Koloss på leirføtter
Derfor kollapset Sovjetunionen
25. desember 1991 gikk Mikhail Gorbatsjov av som Sovjetunionens første og siste president. Dagen etter var det gigantiske samveldet, som tok opp 1/6 av jordens landareal, historie. Hvordan kunne det skje?
Sovjetunionens fall skjedde gradvis. Alt på 1970- og særlig utover 1980-tallet klarte ikke Sovjetunionen lenger å holde tritt med USA og Vesten hverken økonomisk, militært eller teknologisk.
Den endelige slutten på første juledag i 1991, med firingen av det røde flagget over Kreml for siste gang og Mikhail Gorbatsjovs avskjedstale, var nærmest en formalitet, for på slutten kontrollerte ikke Sovjetunionen særlig mer enn akkurat Kreml i sentrum av Moskva, sier statsviter og førsteamanuensis ved Universitet i Sørøst-Norge, Dag Einar Thorsen til Vi Menn.
Sovjetunionen ble opprettet i 1922, etter den russiske revolusjonen i 1917 og borgerkrigen mellom bolsjevikene og de mer moderate mensjevikene. Bolsjevikene vant og Sovjet ble en marxistisk-leninistisk ettpartistat ledet av Sovjetunionens kommunistiske parti. Under Vladimir Lenin og senere Josef Stalin ble samveldet styrt med jernhånd, i praksis et diktatur.
Etter Stalins død i 1953 startet en gradvis oppmykning, men det var først da Mikhail Gorbatsjov ble utnevnt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1985 at man gikk inn i en periode med politisk tøvær og avspenning. Men Gorbatsjov arvet en union preget av økonomisk krise og stagnasjon.
Vi Menn har sett på noen av årsakene til at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.
Glasnost og perestrojka
De fleste forbinder Mikhail Gorbatsjov med begrepene glasnost – åpenhet – og perestrojka. Perestrojka – som betyr «forandring» eller «omstrukturering» – henspiller på Gorbatsjovs økonomiske reformer, og blir ofte sett på som en av hovedårsakene til Sovjetunionens oppløsning.
Glasnost handlet om åpenhet, og er også en betegnelse brukt om de politiske reformene Gorbatsjov implementerte. Det ble tillatt delvis frie valg, og flere av restene etter Stalins diktatoriske styresett, slik som det hemmelige politiet KGB, ble etter hvert fjernet. (KGB ble ikke oppløst formelt før i desember 1991 journ.anm.) Sensuren ble delvis opphevet, pressen ble friere og det var lov å kritisere myndighetene.
I takt med at samfunnet gradvis ble åpnet, begynte folk å få øynene opp for en verden utenfor Sovjetunionen. Dessuten, Gorbatsjovs reformer skulle vise seg å bli for mange, for omfattende – og for ofte – feilslåtte.
Les også: Russernes skrekkvåpen er umulig å flykte fra
Kina beholdt kommunismen
Det er blitt hevdet at Sovjetunionens fall var uunngåelig, men det avviser Russland-eksperten Vladislav Zubok, professor ved London School of Economics. I boken «Collapse: The Fall of the Soviet Union», utgitt i fjor, argumenterer han for at Gorbatsjovs reformer, som skulle modernisere og demokratisere Sovjetunionen, i stedet underminerte myndighetene og ga næring til separatisme.
– Gorbatsjov ønsket å forandre for å bevare, men det viste seg umulig å endre systemet gradvis og innenfra, slik han håpet, sier Thorsen, som mener utstrakt korrupsjon og nepotisme bidro
til å sabotere reformprosessen.
– Gorbatsjov forsøkte å gå ovenfra og ned, ved å bygge opp en privat sektor gjennom de statseide bedriftene. Men ved å innføre politiske og økonomiske reformer samtidig, fra toppen, fikk han ikke gjort nok med korrupsjon og sløseri lenger ned i systemet.
Samtidig gjennomgikk også en annen kommunistisk tungvekter, Kina, reformer på samme tid, men lyktes med å bevare det kommunistiske systemet.
– Disse reformene var annerledes. Kommunistlederen Deng Xiaoping satset på å bygge opp en privat sektor nedenfra med nye småbedrifter. Ved å bygge opp et kapitalistisk system fra bunnen og opp, lot han de gamle statsbedriftene dø en stille død, sier Thorsen.
Annet utfall
Vladislav Zubok mener Sovjets kollaps primært skyldes landets egen politikk, men at USA og Ronald Reagan også spilte en rolle. Det mener også Archie Brown, professor ved Oxford-universitetet og forfatter av den nylig publiserte boken «The Human Factor».
