Lucas' tøffe reise
Norske Lucas ble funnet på et barnehjem i Colombia ett år gammel. I voksen alder tok han et uvanlig valg
Lucas slet med søvnløshet, mareritt og tunge tanker. En natt ute i telt ble starten på veien mot et bedre liv.
I midten av mai var det storfint besøk i Norge, da det danske kongeparet besøkte sine rojale slektninger og kolleger.
En av postene på programmet var å gå på tur rundt Ulsrudvannet i Østmarka og ta en prat med en ung norsk mann med en helt spesiell historie; Lucas Nicolai Madsen fra Oslo.
– Jeg så at de kongelige ble rørt av det jeg fortalte dem, og kong Frederik var enig i at friluftslivet er en sterk ting, sier 24-åringen da vi spør han om den umiddelbare responsen.
Det var kortversjonen av livet sitt han delte den dagen. Vi skal dele den lange, som startet med at hans norske mor ble fratatt omsorgen for ham. Da vedtaket skulle effektueres, rømte mammaen med Lucas til Colombia.
– Jeg husker ingen ting fra hva som skjedde, men er blitt fortalt at jeg etter cirka ett år ble funnet på et barnehjem der nede. Da var moren min forsvunnet og ingen visste hva som hadde skjedd med henne. Hun er antatt død. Jeg var tre år gammel da jeg kom tilbake til Norge og endte opp i et fosterhjem, oppsummerer han.
Faren fikk Lucas til Norge, men innså at sønnen ville få det best i fosterhjem
I en drabantby i Oslo fikk han den beste fostermammaen han kunne ha ønsket seg, Torunn.
– Hun var en fantastisk dame, som ga meg trygghet og kjærlighet. Jeg vokste opp og følte meg verdsatt og elsket. Men dessverre ble mamma alvorlig syk tidlig. Det begynte med kramper i føttene og ble verre og verre. Fordi det bare var oss to, måtte jeg ta vare på henne og hjelpe henne med hverdagslige ting, minnes han.
Hjemmetilværelsen ble mer og mer krevende. På skolen hadde Lucas det greit, selv om han var den eneste norske gutten i klassen og fikk litt tyn av de andre fordi han skilte seg ut.
– Jeg var middels flink faglig og satt mest hjemme og spilte dataspill, fordi jeg følte at jeg måtte være i nærheten av mamma. I dag ser jeg at jeg var mye alene. Å spille så mye som jeg gjorde, tror jeg ikke er bra for noen. Jeg ble hektet og begynte å drømme spillene. Når du gjør det, mister du perspektivet.
Han sier at det ikke var fellesskapets skyld at han etter hvert begynte å føle seg utenfor fellesskapet. Det var ansvaret han påla seg selv for en syk mor som tok fra ham det sosiale livet.
Les også (+): Tammy ble adoptert bort som liten. Da hun sporet opp sin biologiske familie, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse
Tapet og sorgen
I 2015 døde Torunn, og det var Lucas som fant henne død på sofaen en morgen.
– Kvelden før hadde hun kastet opp blod og låst seg inn på badet for at jeg ikke skulle se det, og hun nektet meg å ringe etter ambulanse. Ord kan ikke beskrive hva det gjorde med meg å miste henne. Hun betydde alt for meg, forteller han.
Lucas, 15 år, var morløs og helt alene i verden. Han ble flyttet til et fosterhjem flere mil unna området han hadde vokst opp i og begynte å slite med søvnløshet, migrene og mareritt.
– Jeg sov i snitt to timer hver natt, og det var en katastrofe i seg selv. Å bo på et sted der det bare gikk fem busser i døgnet og det var så langt til skolen at det tok meg to timer hver vei, ble også en voldsom belastning. I tre år var jeg på et veldig dårlig sted mentalt, beskriver han.
18 år og gammel nok til å ta ansvaret for eget liv, flyttet han fra fosterhjemmet. Hvordan det skjedde, husker han fortsatt i detalj. Det var midt på vinteren og han gikk 1,5 mil til fots, kledd i bare shorts og joggesko.
– Jeg endte opp hos gode venner i Oslo og bodde der til jeg fikk mitt eget sted å bo i Lørenskog. Barnevernet sa at det ikke var vits i noe ettervern, for det var uansett NAV som skulle støtte meg.
Så ingen utvei
Han var offisielt en ung voksen, men kanskje fortsatt et barn. Kroppen var full av traumer og store sjelelige sår.
– Jeg ble sittende i leiligheten alene. Videregående skole hadde jeg for lengst droppet ut av, og jeg hadde utviklet panikkangst og depresjon. Alt var skummelt – jeg turte nesten ikke å gå til butikken. Søvnproblemene gjorde meg mer og mer skjør, forklarer han.
1. Dørstokkmila er lenger enn du tror. Å komme seg ut er en seier!
2. Alt er lettere i fellesskap. Kjenner du andre, som har det tøft, kontakt dem og spør om dere skal gå ut sammen.
3. Gå noen hundre meter og slå opp telt. Bli vant til å ligge i det, se på film på mobilen og spis sjokolade om det føles bra.
4. Ikke gi deg når ting blir vanskelig. Det er da du lærer.
5. Pust, lytt og bare eksister. Du er et levende individ i verden.
Han gravde seg stadig mer ned i sitt eget selvhat og ante ikke hvordan han skulle fikse seg selv. I flere omganger i sitt unge liv hadde han gått til psykolog, men han følte ikke at det hadde vært til hjelp.
