Solveig Normanns historie
Lukten av en bestemt parfyme kan få Solveig til å gå rett i bakken
Solveig smiler og er nesten alltid glad, men hun bærer på en blytung bagasje. – Det er ikke lett å bli kvitt de psykiske arrene, sier hun.
Traumene etter de blodige overgrepene i Mexico river fortsatt i flyktningen Solveig Sortino Normann.
Men hennes nye hjemsted, Rognan, sør for Fauske i Nordland, lindrer. Her gir hun mye tilbake til andre som sliter.
Farlig naturvern
Solveig kommer fra den nordlige delen av Mexico og har vært aktiv naturverner nesten hele livet. I et hjemland preget av korrupsjon kjempet hun blant annet mot utbygging av en elv som er svært viktig for livene til urfolket Yaqui.
Det var mektige næringsinteresser som sto bak planen om å bygge en akvedukt som skulle lede elvevann bort fra urfolksområdet og inn i et industriområde.
Solveig forteller at hun flere ganger etter sin aktive motstand ble utsatt for brutal fysisk og psykisk tortur. Til slutt så hun ingen annen utvei enn bytte identitet og flykte.
Meksikansk Normann
Hun valgte seg de helnorske navnene «Solveig» og «Normann» da hun fikk oppholdstillatelse i Norge. I tillegg puttet hun inn mellomnavnet Sortino for å beholde et snev av fødelandet.
– En av de første jeg møtte i Norge, og som hjalp meg veldig mye, het Normann til etternavn. Og i mitt opprinnelige navn var sola med, smiler 48-åringen bak solbrillene.
Sortino er etter en amerikansk mann som støttet henne økonomisk mens hun studerte.
Hjemmet møter Solveig midt på det travle torvet i Rognan. Hun var aldri i tvil om at det var her hun skulle bo.
– Ettersom jeg kommer fra Nord-Mexico, måtte jeg jo bo i Nord-Norge, ler hun.
Kjenner «alle»
Praten avbrytes stadig av et sprudlende «hasta la vista!» fra Solveig når vinkende folk passerer.
Det er bare fire år siden Solveig fikk Rognan som sitt nye hjemsted, og det virker som hun allerede kjenner de fleste her.
Ved enden av torvet går 47-åringen frem til en av selgerne med åpne armer. Hun får et varmt smil og en god klem tilbake.
– Solveig er en veldig ressurs for Rognan, sier Margareth-Katrine Jansen og smiler mot venninnen.
Bor i det nordlige Mexico og i Arizona, USA. De har kjempet for sitt territorium helt siden 1533 og frem til slutten av 1800-tallet, først mot spanjolene, så mot meksikanerne.
Kilde: Store norske leksikon
De to har blitt venner gjennom Saltdal Røde Kors. Der jobber Solveig frivillig, blant annet i lokallagets bruktbutikk.
Margareth-Katrine forteller at hele Rognan har lært seg «hasta la vista», det spanske uttrykket for «vi sees!»
– Ja, jeg har kolonisert dette stedet, fleiper Solveig.
Solveigs livbøye
Å stille opp for andre er også fokuset i Solveig Normanns jobb på Vensmoen asylmottak. Her møter hun barn, kvinner og menn som ofte bærer på dype fysiske og psykiske sår.
Hun har ett av sitt livs viktigste hjelpemidler på kontorpulten: Det norske flagget.
– Det er ikke lett å bli kvitt de psykiske arrene etter overgrep. Hvis jeg går forbi en mann som lukter av samme parfyme som én av de som torturerte meg, kan jeg gå rett i bakken, forteller hun med alvorstungt blikk.
Å høre andre lignende opplevelser kan også være en utfordring. Brått kan hun bli kastet tilbake i sitt eget smertehelvete i Mexico.
Da fungerer det lille, norske flagget som en livbøye.
– Når jeg løfter opp flagget, blir jeg straks minnet på at jeg nå er i trygghet. I Norge.