– Gorbatsjov brøt med det marxist-leninistiske tankegodset om at alt handlet om klasser. I stedet snakket han om enkeltmenneskets verdi, menneskelige faktorer, universelle interesser og betydningen av å skape gode relasjoner med ledere i andre land, sier Brown i et intervju med magasinet Prospect.
Brown mener det kunne sett annerledes ut dersom et av de andre ni fullverdige medlemmene av Politbyrået hadde blitt valgt til å etterfølge Konstantin Tsjernenko i stedet for Gorbatsjov.
– Fra arkiver, intervjuer, dagbøker og memoarer kjenner vi synspunktene og tankegangen til dem alle. Ikke én av de ni andre ville ha risikert hverken politisk pluralisme eller ytrings- og trykkefrihet i Sovjet. Ingen av dem, bortsett fra Gorbatsjov, ville i 1988 ha erklært at folk i alle land hadde rett til å bestemme selv hva slags politisk eller økonomisk system de ønsket å leve i, uttaler Archie.
Les også: (+) USAs mystiske romfly: Nesten ingen vet hva det har drevet med oppe i verdensrommet
Fri presse og Tsjernobyl
26. april 1986 ble verden rystet da en av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderte. Men om verden var rystet, skulle det ta to uker før Sovjetunionens innbyggere offisielt fikk vite om katastrofen fra sine egne myndigheter.
Myndighetenes innledende forsøk på å dekke over katastrofen, ga også mistro hos folket.
– Den jevne sovjetborger hadde historisk sett gått ut fra at det som ble sagt i aviser, radio og fjernsyn var løgn, og mediene visste at de ikke ble tatt på alvor av befolkningen, sier Dag Einar Thorsen.
Tsjernobyl ble naturligvis umulig å holde skjult særlig lenge, da flere hundre tusen ble direkte rammet av katastrofen i en eller annen forstand. At Tsjernobyl-ulykken ble forsøkt holdt skjult falt i dårlig jord i en tid da innbyggerne forventet friere presse.
I tillegg krevde de bedre levestandard. Den gjengse sovjeter slet med å ha nok mat på bordet.
– Informasjon om hvordan folk hadde det i Vesten forsterket disse kravene. Det hjalp selvsagt ikke at vestlige forbruksvarer ble stadig mer tilgjengelige, og at folket fikk sansen for vestlig kultur, mener Thorsen.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Selvstendighetskampene
Det som tok livet av Sovjetunionen var korrupsjon og nepotisme, ikke ungdommens
smak for popmusikk og dongeri.
I 1978 tok kommunistene makten i Afghanistan ved et statskupp. En borgerkrig mellom kommunistene og islamistiske krefter resulterte i at Sovjet invaderte Afghanistan i 1979. Det ble en hengemyr, og Sovjet trakk seg ut i 1989.
Samme år støtte Sovjetunionen på nye utfordringer, og denne gangen nærmere egne grenser.
– 1989 var et viktig år med henblikk på Sovjetunionens fall, sier Thorsen.
Etter utmattelseskrig og nederlag mot militsgrupper i Afghanistan, begynte satellittstatene i Øst-Europa å vakle utover på våren og sommeren.
Det første, delvis frie valget ble avholdt i Polen i juni, og Ungarn åpnet grensene til Østerrike i august. På høsten begynte sovjetiske ledere å snakke åpent om at de ikke ville gripe inn militært i Øst-Europa. Kommunistregimene i Warszawapakt-landene falt en etter en. Øst-Tyskland åpnet grensene og i Romania ble Nicolae Ceausescu regelrett henrettet på første juledag.
Østblokkens kollaps underminerte Sovjetunionen. I de ulike landene og folkegruppene i Sovjetunionen kom det er stadig sterkere ønske om løsrivelse.
Les også: (+) Da kampene i Gudbrandsdalen var som hardest, kjørte tyskerne frem sitt hemmelige våpen
Intern løsrivelse
Utover 1990 vokste misnøyen mot Mikhail Gorbatsjov og hans reformer. En annen mann sto frem som Sovjetunionens mektigste: Boris Jeltsin.
– Gorbatsjov mistet mye prestisje både innad i Sovjetunionen og i vestlige land. Stadig flere sovjetrepublikker krevde nå selvstendighet, sier Thorsen.
Siden det var åpnet for delvis frie valg, ble Boris Jeltsin valgt til president i Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk i juni 1991. Kravet fra Jeltsin var klart; Sovjetunionen måtte oppløses.
Under august-kuppet i 1991 forsøkte en konservativ junta å avsette Gorbatsjov.