– I ett år satt jeg inne og så ingen utvei. Annenhver dag tenkte jeg at jeg ville avslutte livet. Heldigvis resonnerte jeg at et helvete i levende live er bedre enn ingenting. For meg var døden ingenting.
Lucas smiler forsiktig. Han kan gjøre det nå, for han er på et bedre sted. Men da, den gangen, var han på sitt absolutt laveste.
– Plutselig en dag fikk jeg en tanke om å dra ut i skogen for å sove der. Egentlig ga det ingen mening. Jeg hadde bare små referanser til friluftsliv. Slik jeg så det, var skogen mørk og skitten og var ikke et sted jeg ønsket å henge, forteller han.
I dag tror han at tanken kom fordi han i 2019 ble med i et arbeidstreningsprosjekt for unge voksne som hadde droppet ut av videregående og sto utenfor arbeidslivet; Skar-prosjektet, i regi av DNT Oslo og Bydel St. Hanshaugen. De brukte naturen som mestringsarena.
– Da jeg bestemte meg for å sove ute, fikk jeg låne et telt og et liggeunderlag av dem, fant frem en gammel, loslitt sovepose og la i vei mot Øyungen, som ligger to kilometer fra Skar DNT. Veiene var islagte og glatte, og jeg bar en vedsekk med meg i hver arm. Hele veien opp, skled og falt jeg, husker han.
Han hadde ingen plan og tenkte at det fikk briste eller bære. Da han endelig nådde målet, fikk han opp teltet og tente bål. Det siste var på ingen måte så lett som han trodde.
Les også (+): Magnus møtte sin biologiske mor: – Jeg sa til mamma at jeg ikke klandret henne for valget hun tok
Gledestårene
Lucas stopper opp og smiler da han tenker tilbake. Det viste seg at han hadde satt opp teltet i en maurtue og oppå en rot, som han merket stakk mot den ene hoften. Da han endelig la seg for å sove, syntes han at det var fryktelig skummelt og ubehagelig.
– Men til slutt sovnet jeg, og den natten sov jeg tungt uten å ha mareritt. Da jeg våknet, følte jeg meg uthvilt for første gang på mange år. Tårene bare rant – for første gang i livet mitt gråt jeg av glede.
Vendepunktet føles godt å dele.
– Etter den natten var jeg avhengig av å sove ute med jevne mellomrom, helst så ofte jeg bare kunne. Jeg merket at naturen ga meg ro. Gradvis ble jeg glad i meg selv igjen.
Det første året sov han ute 170 netter og merket at livet snudde.
– Søvn er så utrolig viktig å få nok av. Når jeg endelig fikk nok søvn, ble det mulig å løse opp i traumene jeg bar på, konkluderer han.
Å leve friluftslivet til fulle ga mestringsfølelse. Sjeleroen og de vakre utsiktene han opplevde ble som medisin. Kort sagt ble naturen sjeleboten han så sårt trengte.
– Jeg svevde på en rosa sky i ett års tid, men så mistet jeg to som sto meg nær og ramlet i kjelleren igjen. I sorgen ble det plutselig ikke nok å sove en natt ute. Det var da jeg tok friluftslivet til det ekstreme. Jeg bestemte meg for å gå Norge på langs.
Lucas gikk fra Lindesnes til Alta og fikk masse tid til å tenke over eget liv og hva slags tilværelse han ønsker seg. Han møtte fantastiske mennesker, og da han kom hjem igjen, følte han seg helet.
– Jeg fikk tilbud om å jobbe i Skar-prosjektet, og der er jeg nå i 70 prosent stilling. Nå får jeg betalt for å padle, gå og arrangere turer for unge som står utenfor arbeidslivet. Vi bruker friluftslivet som mestringsarena. Det er drømmejobben, sier han og stråler.
Han har det bra i dag, er blitt mye mer enn sårene sine og ser lyst på fremtiden. Drømmen er en dag å finne en kjæreste som deler hans sterke friluftsinteresse.
Og alt dette delte han som kortversjon med kronprins Haakon, kronprinsesse Mette-Marit og kong Frederik og dronning Mary. Håpet og motivasjonen er å inspirere andre som sliter til å komme seg ut og oppleve magien gjennom friluftslivet.
Råd for å bearbeide sorg
Sorg tar mye tid og krefter. Vær raus mot deg selv og husk at sorgen blir lettere å bære etter hvert, skriver helsenorge.
Her er noen råd for deg som er i sorg:
- Vær ærlig om hvordan du har det, og hva du trenger.
- Pass på å få nok mat og søvn, selv om alt kan føles likegyldig. Får du store søvnproblemer, bør du ta kontakt med fastlegen.
- Hvis du ikke var til stede da personen døde, kan det være lurt å få informasjon fra noen som var der. Noen føler behov for å besøke stedet der det skjedde.
- Noen synes det kan være fint å være med å rydde bort den avdødes personlige ting. Ryddearbeidet kan være tungt, men det kan også være en viktig del av å håndtere sorgen.
- Rutiner og daglige aktiviteter er viktig.
- Å skrive ned dine innerste tanker og følelser kan være en måte å bearbeide sorgen på.
- Hvis alt etter den døde er som det var mange måneder etter tapet, kan det være et tegn på at du bør gjøre noen endringer, som å søke hjelp.
Kilde: Helsenorge.no.
