Tater-Millas hus er endelig fredet
Historien om «Tater-Milla» berørte mange. Nå er huset hennes fredet
Tater-Milla fikk ingen skolegang og lærte seg aldri å lese eller skrive. Historien hennes berørte mange nordmenn. Nå blir det lille gule huset til Tater-Milla et viktig monument og landemerke for norsk romanikultur.
– Når taterblodet er så tjukt som hos meg, nytter det ikke å vanne ut en eneste dråpe. Du blir aldri kvitt feberen, sa tater-Milla til forfatter Dagfinn Grønoset i den berømte boken som Grønoset skrev om henne på midten av 1970-tallet – «Tater-Milla, Stor-Johans datter».
Da hadde barnebarnet Nora Christin Pettersen bare så vidt lært å gå. Men det er ingen tvil om at bestemors blod renner i Noras årer, for Nora er som forfedrene sine, rett og slett født med reisefeber.
Nora har alltid levd på det hun kaller den tradisjonelle måten. Men hva innebærer det, mon tro?
– At jeg er og forblir en reisende, ler Nora så latteren runger i taket.
– Jeg har alltid fartet rundt omkring, bodd litt her og litt der og levd av handel og vandel, nøyaktig som forfedrene mine gjorde i flere hundre år før staten og Omstreifermisjonen tok fra dem mye av verdigheten, kulturen og stoltheten – og ikke minst splittet opp og ødela så mange familier, sier hun.
Fornorskningspolitikken som ble praktisert overfor samer, romanifolket, skogfinner og kvener er en skam fra ende til annen, synes Nora. Taterne ble offer for en intens assimileringspolitikk allerede fra 1850-årene.
I misjonens navn
– Jeg er så glad for at kongen i nyttårstalen sin i fjor tok opp de overgrepene som er begått mot alle de norske minoritetene. Riktignok har taterne allerede fått en offisiell unnskyldning både av kirken og to tidligere regjeringer, men det kan ikke sies ofte nok, sier hun, og fortsetter:
– Mine forfedre opplevde systematisk å bli fratatt omsorgen for barna sine, og mange ble tvangssterilisert, minner Nora oss på. Selv er hun vokst opp i en familie som ble hardt rammet, med foreldre som ble frarøvet de tre første barna sine. Noras storesøster var lenge bare et bilde på kommoden.
En sommerkveld på slutten av 1950-tallet kom nemlig Misjonen for hjemløse, den såkalte Omstreifermisjonen, sammen med en representant for Barnevernet, til en taterleir i Drammen og tok med seg et nyfødt tvillingpar. Det var Noras storesøster og storebror. De pur unge foreldrene holdt til i et telt, og det ble sagt at de skulle få igjen barna sine når de ble bofaste som andre folk.
Men Misjonen holdt ikke ord. I stedet kom de tilbake litt senere og tok også parets tredje barn, Frans på to og et halvt år. Da Noras mamma og pappa senere giftet seg og fikk fast jobb som henholdsvis torvskjærer og blikkenslager, bygde seg eget hus og gjorde alt som Misjonen forlangte, hjalp det likevel ikke.
De skrev brev, tryglet og ba, men fikk avslag på avslag og aldri barna sine tilbake. Misjonen hadde byttet navn på barna, og foreldrene fikk aldri vite hvor de oppholdt seg.
Ligger ved Spulsåsen i Solør i Våler. Huset ble fredet i desember i fjor, og vil dermed bli vernet og vedlikeholdt for all fremtid.
Her bodde den kjente Tater-Milla de siste 30 årene av sitt liv, i huset hun og mannen Wilhelm kjøpte i 1941. Beliggenheten ved landeveien og
Millas store gjestfrihet gjorde at huset raskt ble et samlingspunkt for de reisende. I 2006 gikk Hedmark fylkeskommune i gang med en istandsetting av huset, og Riksantikvaren støttet prosjektet økonomisk.
Taternes Landsforening og Glomdalsmuseet har bistått i arbeidet. Huset vil nå kunne benyttes til formidling rettet mot allmennheten, men det vil også fortsatt være et samlingssted for romanifolket. Stiftelsen «Tater-Millas venner», som ledes av barnebarnet til Milla, Nora Christin Pettersen, leier huset av kommunen og driver nå stedet.
– Misjonens formål var å systematisk utrydde taterne gjennom å ta fra dem barna, det var den offisielle politikken den gangen, sier Nora.
