Døden på skinner
På dette toget var de viktigste reisende døde allerede før de kom om bord
Selv om det fullstappede toget fra London skulle være forsinket, var det få klager. For passasjerene på Necropolis Railway hadde det ikke travelt.
Lokomotivdampen var ikke det eneste som hvilte tungt over perrongen når Necropolis Railway rullet ut fra stasjonen.
Passasjerene som hadde gått om bord i toget, var sørgende. De som var blitt stablet om bord, var døde.
I 87 år trafikkerte de dødes tog fra London til det som lenge var verdens største gravlund – Brookwood Necropolis. Gravlunden skulle befri Londons levende fra sine døde. Toget bandt dem sammen igjen.
Begravelseskrise
På midten av 1800-tallet opplevde London en begravelseskrise. Den industrielle revolusjonen var godt i gang, og storbyen lokket med arbeidsplasser. Folketallet mer enn doblet seg på 50 år. Slumområdene vokste. Det samme gjorde antallet dødsfall.
Gravkapasiteten ble sprengt. London produserte døde, men hadde ikke noe sted å gjøre av dem. Lik lå stablet langs kirkeveggene. Drikkevannet ble infisert.
Det eneste som blomstret under slike forhold var smittestoffene. Et kolerautbrudd i 1849 tok nærmere 15 000 liv alene.
Samme år som koleraen sveipet effektivt gjennom befolkningen, stiftet to initiativrike herrer kirkegårdsfirmaet London Necropolis Company. Planen deres var like enkel som den var storslagen: De skulle lage en gravlund som hadde plass til alle Londons døde − herfra og til evigheten.
De dødes by skulle ligge så langt fra bykjernen at London aldri kom til å vokse seg nær den, i fylket Surrey.
Planen hadde bare én hake: Surrey lå fire mil utenfor London. Det er langt når veitrafikken består av hester, kjerrer og folk til fots.
Ironisk nok var løsningen en del av problemet: Nyvinningen toget hadde for alvor festet grepet om samferdselen på 1840-tallet.
Utbyggingen av linjenettet endevendte mang en kirkegård. Nå skulle skinnegangen frakte de døde ut av byen istedenfor opp i dagen.
Stasjon for sistereiser
Londons nekropolis, Brookwood, åpnet i 1854. De dødes by var delt i to: Én del for rettroende medlemmer av Den engelske kirken, og én for alle andre. Hver del hadde sitt eget kapell.
Og sin egen stasjon.
Derfra gikk toglinjen strake veien til Necropolis Railways London-terminal, som lå ved det vi nå kjenner som Waterloo Station.
Plasseringen var ikke tilfeldig: Nærheten til Themsen gjorde det enkelt å frakte døde til stasjonen via vannveien. Dessuten hvilte toglinjene på brokonstruksjoner akkurat her: Buegangene under broa lignet en krypt.
Ved å plassere stasjonsbygningen på bakkeplan, to etasjer lavere enn perrongen, kunne buegangene brukes som lager og likhus.
Stasjonen rommet dessuten et verksted hvor det ble laget monumenter, gravsteiner og kister. En journalist som besøkte stasjonen i 1854 rapporterte at det sto 300 kister på lager, øremerket folk som skulle dø på et av byens hoteller i nærmeste fremtid.
Gravfølger ankom resepsjonen i første etasje, og ble geleidet videre til venterom i andre. Derfra ble de ført til avgangshallen i tredje, hvor de kunne gå rett ut på perrongen og inn i det ventende toget. Den sømløse transportetappen var praktisk.
For de levende.
Ulempen var at også kistene måtte flyttes to etasjer opp før de kunne ta fatt på siste reis. Det ble løst med en dampdrevet heis som rommet maksimalt 20 kister om gangen.
Sorgens pakketur
Necropolis Railway forlot London klokka 11:35. Da satt gravfølgene i hver sine togkupeer, merket med avdødes navn. Togturen tok rundt 40 minutter.
De fleste hadde gjort unna begravelsesseremonien i en av Londons kirker eller i stasjonens kapell. Etternølerne kunne bestille en seremoni ved ankomst Brookwood.
14:15 rullet toget i retning London igjen. Det betydde at de mest effektive gravfølgene kunne rekke et kjapt gravøl før det bar tilbake til storbyen. Begge stasjonsbygningene hadde bar med skjenkebevilling.
Stasjonspubene ble raskt populære både blant lokalbefolkningen og enkelte av togbetjeningen. Ved minst én anledning skal lokføreren ha brukt ventetiden så godt at han måtte stå over returreisen. Etter det fikk togbetjeningen gratis lunsj på stasjonen, forutsatt at de ikke drakk mer enn én pint øl.
