Tyskerne trodde alt i Norge var på stell
Hitlers norske tabber
Adolf Hitler planla invasjonen i den tro at Norge var like velorganisert og effektivt som Tyskland. Det skulle vise seg å være en stor tabbe.
Én fatal bommert skulle forpurre planene nazistene la for operasjon «Weserübung» − invasjonen av Norge og Danmark, vinteren for 80 år siden.
Planleggingstabben skulle koste Hitler mer enn bare prestisje.
Nazi-Tysklands første nederlag fikk trolig betydning for forløpet av hele 2. verdenskrig.
Dette var oppdraget:
107 skip skulle frakte soldater og krigsmateriell til de fem norske byene som skulle okkuperes.
Ti jagere skulle transportere to tusen soldater til Narvik. Også fem forsyningsskip hadde kurs for den nordnorske malmbyen.
De var alle lastet med utstyr som var vitalt for at invasjonen skulle bli en rask suksess.
Men planleggerne, som med tysk grundighet forberedte invasjonen, tok ikke høyde for utfordringer med en underbemannet losvesen, norske nøytralitetsvakter med god tid, uvær og mulige engelsk minefelt.
Dekkoperasjon
I ly av nattemørket la tre lasteskip og ett tankskip fra kai i Tyskland onsdag 3. april 1940. I den tyske marinebasen i Murmansk kastet tankskipet Jan Wellem loss. Alle de fem skipene satte kurs mot den nordnorske malmbyen Narvik.
Nettopp Murmansk hadde en sentral rolle i den tyske logistikkoperasjonen. Tyskland og Sovjet hadde en ikkeangrepspakt. Frakt til Murmansk var et uangripelig påskudd for tyske skip å seile opp Norskekysten. Samtidig var distansen så lang at skipene hadde god grunn til å frakte store mengder brensel til maskinene på dekk. Ja, faktisk så mye at lastelukene ble tildekket og inspeksjon av lasterommene i praksis var umulig.
Slik skulle skipene kunne dampe mot Narvik med krigsutstyr uten at den nært forestående invasjonen kunne blitt avslørt.
Viktig last
I lasterommene under koksen på dekk fraktet de tre lasteskipene lastebiler, personbiler og motorsykler, men også ammunisjon, hermetikk, bensin og bomber. De to tankskipene med kurs mot Narvik fraktet drivstoff til de 10 destroyerne og fem ubåtene som inngikk i selve invasjonsstyrken.
Seks dager senere skulle Narvik okkuperes. De store infanterileirene i Bjerkvik og på Setermoen hærtas raskt. Bardufoss flyplass skulle okkuperes samme dag slik at invasjonsstyrken kunne få støtte fra mektige Luftwaffe. Narvik skulle så sikres mot et engelsk angrep ved å opprette flere titalls tunge kanonstillinger rundt havneinnløpet.
Da invasjonsstyrken kom frem grytidlig om morgenen 9. april, skulle forsyningsskipene etter planene ligge oppankret på Narvik havn med alt nødvendig utstyr.
Mangel på loser
Alle skip som skulle seile langs Norskekysten var pliktig til å ta los om bord. Det tyskerne åpenbart ikke hadde oversikt over, var tilgangen på norske loser.
5. april kom både tankskipet Kattegat og lasteskipet SS Alster til Kopervik på Karmøy, like nord for Stavanger, og fikk los om bord. De to andre lasteskipene, Bärenfels og Rauenfels, kom til Kopervik dagen etter. Nå var trafikken langs kysten blitt så stor at det var problem med å få los til alle skipene.
Rauenfels fikk los søndag 7. april og kunne sette kursen nordover. Men Bärenfels fikk ikke los, og ble liggende. Det spøkte stygt for at skipet skulle nå frem til Narvik med sin vitale last. I Berlin steg uroen blant Hitlers generaler og admiraler.
Sjekket og sjekket igjen
Neste utfordring var inspeksjoner fra norske nøytralitetsvakter og inspektører. Utenlandske skip i norsk farvann ble undersøkt med tanke på våpen eller ulovlig last, men inspektørene snakket åpenbart ikke sammen: I møte med den norske marinen fungerte koks-på-dekk-trikset etter hensikten. Men både Alster og Rauenfels ble kontrollert to ganger i løpet av søndag 7. april og to ganger i løpet av mandag 8. april.
