godt nok, og bemerkningen hadde bare falt tilfeldig som avslutning på en god dag.
Les også (+) Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var
Aksepterte det
Jeg satte meg ned med sønnen min neste dag og fortalte ham at jeg hadde vært på besøk hos pappaen og hans kone, og at vi hadde snakket om det å flytte.
Jeg sa til ham at han kanskje en gang kunne få lov til å flytte dit, men at det ikke var tid for det nå. De skulle bli bedre kjent med hverandre først. Jeg sa også at han var velkommen til å være der så ofte han ønsket, men foreløpig bodde han altså fast sammen med meg.
Sønnen min aksepterte uten videre beslutningen min, kanskje hadde han selv kommet i tvil. Det var nesten som om han ble lettet. Det fortalte meg at han fortsatt bare var et barn, som hadde behov for at de voksne bestemte over ham.
Samtidig hadde jeg latt døren stå på gløtt, så nå visste han at temaet kunne snakkes om på et senere tidspunkt.
På den måten kom vi alle ut av det på en god måte, og fra da av opptrådte pappaen og hans kone mer varsomt overfor meg. Faktisk fikk vi et glimrende samarbeid etterpå, og i dag er jeg glad for at de kom inn i livene våre.
For sønnen min ble tross alt mer harmonisk av å få en far. Men han bor fortsatt hos meg, og har siden den gang heller ikke nevnt noe om å flytte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
