Vaktmesterens dramatiske historie
Da vaktmesteren Hamid så barna utenfor asylmottaket, måtte han gjøre noe: – Jeg vet hvordan det er å ha mistet alt
Vaktmesteren på Ris skole bruker nesten alle pengene sine på å hjelpe ukrainske flyktninger. Livet som flyktning kjenner han litt for godt.
– Det blir 27 kroner, det, sier Hamid Beklou fornøyd mens han teller opp tomflasker han har hentet opp fra søppelbøtten i skolegården. Den smilende 59-åringen i joggesko, shorts og T-skjorte er på dagens runde rundt på skolen, der han i snart 30 år har jobbet som vaktmester og altmuligmann.
Alle kjenner Hamid, men de færreste vet hva han driver med på fritiden. Eller hva han har opplevd.
I fjor tikket det inn en felles melding til alle foresatte ved Ris ungdomsskole. Der sto det; «Vaktmester Hamid Beklou samler inn varme klær til asylmottak på Østlandet og oppfordrer alle som har klær å avse, til å bidra med klær de ikke trenger selv.»
Hamid hadde blitt berørt av situasjonen til de mange ukrainske flyktningene som var kommet fra krig til et fremmed land.
– Jeg gikk forbi asylmottaket på Løren og så mange barn som lekte på asfalten utenfor. Det gjorde noe med meg. Jeg skjønte de var fra Ukraina og tenkte at de trengte en liten oppmuntring, forteller Hamid.
– Da stakk jeg og kjøpte is til alle sammen.
Mye til andre, lite til seg selv
Is, sjokolade og kjeks blir det ofte. I tillegg har han skaffet klær, møbler, leker, mat, barnevogner og et par telefoner. Alt finansiert med egne penger.
Pengene fra tomflasker, lønnen og nesten alle sparepengene bruker Hamid Beklou til å hjelpe flyktninger.
Han finner klær på tilbud, brukte møbler på Finn og det han får råd til av leker og mat, som han kjører rundt i sin grønne Skoda og leverer.
– Jeg pleier også å hjelpe til når noen trenger skyss eller hjelp med skjemaer og innlogginger. I fjor kjørte jeg flere av de ukrainske damene rundt på loppemarkeder i helgene, forteller han.
Hamid har endt opp med å bli en slags helårs julenisse for asylsøkerne.
Men hvorfor gjør han det? Hvorfor panter han flasker og spiser Fjordland på tilbud for å kunne kjøpe ting til flyktninger fra Ukraina?
– Jeg orker ikke å se barn som har det vondt uten å gjøre noe. Jeg har selv opplevd krig og vet hvordan det er å miste alt, sier Hamid stille.
På Ris ungdomsskole er vaktmester Hamid en viktig ressurs.
– Hamid er godt likt her på skolen; han er en veldig snill mann med hjerte for flyktninger og mennesker i nød. Vi er mange som setter stor pris på Hamid, sier rektor Peder Gjedrem.
Les også: Olivia var 15 år og livet lå i ruiner. Så skjedde mirakelet
Fangenskap, krig og frykt
Men hvordan endte iranske Hamid Beklou opp i Norge, i Oslo og på Ris ungdomsskole? Elevene som hilser, smiler og roper «Hei, Hamid!», og «Kan du fikse dette, Hamid?» kjenner ikke hans bakgrunn.
De vet ikke at han har vært drapstruet, fengslet, har gjort opprør og sittet nesten to år i fangenskap. De vet lite om alt Hamid har i bagasjen. Det han sjelden snakker om.
Når vi møter ham, skinner solen. Hamid er ferdig med å plukke flasker og skal være hjelpelærer på sløyden. Han liker å snekre, fikse, løse. Planen var å utdanne seg til ingeniør, og han var i gang med studiene hjemme i Iran. Men han skulle aldri komme til å fullføre.
I 1985 var det urolige tider i Iran. Motstanden mot prestestyret var stor, ikke minst blant studentene. Hamid Beklou studerte matematikk på universitetet i Teheran.
– Vi markerte motstand, demonstrerte og rev i stykker bilder av Khomeini som hang rundt på universitetet. Vi var en opprørsk studentgruppe.
Dette skulle koste den unge studenten dyrt. Hamid endte i fengsel og satt i 12 dager på et bitte lite rom uten lys. Dette er var bare starten på det som skulle komme; deltagelse i krigen mellom Iran og Irak, to år i fangenskap i Irak, flukt, nye fangenskap.
Det skulle bli en lang historie og et liv som ble et helt annet enn det den unge matematikkstudenten så for seg. Skulle Hamid overleve, måtte han flykte fra hjemlandet.
– Jeg visste at jeg ville miste hodet hvis jeg ble i Iran, sier han.
Hamid fikk tilbud om å søke asyl i Norge. Han tok farvel med Iran og reiste til det som skulle bli hans nye hjemland. Et land han knapt hadde hørt om.
En vinterdag i desember 1991 ankom iranske Hamid Beklou Oslo.
Les også: (+) Magnus møtte sin biologiske mor: – Jeg sa til mamma at jeg ikke klandret henne for valget hun tok
Et nytt kapittel begynner
Den første perioden på asylmottak var tøff.
– Jeg pleide å legge meg under sengen, fordi jeg var redd for bomber, ser Hamid og ser plutselig mer alvorlig ut.
– Men jeg sa til meg selv at jeg var heldig, og at jeg måtte tenke positivt og prøve å legge de vonde opplevelsene bak meg.
Etter hvert klarte Hamid å skyve alt det vonde unna og skaffet seg hybel i en enebolig vest i Oslo.
– Det var en veldig hyggelig familie. Kontrasten til det jeg kom fra, var stor. Jeg husker familien inviterte meg på middag på julaften og hadde kjøpt halal-pinnekjøtt. Men jeg er ikke muslim. Det var jo godt ment, sier Hamid og smiler.
Etter hvert traff Hamid en norsk kvinne og ble pappa. Et nytt liv var i gang.
I dag er han far, bestefar og bor på Løren i Oslo.
Les også: Mette og Jakob har et svært uvanlig samliv: – Mange er misunnelige
Terror også i Norge
Som om ikke Hamid Beklou hadde fått sin dose krig og frykt i Iran, fikk han en julidag i 2011, nærmere bestemt den 22., en telefon mens han var på jobb.
Datteren hans hadde vært på AUF-leir på Utøya. Hun var en av dem terroristens skudd hadde truffet.
– De sa hun lå på sykehuset, så jeg fortet meg dit. Hun hadde fått et skudd mot hodet.
– Det var veldig tøft og et sjokk for meg, som hadde flyktet fra krig, å oppleve terror her i Norge.
Heldigvis gikk det bra med datteren.
Hamid har mange bilder på telefonen sin, ett er av to 17. mai-pyntede smågutter. Datterens sønner – hans barnebarn. Beviset på at det har gått bra med henne, til tross for skadene fra 22. juli-terroren.
– Det jeg har lært, er at du har ingen garanti. Jeg kan jo få hjerteinfarkt og falle om på trappen i dag. Det viktigste er å være et bra menneske den tiden vi har her på jorda.
