Ulykken var så voldsom at tyskerne mistenkte sabotasje
Lokføreren og fyrbøteren hoppet av godstoget i fart. I det motgående toget ante de ingenting om katastrofen som var på vei mot dem
460 tonn med stål, olje og bensin var på vill og ukontrollert ferd gjennom vinternatten. Uten bremser hadde godstoget bare ett sted å ta veien. Østover, mot Geilo. Dit var også nattoget til Bergen på vei, men fra motsatt hold.
Lokfører Olav Fossgård, som førte godstog 1428 fra Bergen til Oslo denne natten til 28. februar 1944, måtte bare stålsette seg. Alt var forsøkt, men ingenting nyttet.
Godstoget med femten vogner lastet med blant annet bensin og olje, bare økte farten gjennom den iskalde vinternatten. Uten bremser.
Ved Geilo stasjon skulle godstoget egentlig penses inn på sidesporet for i ro og mak slippe forbi det møtende nattoget fra Oslo til Bergen. Uten bremser ville en slik manøver bli umulig.
Farten til godstog 1428 fortsatte å øke i den bratte hellingen ned mot Ustedalen. Mannskapet om bord på godstoget hadde ingen mulighet til å varsle det møtende passasjertoget. Om kort tid ville de to togene brase sammen.
Olav Fossgård innså at alt håp om å forhindre katastrofen var ute, og hoppet ut i mørket. Rett etter ham hoppet fyrbøter Olav Vestheim. Det førerløse godstoget fortsatte videre gjennom natten, rett mot det møtende passasjertoget.
Forrest i nattoget til Bergen sto lokfører Olaf Ellingsen, totalt uvitende om hva som nærmet seg.
Problemfri avgang
Godstog 1428 ble lastet i Bergen, og lasten besto av olje, bensin og fisk. På vei østover mot Oslo var det i starten ingenting som tydet på problemer.
På Voss byttet toget mannskap, og Olav Fossgård tok over som lokfører. Med seg hadde han Olav Vestheim som fyrbøter, og Kåre Kartevold som konduktør og ansvarlig offiser for transporten. På Voss ble togsettet inspisert av en vognvisitør, som også sjekket bremsene.
Alt var OK. Åtte av godsvognene hadde trykkluftbremser som kunne settes på fra lokomotivet. Etter Voss stoppet toget både på Mjølfjell, Myrdal og Haugastøl, ingenting indikerte at noe var galt.
Øst for Haugastøl i retning Ustaoset, er terrenget flatt. Bremsene var derfor ikke i bruk. Etter å ha passert Ustaoset og begynt på nedstigningen mot Ustedalen, satte lokfører Fossgård på trykkluftbremsene. Farten var da bare 20 km/t, men hellingen er bratt, hele 20 prosent.
Fossgård registrerte at bremsene ikke slo inn, men antok i starten at det skyldtes is på bremseklossene, og at isen ville raskt ville smelte av friksjonsvarmen fra bremsene.
Men det skjedde ikke. Fossgård innså at noe var galt. Han fløytet to ganger, et signal til konduktør Kartevold om å sette på bremsene i konduktørvognen, den bakerste vognen i togsettet.
Brente bremser
Kartevold satte på de manuelle bremsene i konduktørvognen, men ingenting skjedde. Han kikket på trykkmåleren for bremsesystemet, og oppdaget at toget praktisk talt var uten bremsekraft. Konduktør Kartevold løp derfor forover for å sette på manuelle bremser på de resterende vognene som hadde det. Alt mens godstoget vant større og større fart.
I en sving klarte lokfører Fossgård å observere godstogets fulle lengde bakover. Han så at det gnistret under hjulene på konduktørvognen og et par av godsvognene, men farten fortsatte allikevel å øke.
Han visste ikke at på den tiden det tok Kartevold å ta seg fra en vogn til den neste, var allerede bremseklossene i den forrige vognen nedbrent. Godstoget var uten bremser.