– Under august-kuppet i 1991 forsøkte en konservativ junta å avsette Gorbatsjov. De plasserte ham i husarrest, men feilberegnet situasjonen.
Jeltsin fikk Moskvas befolkning med seg på å nedkjempe kuppet. Gorbatsjov kom tilbake fra sin midlertidige husarrest, men det var ingen tvil på dette tidspunkt: Boris Jeltsin var nå Moskvas mektigste mann.
Mens den nye russiske staten ble etablert, gikk Mikhail Gorbatsjov av som president for Sovjetunionen 25. desember 1991.
– Da hadde nok Sovjetunionen vært døende i ti år allerede, sier Thorsen til Vi Menn.
Romkappløpet
Kappløpet om rommet var en viktig bestanddel i Den kalde krigen mellom øst og vest. Sovjetunionen ledet an, med oppskytingen av Sputnik 1-satellitten 4. oktober 1957, som tok amerikanerne fullstendig på sengen. Fire år senere ble Sovjetunionen også først nasjon til å sende et menneske ut i rommet. Men higenen etter å komme først i rommet, var også – indirekte – en av årsakene til Sovjetunionens senere fall.
– Satsingen gikk på bekostning av andre ting. Landets beste vitenskapsfolk og ingeniører ble plassert i egne lukkede byer, der fokus var på å vinne romkappløpet. Mest kjent er «Stjernebyen» utenfor Moskva. Men det sovjetiske forspranget i romkappløpet på 1950- og begynnelsen av 1960-tallet var bygget på at man flyttet ressurser til noen få deler av økonomien, og lot resten gå for lut og kaldt vann. Sovjetunionen kunne dermed se ut som en kjempe fra utsiden, men det var alltid en kjempe på leirføtter, sier Thorsen.
En annen medvirkende årsak til Sovjetunionens fall, var press fra Vesten, og særskilt USA. Ikke minst da Ronald Reagan kom til makten i USA i 1981 og erklærte Sovjetunionen for et «ondt imperium» som «nektet sitt folk frihet og menneskeverd».
– Oppsummert kan vi si at Gorbatsjovs reformer var mye av årsaken til Sovjetunionens fall. Han satte i gang prosesser som ikke lot seg kontrollere. Men selv om Gorbatsjovs glasnost-politikk åpnet opp samfunnet for en verden utenfor, var det primært korrupsjon og nepotisme som tok livet av Sovjetunionen, ikke ungdommens smak for popmusikk og dongeri, mener Thorsen.
Les også: Sannheten om «støysenderen i Kiev»
Tidslinje
1985: Konstantin Tsjernenko dør og erstattes av Gorbatsjov som generalsekretær i kommunistpartiet. Han iverksetter glasnost og perestrojka.
1986: Tsjernobyl-katastrofen setter Gorbatsjov på prøve.
1987: Sovjetunionen og USA blir enige om å fjerne mellomdistanseraketter med atomstridshoder. En utålmodig Boris Jeltsin blir tvunget til å gå av som partisjef i Moskva etter å ha kritisert fremdriften i reformene.
1988: Sovjetunionen utfordres av krav som løsrivelse og uavhengighet i Kasakhstan, Armenia, Aserbajdsjan og landene i Baltikum. Kommunistpartiet tillater en privat sektor.
1989: Frigjøringsrevolusjon
i Øst-Europa. Kommunistregimene faller en etter en. Det starter i Polen og fortsetter med Ungarn, Øst-Tyskland, Bulgaria, Tsjekkoslovakia og Romania.
Berlinmuren faller 9. november 1989. Sovjetiske tropper forlater Afghanistan. Den 9. april 1989 settes sovjetiske spesialstyrker inn for å slå ned en fredelig demonstrasjon i Tbilisi. 20 demonstranter blir drept. Uavhengighetskravet øker i styrke.
1990: Sovjetiske styrker settes inn i den etniske konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan. Litauen erklærer uavhengighet. Sovjet svarer med økonomisk blokade og utplassering av soldater. Boris Jeltsin velges til president i Russland.
1991: 14 sivile litauere blir drept da sovjetiske spesialsoldater forsøker på ta kontroll over TV-tårnet i Vilnius i januar. Høytstående medlemmer av kommunistpartiet anført av visepresident Gennadij Janajev forsøker et statskupp
i august, men mislykkes. Jeltsin forbyr det sovjetiske kommunistpartiet i Russland og anerkjenner de baltiske
statenes selvstendighet. Ukraina erklærer sin selvstendighet. Folkekongressen stemmer for oppløsningen av Sovjetunionen i september. 25. desember går Gorbatsjov av som president i Sovjet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 58 2021