Såfremt lokføreren var kjørbar, rullet toget inn på Waterloo Station igjen like før halv fire.
Ulike lik
Begravelsesreisen artet seg ganske likt for alle. Det som skilte, var billettene.
De fantes i tre prisklasser, både for kister og folk. Hadde du råd til den dyreste, fikk familien velge hvor graven skulle ligge, og de fikk reise et gravmonument. En vanlig fattigmannsgrav ble plassert der byrået syntes det var plass. Noen minnestein var det heller ikke snakk om.
Når Londons avløpssystem, jernbane og undergrunn skulle bygges ut, kolliderte anleggsarbeidet stadig med overfylte kirkegårder. Byutviklingen krevde at man flyttet restene av dem som var blitt begravet.
Den første store omplasseringen skjedde i 1862. Da ble nærmere 8000 lik flyttet. De fikk ingen kistetransport, men ble fraktet i containere.
Innholdet fra minst 21 kirkegårder ble flyttet fra London til Brookwood med Necropolis Railway.
Billetten inkluderte enveisbillett for kisten og tur-retur-billett for fire sørgende − uansett prisklasse. Den todelte gravlunden, graderte billettpriser og utformingen av stasjonene med skillevegger av glass skulle hindre at sørgende med ulik religiøs eller sosial bakgrunn møttes.
Ingen fattigmannsslekt skulle ende opp ved siden av en direktørfamilie. En av de sterkeste innvendingene mot Necropolis Railway hadde nemlig vært at det var uhørt å blande all slags folk i ett og samme tog.
Særlig på siste reis.
Likevel bidro Necropolis Railway til at begravelser ble mer inkluderende enn de hadde vært.
Toget var rimeligere enn hestedrosje, og gjorde at selv fattige kunne begrave sine kjære i fredelige og landlige omgivelser.
Dessuten var Brookwood den eneste gravlunden som gjennomførte begravelser på søndager. Dermed slapp arbeidere inntektstapet ved å måtte ta en dag fri.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Spikeren i kista
Brookwood fikk aldri monopol på Londons døde. Konkurransen fra andre gravlunder og begravelsesbyråer var for stor. Men toget fulgte rutetabellen helt til et stykke inn i 2. verdenskrig.
Natt til 17. april 1941, under et av de verste luftangrepene på London, ble både stasjonsbygningen og skinnegangen bombet. Det markerte begynnelsen på slutten for toget til evigheten.
Toglinjen inne på gravlunden ble stående ubrukt. Den forfalt, og det fantes ikke midler til å reparere den da krigen var over. Dessuten hadde biltrafikken tatt seg opp.
Brookwood er fortsatt Storbritannias største gravlund. Minnet om toglinjen ligger igjen i form av en forhøyning gjennom landskapet. Og én bit av Necropolis Railway levde videre to tiår etter at dødens tog hadde sluttet å gå: Puben i den sydligste stasjonsbygningen.
Kilder: «London`s Railway of the Dead: The Brookwood Necropolis Service» og «Exploring London`s Lost Necropolis Railways» på youtube.com, naturalhistorymuseum.blog, kremasjonsstatistikk for Norge 2020, regjeringen.no, gravplassen.no, densistereisen.no, wikipedia.org
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
Andre alternativer er kompost, nedbør og diamanter.
Befolkningsvekst var hovedgrunnen til Londons begravelseskrise. Men nye skikker bidro: I middelalderen var minnesteiner og kister uvanlig. Når alle døde skulle ha merkede graver og kister som det tok lang tid å bryte ned, ble kirkegårdene raskt fulle.
Firmaet som drev Brookwood forsøkte å bøte på det med «jord-til-jord-kisten». Den var laget av presset plantefiber, og gikk raskt i oppløsning. Oppfinnelsen var delvis et svar på at kremasjon ble tillatt i Storbritannia i 1884. Det økte konkurransen om å være den mest effektive begravelsesagenten.
Det går en rett linje fra etableringen av de dødes by på 1800-tallet til diskusjoner om hvordan vi vil gravlegge våre døde i dag.
I Norge er kistebegravelser fortsatt den vanligste måten. De som velger kremasjon, blir vanligvis begravd i en urnegrav. Et mindretall søker om å spre asken i naturen. Fra i år blir urnevegger tillatt, begrunnelsen er plasshensyn. Da plasseres urnene i avlukker over bakken.
Men også flere valgmuligheter finnes: Det er allerede mulig å spre aske i stratosfæren. Der blir askestøvet starten på regndråper eller snøfnugg. Asken kan også trykk- og varmebehandles, og slipes til en diamant. I USA tillater noen delstater hurtigkompostering av de døde.