Noen hundre meter før Geilo stasjon hoppet Lokfører Fossgård av toget på høyre side og fyrbøter Vestheim på venstre side. Konduktør Kartevold ble igjen om bord i det nå førerløse toget. Han rakk å sette på bremsene i tre godsvogner, men innså at det ikke nyttet.
Da toget passerte Geilo stasjon, der det etter planen skulle pense rolig inn og stoppe, anslo Kartevold senere farten til omtrent 70 km/t.
Les også (+): Test: Den beste sommerbåten
Vill ferd videre
På Geilo stasjon var sporvekselen stilt for å lede godstoget inn på sidesporet. Dette var planlagt å skje klokka 0256. Godstog 1428 raste dermed inn på sidesporet, samtidig som det rev med seg sporvekselen uten å spore av.
Deretter fortsatte det videre ut på hovedsporet igjen, og fortsatte ferden mot øst.
Rett mot Bergenstoget.
Telegrafist Rolf Dahl Michelsen var på vakt på Geilo stasjon. Da han så, hørte og kjente det løpske godstoget dundre forbi, forsto han at en katastrofe var under oppseiling. Han ringte Ål stasjon, som kunne fortelle at nattoget til Bergen var i rute og hadde passert.
Siste mulighet nå var banevokter Ole Fluto, som bodde i vokterboligen på Breifoss. Fluto tok telefonen og løp ut, men for sent. Godstoget raste forbi med Fluto som hjelpeløs tilskuer. Fluto anslo senere farten på godstog 1428 til omtrent 100 km/t.
Les også (+): Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt
Det store smellet
Lokfører på nattoget, Olaf Ellingsen, fikk aldri noe forvarsel om det møtende godstoget.
Under krigen gikk togene mørklagt, og i støyen fra eget lokomotiv hørte han neppe lyden av det møtende godstoget. Ellingsen ble drept momentant av godstoget som kom ut av mørket.
De to lokomotivene som skulle dra persontoget over fjellet, ble kastet bakover i sammenstøtet.
For passasjertoget til Bergen gikk det verre. Bak lokomotivet gikk postvogna. Den ble skjøvet bakover i sammenstøtet, og over de tre passasjervognene som kom etter. Både postvogna og den første passasjervogna begynte å brenne.
Godslokomotivet forble stående på sporet. Syv godsvogner ble kastet av sporet og ble liggende på begge sidene av skinnegangen.
Olje og bensin som rant fra tankvognene på godstoget, fulgte terrenget ned mot passasjertoget og ga næring til brannen som allerede hadde oppstått. Snart sto både postvogna og den første passasjervogna i full fyr.
Midt oppi kaoset gikk noen passasjerer sammen om å hekte flere av persontogvognene fra vrakene av vognene foran. De snarrådige passasjerenes bidrag sørget for å begrense omfanget av katastrofen.
Les også (+): Piloten som bløffet alle med hjemmelaget flysertifikat: – This is your fake captain speaking
Åstedet
Noen katastrofeberedskap eksisterte ikke i Hallingdal den gangen.
Telegrafist Michelsen på Geilo stasjon iverksatte varsling av leger, sjåfører og politi. Litt etter litt ankom de åstedet, som ifølge øyenvitnene var et forferdelig syn.
I alt 17 forbrente kropper, deriblant ett barnelik, ble funnet i nattogets to fremste personvogner. Lokfører Ellingsen ble det knapt funnet levninger etter.
Kåre Rygg, den gang 14 år, kom til åstedet etter skolen dagen etter. Da hadde det gått tolv timer etter sammenstøtet, men fortsatt var det kaotisk på ulykkesstedet.
Tyske soldater holdt vakt og slapp ingen forbi. De skadde var evakuert, men det brant fortsatt i de forvridde togrestene, og det var stadig en voldsom røykutvikling.
– Både bekken og elva sto i brann. Det var olja som rant fra toget som tok fyr, forteller han til Vi Menn i dag, 76 år etter.