Siden fikk foreldrene fem nye barn, deriblant Nora på begynnelsen av 1970-tallet. Men selv om mor og far i flere år gjorde akkurat som Misjonen ba dem om, kom tvillingene og Frans aldri tilbake. Først da Nora var seks år gammel fikk foreldrene et brev fra Misjonen. Da var storesøsteren blitt 23 år og hadde selv bedt om å få vite hvem som er hennes biologiske foreldre. Misjonen nølte lenge, men arrangerte likevel til slutt et møte der familien fikk møte tvillingene sine. Først i godt voksen alder fikk Nora et nært forhold til sine eldre søsken. Det er en lang og vond familiehistorie.
– Men de vonde minnene skal vi la ligge akkurat nå, synes Nora, for dette er jo en gledens dag.
Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Fikk ingen skolegang
– Taternes historie er en så viktig del av Norges kulturarv. Med fredningen av Tater-Millas hus bevarer vi nå huset, sletta rundt og historien som et viktig minne for fremtiden, og som et levende samlings- og formidlingssted for romanifolket i Norge, skrev riksantikvar Hanna Geiran i sin pressemelding, og Nora trodde knapt sine egne ører. Det var jo akkurat dette hun hadde jobbet for i så lang tid, og her gikk altså alle ønsker i oppfyllelse.
– Rett og slett fantastisk!
Sammen med samboeren sin, som tidligere var lensmann i bygda, planlegger hun nå stor ståhei. Til sommeren blir det fest både i Tater-Millas hus og på Milla-sletta. Fest på fest, faktisk. Det skal vi komme tilbake til.
Romanifolket, også kalt tatere og omreisende, er en av Norges fem nasjonale minoriteter. De antas å komme fra Asia til Øst-Europa en gang etter år 1000, og omtales i skriftlige kilder i Norden første gang på 1500-tallet.
Romanifolket var omreisende enten langs landeveien eller kysten, og de var derfor vanskelige å skattlegge og øve myndighet over.
De ble betraktet som uønsket i det norske samfunnet, og i 1536 beordret kongen for første gang utvisningsordre på romanifolket. Siden ble de flere steder både forfulgt og trakassert. Romanifolket ble anerkjent som nasjonal minoritet i Norge i 1998.
Tater-Milla, som opprinnelig het Jenny Emilie, ble født i 1886 mens Stor-Johans følge var på Støa i Trysil. Folket der visste at med våren kom gjerne Stor-Johan, han som ble regnet for å være en lederskikkelse i tatermiljøet. Men ikke før var Milla født, så bar det videre langs landeveien. Stor-Johan, som var Millas pappa, hadde handel på gang. Det gjaldt å komme seg videre; Stor-Johan og hans følge ble sjelden mer enn to dager på et sted. Landeveien ble siden Tater-Millas hjem helt til hun ble bofast i det lille huset.
Hun fikk ingen skolegang, lærte seg aldri hverken å lese eller skrive, sov i telt sommer som vinter, hvis det da ikke var en tom tømmerkoie langs veien et sted. Den mente Stor-Johan han hadde rett til å sove i en natt eller to siden han også drev med tømmerhugst for de ulike bøndene.
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Solgte brødkurver
Med Stor-Johan som far nøt Milla respekt i tater-miljøet. Selv om enkelte fastboende bønder kunne kjeppjage dem, var de fleste vennlig innstilt til taterne og inngikk gjerne en handel eller to eller tilbød dem en dagsjobb på gården. Stor-Johan var det de kalte en drivende god tennbeter, det vil si at han tettet og reparerte kobberkjeler og pusset dem så blanke at bondekonas kjøkken skinte når han dro derfra.
I tillegg var han også god til å lage brødkurver som alle ungene hans fôr rundt på bygda og solgte. Men fremfor alt var han hestehandler og tømmerhugger. Slik fikk de mat i magen, men Milla la aldri skjul på at hun og søskenflokken noen ganger også gikk sultne til sengs.
Det var et hardt liv, men som Milla sier i boken: «Verden har lært meg at svelter du en dag, danser du neste.»
Milla klaget aldri, men medga at taterlivet tidvis kunne være altfor hardt. Men som hun selv sier i boken: «Den som har gått livets skole blir det i hvert fall folk av. Og en ærlig tater er like mye verdt som alle andre. Jeg er stolt av slekta mi, jeg har alltid visst hva jeg sto for. Tater er jeg og tater blir jeg til jeg dør. Jeg skammer meg ikke over det, jeg skammer meg mer over dem som ikke vedkjenner seg sine egne.»