Selv om inspektørene ikke fant noe mistenkelig om bord på skipene som var fylt med krigsmateriell, oppnådde de én ting: Både lasteskipene og tankskipet Kattegat ble ytterligere forsinket.
Sure miner
Mandag 8. april var det blåst opp til sørvestlig full storm. De tyske skipene slingret og stampet oppover Helgelandskysten, ca. ett døgn etter tidsskjemaet.
Forsinkelsen skulle bli fatal.
Dagen før hadde nemlig engelske marinefartøy lagt ut et minefelt nord for Bodø for å hindre tyske malmskip i å seile sørover med jernmalm til Tyskland. Hadde de tyske skipene vært i rute etter planen, hadde de akkurat klart å komme seg forbi farvannet der engelske minene var lagt ut. Nå ble minene i stedet et effektivt hinder for den tyske invasjonsflåten på vei nordover.
Mandag ettermiddag, 8. april ble Rauenfels beordret til å stoppe av kystvaktskipet KNM Nordkapp. Kapteinen ble informert om det engelske minefeltet. Også de andre forsyningsskipene kastet anker etter å ha mottatt varsel om minefeltet.
I Berlin var det krisestemning: Bärenfels lå fortsatt i Kopervik og ville ikke under noen omstendighet nå frem til Narvik i tide. Det var derfor avgjørende at de andre forsyningsskipene kom frem.
Men Vestfjorden var nærmest hermetisk lukket. Engelske marinefartøy lå med ladde kanoner og holdt utkikk etter tyske fartøy. Det var bare 10 timers seilas igjen til Narvik. Men det måtte et mirakel til for at de tyske fartøyene skulle komme seg usett forbi den engelske marinestyrken.
Kapteinene om bord i de tre tyske skipene fikk ordre fra Berlin om å gå utenom minefeltet. Skipene skulle forsøke å komme seg usett forbi det engelske slagskipet Renown, fire mineleggere og åtte destroyere i ly av mørket og det dårlige været.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Angrepet av tysk ubåt
Å få det vitale krigsutstyret frem til Narvik før 9. april, kunne tyskerne nå bare glemme. Tankskipet Jan Wellem som kom fra Murmansk var det eneste forsyningsskipet som kom frem til Narvik.
Tidlig om morgenen 10. april var Rauenfels ved innløpet til Ofotfjorden. Bare litt over tre timer seilas gjensto til Narvik. Kaptein Mendel hadde klart å snike seg gjennom fire norske inspeksjoner, gjennom storm og uvær og rett forbi nesen på flåten av britiske marinefartøyer.
Men faren var ikke over for kaptein Mendel:
Først ventet én av hans egne: Den tyske ubåten U25 lå utenfor Narvik. Kaptein Schütze trodde det var et fiendtlig skip han så, og fyrte av en torpedo mot Rauenfels. De tyske torpedoene som ble brukt under sjøslagene i Narvik var imidlertid feilprodusert og ubrukelige. Rauenfels kunne dermed steame videre med full fart mot Narvik.
Type: Transportfly
Motorer: 3 x 725 hk BMW 132A eller T
Fast bevæpning: 1–3 x 7,9 mm MG 15 maskingevær
Toppfart: 275 km/t
Lengde: 18,9 m
Vingespenn: 29,25 m
Høyde: 4,50 m
Vekt lastet: 10.500 kg
Rekkevidde: 1000 km
Den første JU 52 ble bygget i 1932. Flyet ble populært og ansett som svært anvendelig. Det fikk etter hvert kallenavnet «Tante JU». I alt ble det bygget 4500 eksemplarer av flytypen. Både «Det Norske Luftfartsselskap» (DNL) og SAS hadde flytypen i sin flåte. I Norge var flyet i sivil trafikk helt frem til 1956. Luftwaffe satte inn 350 JU 52 i angrepet på Norge i april 1940.
Men så dukket engelskmennene opp igjen, bare to timers seilas fra Narvik og skjøt Rauenfels i senk. Det tyske forsyningsskipet hadde 150 tusen liter bensin i lasterommene. En voldsom eksplosjon kunne høres over hele Ofoten. En røyksky steg flere tusen meter til værs. Røykskyen, godt synlig for de tyske soldatene som ventet på livsviktig utstyr i Narvik, ble et symbol på fadesen med forsyningsskipene:
Lasteskipet Alster led en ydmykende skjebne: Skipet ble oppdaget da det forsøkte å snike seg forbi den engelske marinestyrken. Engelskmenn kapret både skip og last.