De sterke synsinntrykkene til tross, det var noe annet som festet seg enda sterkere i minnet til Kåre Rygg:
– Toga hadde smelt sammen, de hadde hoppa oppå hverandre, men det er lukta jeg husker best. Den var forferdelig. Brent olje, toget, det var mye som brant.
Les også (+): «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Dysset ned
Kåre Rygg erindrer at det hele ble dysset kraftig ned i etterkant.
– Det ble aldri skrevet noe om det. Det var krigstid, og de var redd det var sabotasje.
Frykten for sabotasje gjorde også at arbeidet med å evakuere de skadde tok lengre tid enn det trengte. De skadde ble fraktet til Vestreim gård i nærheten. Eier Torger Årset hadde våknet av ulykken, men turte ikke ta seg ned, redd for å bli mistenkt for noe av tyskerne. Som Kåre Rygg beskrev det:
Han turte ikke gå ut, han var redd han kunne bli mistenkt for noe. Han sto ikke opp før noen banka på, sier Rygg.
Antall døde
- Den egentlige årsaken til ulykken ble senere konkludert med å være en kombinasjon av kaldt vær og dårlig smøreolje.
- Det var minus 28 grader på ulykkesstedet denne natten, og togsettene var i dårlig teknisk stand. Krigen hadde vart lenge, tyskerne var presset, noe som medførte at ressursene begynte å strekkes.
- Togsettet besto av både tyske og norske vogner, og hadde blitt forsømt over lang tid. Kvaliteten på smøreoljen som ble brukt på togsettene, særlig i kaldt vær, var også variabel.
- Årsaken til ulykken ble etterforsket grundig, og konklusjonen var at kollisjonen skyldtes en ulykke.
- Godstog 1428 hadde fungert utmerket i det mildere været på vestlandet. På vei over fjellet mot det kalde Østlandet, hadde det begynt å rime på innsiden av bremsesylinderne i det iskalde været, og den dårlige kvaliteten på smøreoljen gjorde at bremsene til slutt ble ubrukelige.
- Dette ble den endelige og offisielle konklusjonen på ulykken, en konklusjon som befridde lokfører Fossgård og fyrbøter Vestheim for alle mistanker.
Det offisielle tallet på døde endte på 25, 24 norske og en tysk sivilist. Man vet imidlertid at det oppholdt seg tyske soldater på toget, men det ble aldri opplyst hvor mange, eller hvordan det gikk med dem.
Tyskerne tok selv kontrollen over åstedet etter ulykken og la lokk på hendelsen.
– På folkemunne har det alltid blitt sagt at det døde 35 stykker i den ulykken, sier Rygg i dag.
Og konduktør Kåre Kartevold?
Han ble kastet ut av godstoget ved kollisjonen, landet i snøen, ble truffet av en brennende stråle av olje og forbrant ansiktet og deler av ryggen, men overlevde.
(Kilde: Hallingminne)
Sabotasjemistanken
Ulykken skjedde under okkupasjonstiden, og mistanken om sabotasje ble raskt ganske sterk.
Dagen etter ulykken ba generaldirektøren i NSB Statspolitiet om å foreta «rettslige undersøkelser» med henblikk på sabotasje.
Både rikskommissær Josef Terboven og øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge, general Nikolaus von Falkenhorst, kom for å inspisere ulykkesstedet.
Lokfører Olav Fossgård og fyrbøter Olav Vestheim ble satt i arrest mistenkt for sabotasje, ikke minst fordi de hadde hoppet av toget like før Geilo stasjon. De ble sittende i arrest frem til 7. november, da mistanken mot dem offisielt ble frafalt.
Sabotasje-mistankene døde imidlertid aldri. Fortsatt finnes dem som mener kollisjonen ikke var en ulykke.
En mann som skal ha deltatt i aksjonen, tok angivelig sitt eget liv i 1947. Hans egen mor omkom i ulykken. Han skal selv ha informert familien om sin rolle i morens død.