På begynnelsen av 1900-tallet ble Milla kjæreste med Wilhelm Pettersen Wigart, som var av gammel svensk taterslekt. Sammen kjøpte de det lille huset som etter hvert skulle bli et fast samlingssted for så mange av deres egne.
Først bodde de litt til og fra og benyttet mest huset på vinterstid, siden livet på landeveien var vond å venne seg av med. Men i de siste tredve årene av sitt liv falt Milla mer og mer til ro i det huset som alltid hadde en åpen dør for andre reisende.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Følte seg trygge
– Og slik skal det fortsette å være i all tid, stråler Nora, som i mange år har drevet formidlingsvirksomhet nettopp fra bestemors lille stue. Fra starten av ble stiftelsen «Tater-Millas venner» etablert og privat finansiert av Nora. Hun ønsket å ta det moralske ansvaret for å formidle taterkulturens verdighet. Stiftelsen har arrangert alt fra juleverksteder til festivaler og historieformidling fra Tater-Millas stue i Solør.
– Hjertelaget i Solør førte nemlig til at mange taterfamilier etter hvert slo seg ned her i Våler-traktene. Her følte de seg trygge og velkomne blant enkle husmannsfolk, sier Nora.
Hun tror at et slikt hjertelag går i arv. Hun har selv merket det når folk kommer bort til henne og forteller om hvordan deres bestemor byttet brød mot noe Tater-Milla kom for å selge, ofte noe hun hadde strikket selv.
Sammen med kjæresten Thor Engebretsen, som tidligere var lensmann i bygda, har Nora bidratt til at taterkulturen i dag har et arnested. Til sommeren skal det skje store ting. Til huset hører nemlig også en større slette, der absolutt alle er velkommen til å slå seg ned med bobil, campingvogn eller telt og dermed være publikum på festivaler og markeder. Det er og skal fortsatt være et levende formidlingssted.
I tater-Millas ånd
– Alle er velkommen, enten de har røtter i tatermiljøet eller ei, det må du bare skrive, sier Nora.
– Fra 1. juni i sommer holder vi Milla-huset åpent tre dager i uka. Når flagget er oppe, er det kaffe på kjel. Da er det omvisning og formidling, det er bare å komme innom. Deretter arrangerer vi Milla-marked på sletta. Hit kan folk komme fra hele landet og sette opp boder og selge de hjemmelagde varene sine, det være seg kniver, kurver, smykker, redskaper og hva det skal være som vi tatere var så kjent for i sin tid. Dette er helt i tråd med bestemors ånd. Tater-Milla elsket jo handel og vandel, og det å sette opp en bod skal selvfølgelig være helt gratis, smiler Nora.
Også riksantikvaren kommer på besøk til sommeren, for da skal den offisielle fredningsseremonien av huset foregå.
– Det blir nok litt høytidelig. Og på sankthansaften blir det stor konsert på Milla-sletta, helt gratis. Da kan folk ta med seg campingstoler og picnickurver, finne godplassen sin, og så kan vi være sammen i et godt fellesskap, fortsetter Nora ivrig, men legger til at det selvfølgelig er litt væravhengig – sjekk med Facebook-siden «Tater-Millas Venner».
Les også: (+) Norges glemte koloni-eventyr endte med fyll, korrupsjon og slaveri
Splittelse i miljøet
Da staten i 2004 ga romanifolket en oppreisning og erstatning i form av et fond på 75 millioner kroner, fulgte det også mye uro med. Meningen var at avkastningen av fondet skulle gå til å ivareta taterfolkets kultur.
Slik gikk det ikke. Uenighet innad i tatermiljøet førte til at folk ble splittet, og de ulike foreningene som jobber for å fremme kulturen fulgte ikke vedtektene. Dermed stoppet staten bevilgningene, og fondet gikk konkurs.
– Sånn sett kan du si at vi dessverre har blitt utsatt for overgrep fra våre egne også, sier Nora bedrøvet.
Men det er fortid, nå velger Nora å se fremover, og inviterer oss alle til Solør, der et bitte lite hus nå har blitt merket av på kartet som et reisemål. Der kan man både bli bedre kjent med en av Norges kulturelle minoriteter og få rykende varm kaffe fra kjel, og også ofte hjemmebakt kringle med tilhørende gratis teltplass og konsert.
– Måtte denne taterflammen aldri slukne, sier Nora stolt.
Kilde: «Tater-Milla, Stor-Johans datter», av Dagfinn Grønoset