Bärenfels kom aldri lenger enn til Karmøy. Torsdag 11. april ble skipet omdirigert til Bergen.
Tankskipet Kattegat forsøkte ikke engang å snike seg forbi den engelske marinestyrken. Skipet ble liggende i Glomfjord. Tirsdag 9. april besluttet kaptein Seip på det norske kystvaktskipet Nordkapp å senke det tyske skipet.
Fire granater sendte tankskipet til bunns.
Fire granater som kan ha endret verdenshistorien.
Luftredning
De tyske soldatene som var landsatt om morgenen den 9. april sto uten biler, mat og kanoner. Også ammunisjon til kanoner, fly og skip, samt drivstoff var mangelvare.
Uten biler og bensin kom ikke hærstyrken seg opp til Setermoen og Bardufoss. Dermed hadde ikke Luftwaffe noen flyplass i nærheten av Narvik, og hverken de tyske marinefartøyene eller hærstyrken i Narvik fikk flystøtte.
Den tyske hærstyrken i Narvik ble angrepet av en internasjonal styrke på 20 000 soldater. Og tyskerne hadde ingen kanoner å svare med.
Les også: Det norske angrepet på tyskerne hadde stoppet helt opp. Da hørte soldatene et rop som endret alt
Lørdag 13. april startet et høytflyvende forsøk på å lappe sammen det så langt mislykkede felttoget i Narvik. På Hitlers ordre skulle tyngre skyts flys til Narvik. Om bord i 13 JU 52 transportfly var 60 artillerisoldater, fire kanoner, ammunisjon og forsyninger.
På vei inn mot Narvik over Ofotfjorden ble den flyvende forsterkningen møtt av tette snøbyger. Været tvang flyene ned i lav høyde. Inn Ofotfjorden var det kun et par hundre meters sikt.
Plutselig så flygeren i lederflyet flere skip på fjorden. Engelske skip. Samtlige skip åpnet ild. Nå fikk de tyske flyene smake på engelsk luftvern. Fem av flyene ble truffet, men ingen fikk alvorlige skader.
Landingen
Flyene gikk inn for landing på Hartvikvannet ved inngangen til Vassdalen, 17 kilometer nord for Narvik. Det gikk, på godt norsk, «rett på trynet»:
Snødybden på Hartvikvannet var i underkant av én meter. Under snøen var det et vannlag før man kom ned på isen. De store og tungt lastede flyene veide 10 tonn. Det første flyet bråstoppet i sørpa og tippet på nesen under landingen.
For å hindre at resten av flyene led samme skjebne ble soldatene om bord beordret bak i flyene. Deretter var det å gå inn for landing. Knepet med å flytte vekten bakover virket. I landingsøyeblikket, vel å merke.
Men da farten avtok etter landingen, sank flere av dem ned i issørpa og tippet forover. Da samtlige fly var landet, sto fem på nesen ute på isen. Propellene var skadet og flyene umulig å få på vingene igjen med det første.
Kanoner og ammunisjon ble losset, og opptelling foretatt. Da viste det seg at to av de tyske flyene hadde fløyet seg vill og landet på isen i Gullesfjord i Vesterålen.
Les også: (+) De fire fatale feilgrepene som skapte legenden Martin Linge
Flyene bombes
Neste morgen, søndag 14. april var en norsk Fokker 383 dobbeltdekker på vei tilbake til Bardufoss etter å ha sluppet ammunisjon til norske styrker ved Bjørnfjell. Fra luften oppdaget piloten de 11 flyene på Hartvikvannet.
Tyskerne så det norske flyet, og skjønte at det ventet ytterligere nederlag. Febrilsk forsøkte de å redde noen av flyene fra et kommende angrep. Startbane måtte klargjøres. Både tyske soldater og norske fanger ble beordret ut på isen for å bentråkke en startbane. Snøbyger sveipet stadig over området og gjorde arbeidet vanskelig.
Like før klokken 12 kom de første norske flyene. Fem Fokkere slapp bomber fra 1000 meters høyde, men uten bombesikter gjorde de liten skade.
