Sovjetunionens mest høylytte hemmelighet
Sannheten om «støysenderen i Kiev»
Fremdeles tror mange at den såkalte «støysenderen i Kiev» var en innretning sovjeterne brukte bare for å forstyrre vestlig kringkasting. Støysenderen var i virkeligheten noe annet.
Hva pokker er dette? Tusenvis av vestlige radioamatører stilte seg dette spørsmålet i juli 1976. Denne måneden dukket det opp et hakkete og inntrengende signal på kortbølgen.
Signalet forstyrret også kommunikasjon innen luftfart og vanlig kringkasting.
Både på grunn av hvordan signalet hørtes ut, og fordi det var lett å skjønne hvilken retning det kom fra, fikk ulyden snart kallenavnet «Den russiske hakkespetten».
«Tankekontroll»
Signalet – som ingen ville vedkjenne seg – dannet grobunn for mange spekulasjoner. All den tid det var fastslått at det måtte komme fra Sovjetunionen, en fiendtlig og lukket verden for Vesten under den kalde krigen, gikk de mer fantasifulle teoriene ut på at dette kunne dreie seg om et eksperiment for å kommunisere med ubåter, endre været – eller til og med oppnå tankekontroll.
En mer jordnær teori, som ennå lever i beste velgående på internett og blant folk med noen år på baken, er at «støysenderen i Kiev» – som fenomenet gjerne ble kalt i Norge – nettopp var støy sendt ut for å jamme «vestlig propaganda» som BBC World Service.
Ingen av disse teoriene hadde imidlertid noe som helst med sannheten å gjøre.
Over-horisonten-radar
I virkeligheten ble de repetitive bankelydene sendt ut fra en gigantisk skog av master i den ukrainske sovjetrepublikken. Det hemmelige og avstengte anlegget står rett utenfor et sted som senere skulle vinne herostratisk berømmelse verden over: Tsjernobyl.
Duga-radaren, som installasjonen heter, var svaret på Sovjetunionens behov for tidlig varsel om eventuelle vestlige rakettangrep.
Vanlige radaranlegg ivaretar ikke behovet for tidlig varsling, siden de ikke klarer å se over horisonten. Derfor hadde sovjeterne siden sent 60-tall eksperimentert med såkalte «over-horisonten-radarer». Kraftige signaler fra slike radarer kunne sendes opp i ionosfæren, der de kunne fange opp forstyrrelser fra rakettoppskytninger på lang avstand. Dette ville gi sovjeterne den responstiden de trengte for å planlegge sine mottiltak.
Først prøvde de ut anlegget ved å rette strålen mot egne rakettoppskytninger på Bajkonur-basen i dagens Kasakhstan. Avstanden er hele 250 mil, og testen var vellykket. Også oppskytninger fra sovjetiske ubåter i Stillehavet, med missiler rettet mot Novaja Semlja, klarte over-horisonten-radaren å fange opp.
Tiden var kommet for å rette signalet mot Vesten: «Den russiske hakkespetten», også kalt «støysenderen i Kiev» – forhatt barn har mange navn – var født.
«Steel Work»
Både radioamatører og NATO fant uten vansker ut at signalene kom fra den ukrainske sovjetrepublikken, selv om flere forskjellige byer ble nevnt som kilde.
Duga-radaren består av to deler, en sender og en mottager. Senderen står nordvest for Kiev, noen få kilometer sørvest for Tsjernobyl, mens mottageren befinner seg om lag 50 kilometer nordøst for atombyen.
Turistattraksjon
Skal du besøke Duga-radaren, og i samme slengen selvsagt Tsjernobyl, er Kiev utgangspunktet.
Fly tur-retur Oslo kan du få billig, rundt 1400 kr med SAS, men de har ikke direkteflyvninger hele året. Kiev i seg selv er også vel verdt et besøk, og prisnivået ekstremt hyggelig. Der kan du blant annet oppleve Grotteklosteret (Petsjerskaja Lavra). Klosteret står på UNESCOs verdensarvliste og er fra rundt 1015. Det regnes som et historisk senter for ortodoks kristendom.
En annen stor severdighet er St Sofia-katedralen, som også står oppført på UNESCOs verdensarvliste. I tillegg kan det være verdt å få med seg det 102 meter høye Moderland-monumentet (Rodina) og Den gylne porten (Zoloti vorota) som er restene av den gamle bymuren. Dagstur med guiding til Tsjernobyl, den forlatte byen Pripyat og Duga-radaren er det flere operatører som tilbyr, for eksempel stayinkiev.com. Prisen som medlem av en gruppe, er €99.