Grusom bagasje
Solveig Sortino Normann ble dumpet på en søppelfylling i Mexico for rundt ti år siden. Det skjedde etter at naturverneren ble kidnappet og utsatt for grov vold i hele 16 dager. Solveig forteller at hun ble voldtatt flere ganger de dagene hun var innesperret. Og hun ble kuttet opp med kniv.
Overgriperne nøt samtidig sine sigarer. Solveig har fortsatt arr og brennmerker i huden etter terroristenes sviende sigarer. Heldigvis fikk Solveig hjelp til å komme seg på bena igjen, og hun fortsatte sin kamp for naturen i urfolksområdet.
Så ble hun igjen angrepet av en voldelig gjeng. Da var Solveig gravid med tvillinger, og volden førte til at de døde i mors mage.
Fargeterapi
Disse grusomme opplevelsene er naturlig nok fortsatt smertefulle.
– Men det har også gjort at jeg er blitt veldig sensitiv overfor andre. Jobben på asylmottaket passer meg derfor godt, mener hun.
En av Solveigs måter å bearbeide livets smerter på er å male bilder. På veggen i leiligheten hennes henger blant annet et kraftfullt løvebilde. Dette malte Solveig da hun fikk høre at hennes første, gode venninne i Rognan var død.
– Da jeg hørte at venninnen min var død, forsvant all min indre kontroll. Løven hjalp meg å få kontrollen tilbake.
Solveig holder nå malekurs for beboere på mottaket. Dermed får også andre teste ut farger og pensler som terapi.
Verdenskvinne
En annen viktig kur for Solveig er hennes kjære Roy. Ektemannen kom til Rognan på familiegjenforening for et års tid siden.
– Mannen min har begynt å studere psykologi. For han har jo en helt «loca» kone og vil prøve å forstå henne, flirer hun.
«Loca» er det spanske ordet for «gal».
Internasjonale Solveig har selvsagt ikke meksikansk ektemann. Roy kommer fra landet Benin i Vest-Afrika. De traff hverandre i Uruguay i Sør-Amerika.
Gift på 1-2-3
– Jeg var på en konferanse for aktivister, og jeg så ham for første gang på avstand, på bussen. Selv om jeg ikke hadde snakket med ham ennå, bare visste jeg det: Han var min kommende ektemann.
To dager senere passet Solveig på at stolen ved siden av henne i kursrommet sto tom. Da hadde hun ennå ikke snakket med Roy.
– Idet han kom inn i rommet, sa jeg: «Du må sette deg her!» Han spurte: «Hvem er du?» Og jeg svarte: «Jeg er kona di!» minnes en skrattende Solveig.
Afrikaneren satte seg ved siden av denne svært direkte latinamerikaneren. Det viste seg raskt at det var en gjensidig og glødende gnist der.
– Tre måneder etter var vi gift.
Stolt av ektemannen
I Benin var ektemannen lærer for gutter på dagtid. På kvelden underviste han jenter gratis, slik at de skulle få like lang skolegang som guttene. Denne maskuline feminismen falt Solveig pladask for.
– Jentene tas ofte tidligere ut av skolen for å spare penger. Det er guttene som blir prioritert, forklarer Solveig.
Hun er veldig stolt av innsatsen som hennes kjære har gjort for å sikre at jenter i Benin skal få samme kunnskap som guttene.
En annen viktig medisin Solveig bruker mot den psykiske smerten, er Frikirken.
– Der møter de meg alltid med ett «hallo, søster!» De er familien min.
Solveig mener at alle har behov for noe åndelig i livet. For henne, som har vært igjennom traumer, gir det håp.
Støtte til samer
Selv om Solveig nå bor i Norge, har Yaqui-kvinnen ikke sluttet å kjempe for urfolks tilknytning til naturen. Hun og ektemannen har nå stiftet en forening som heter IOT Harvest Initiatives.
– Vi vil fokusere på respekten for samers tradisjoner når det gjelder dyrehold og dyrking av grønnsaker, samtidig som dette integreres med ny teknologi.
For det er særlig én ting som er viktig å huske for oss alle, mener Solveig:
– Naturen og vi er brødre og søstre.