Men utenfor Lofoten lå det engelske hangarskipet HMS Furious. Dagen etter, mandag 15. april sto syv Swordfish-fly klare til å følge opp opplysninger fra nordmennene om de tyske flyene på Hartvikvannet.
Den engelske flystyrken angrep først med bomber, deretter med mitraljøser fra lav høyde. Fire av transportflyene ble totalskadet. Dagen etter var det nordmennenes tur igjen. Nå var nordmennene bedre utstyrt. Flyver Karl Th. Jakobsen og speider Håkon Kyllingmark hadde utstyrt flyet med et hjemmelaget bombesikte døpt «German killer».
Resultatet ble at tre av de tyske transportflyene ble skadet av bombene. Fortsatt håpet tyskerne å kunne redde to av de minst skadde flyene. Startbanen ble bentråkket igjen og flyene tanket opp. Det første flyet ga gass, humpet bortover den ujevne rullebanen og kom med nød og neppe opp i lufta − før det rotet seg bort i dårlig vær og havnet i Sverige.
Det andre startklare flyet ble stående. Risiko for havari var for stor.
Det meste av det som var igjen av transportflyflåten sank til bunns. Og med dem, tilsynelatende også den tyske krigslykken. Utslitte norske, polske, franske og britiske soldater tvang den tyske styrken i kne.
Men så avblåste Churchill operasjonen på målstreken. De norske soldatene måtte derfor bevitne til at hakekorset igjen vaiet over rådhuset i Narvik.
Fatalt slag
I ettertid har mange fremstilt tyskernes tap i første runde i slaget om Narvik som et prestisjenederlag for Adolf Hitler. Men historikere påpeker at nederlaget i Norge kan ha påvirket krigens utfall.
For krigens gang var kanskje senkingen av tankskipet Kattegat det mest alvorlige slaget tyskerne måtte ta. Skipets last skulle fylle tomme drivstofftanker til destroyerne som hadde fraktet invasjonsstyrken nordover. Men i stedet for å returnere til Tyskland dagen etter invasjonen som planlagt, ble de liggende i Narvik i kø. Det eneste forsyningsskipet som kom frem til Narvik, tankskipet Jan Wellem, hadde svært liten pumpekapasitet. Det tok nærmere ett døgn å fylle tankene på én jager.
De ti tyske destroyerne ble dermed et lett bytte for Royal Navy i Narvik, og gikk til bunns før de kunne få nøkkelrollen de var som skapt for i en invasjon av Storbritannia i august samme år.
Hvordan 2. verdenskrig hadde utviklet seg om tyskerne hadde forsøkt å invadere Storbritannia, får vi aldri vite.
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Operasjon sjøløve
Hitler ville ha Storbritannia ut av krigen før han angrep Sovjet. Tapene i Narvik forpurret planene.
Adolf Hitler trodde hans suksess i Frankrike ville overbevise britene om å gi seg. Men den ferske statsministeren Winston Churchill ville ikke. Tyskerne måtte motvillig endre strategi.
16. juli 1940 utstedte Hitler førerdirektiv nummer 16 om «Unternehmen Seelöwe» − Operasjon Sjøløve, en invasjon av Storbritannia i løpet av august 1940. Krigsmarine var tiltenkt en nøkkelrolle: Først skulle tyske skip holde Royal Navy i ånde lengst mulig unna Den engelske kanal. Når invasjonen så skulle skje, skulle marinen beskytte armadaen med forsyningsskip som skulle bringe soldater og tungt materiell over kanalen.
Storadmiral Erich Raeder klaget raskt over forventningene til den tyske marines rolle i operasjonen. Årsak: Desimeringen av den flåten under invasjonen av Norge.
Særlig var tapet av de ti destroyerne i Narvik ødeleggende, ifølge historikeren Edward P. Von der Porten. For de ti moderne, raske og manøvrerbare overflatefartøyene ville være uunnværlige i det trange farvannet der invasjonen skulle finne sted. Vurderingen støttes overfor Vi Menn av den norske historieprofessoren Ole Kristian Grimnes.
Sammen med manglende suksess i luftkrigen over Storbritannia, gjorde den reduserte slagkraften til sjøs at Hitler måtte gi opp «Operasjon Sjøløve». I stedet fikk han sommeren etter en tofrontskrig han aldri kunne vinne.