NB: Denne informasjonen stammer fra 2020.
Når anlegget var operasjonelt, ble det bemannet av 1500 soldater, vitenskapsmenn og teknikere, og hadde til og med egen barnehage.
Radioamatørene, som var oppgitte og rasende over de sovjetiske støysignalene, dannet «Den russiske hakkespettens jaktklubb». Formålet var å «sabotere sabotøren» ved å sende motsignaler.
NATO, på sin side, var mest opptatt av det militære aspektet.
Man skjønte fort at det måtte dreie seg om en over-horisonten-radar, selv om dette ikke ble offisielt bekreftet før etter Sovjetunionens oppløsning.
Innad i alliansen ble det brukt kodenavn på sovjetisk utstyr for å lette kommunikasjonen, slik det gigantiske bombeflyet Tupolev Tu-95, stundom sett langs norskekysten, fremdeles benevnes som «Bear».
Duga-radaren fikk navnet «Steel Work». Sovjeterne selv ga radaren kodenavnet 5H32-Vest – og merket den av som «pioner-leir» på kartet.
Da det ble klart at Radio Moskva ble like mye forstyrret av «hakkespetten» som vestlige stasjoner, og at et anlegg til dukket opp øst i den russiske sovjetrepublikken, også dette rettet mot USA, bredte det seg en visshet i Vesten om hva formålet med signalet egentlig var.
Satellittovervåkning
På slutten av 80-tallet begynte forstyrrelsene å opptre sjeldnere, og i 1989 forsvant de helt. En naiv feilslutning kunne være at den kalde krigen opphørte nettopp på denne tiden og at det oppsto en større tillit mellom øst og vest.
Den egentlige grunnen er oppskytningen av de sovjetiske, senere russiske, US-KS-satellittene. Disse ville kunne oppdage fiendtlige missiloppskytninger raskere og sikrere enn en over-horisonten-radar. De seks US-KS-satellittene kunne, i motsetning til radaren, ikke jammes, og var heller ikke sårbare for atmosfæriske forstyrrelser.
Det siste et svært viktig poeng, som konspirasjonsteoretikere siden skulle gripe fatt i og spinne en grotesk og kontroversiell teori rundt.
Les mer om den groteske teorien her: Prisbelønt konspirasjonsteori
Rundtur til radaren
Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, havnet radarvarslingsanleggene i forskjellige suverene stater. I 1992 undertegnet Russland og Ukraina en avtale om fortsatt bruk av to anlegg, i Sevastopol og Mukatsjevo, der ukrainsk personell skulle være til stede, men sende data til det russiske hovedkvarteret for tidlig varsling.
At Duga-radaren ikke ble en del av denne avtalen, viste at den definitivt var regnet som utrangert.
En annen åpenbar grunn for Duga-radaren til å ikke brukes mer, er at den ligger inne i den såkalte Tsjernobylsonen; sperreområdet på 2600 kvadratkilometer som er opprettet rundt atomkraftverket etter katastrofen den 26. april 1986.
Anlegget har likevel vært mulig å besøke siden sent i 2013. Turoperatørene som med utgangspunkt i Kiev bringer turister til Tsjernobyl – en forretningsidé med økt vind i seilene etter HBO-serien «Tsjernobyl» fra 2019 – inkluderer gjerne masteskogen på rundturene sine i det som har blitt kalt «et mørkt Disneyland».
Katastrofeturister som ikke er disponert for svimmelhet, kan klatre i de 150 meter høye mastene, og se veggmalerier av kommunismens heroiske triumfer i smuldrende klasserom.
Når man får øye på de gigantiske, forlatte radar-fugleskremslene, er det lett å skjønne at anlegget har vært brukt som element i dataspill og i filmer som «Divergent».
Tanken om å sende ut hakkende signaler for å oppdage fiendtlige missiloppskytninger er ikke forlatt. Så sent som 1. desember 2019 ble en ny generasjon over-horisonten-radar tatt i bruk nær byen Kovylkino i Russland. Den kostet 10 milliarder rubler å utvikle, noe som med dagens kurs tilsvarer om lag 1,8 milliarder norske kroner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 17 2020
