TRUE CRIME
Ingen visste hva som foregikk bak lukkede dører. Én dag fikk hun nok
Etter 18 år sammen, tok kvinnen endelig grep. I år er det 40 år siden det ble skrevet rettshistorie i Eidsivating lagmannsrett.
Saken var enestående da den skjedde, og den er det fortsatt i dag.
I en blokk på Stovner øst i Oslo, tidlig en søndag morgen, ble politiet varslet av en 35 år gammel kvinne.
Det som møtte dem i blokkleiligheten, skulle etter hvert være bidra til å skape et stemningsskifte i det norske samfunnet når det ble snakk om vold og mishandling av kvinner.
Barndomskjærester
Kvinnen og mannen hadde vært sammen siden hun var 13 år og han var 15. De giftet seg før hun fylte 18 år og fikk barn kort tid etter.
Allerede før de ble mann og kone, hadde Oslo-mannen vist tendenser til sjalusi, aggressivitet og voldsbruk. Utover i ekteskapet eskalerte dette i takt med at han begynte å drikke stadig mer.
Kvinnen fikk juling en rekke ganger, hun og flere av hennes nærmeste ble utsatt for grove trusler, og hun fikk vite at han ville finne henne og ødelegge henne, uansett hvor hun var.
Han truet med å brenne ned huset til tanten og onkelen hennes, der hun av og til søkte tilflukt, og han truet med å knuse kroppen hennes så hun ble sittende i rullestol.
Etter 18 års helvete, der drikkingen og volden ble stadig verre, samtidig som ektemannen var sammen med stadig nye kvinner, orket ikke Oslo-kvinnen mer.
Torsdag den 20. mai 1981 hadde hun gått forbi en våpenforretning i Oslo sentrum. I vinduet så hun flere geværer.
Kvinnen kjøpte et haglgevær. Tanken var å ha det i huset i tilfelle hun fikk bruk for det til å true ham om nødvendig, og slik kanskje slippe unna noe av julingen.
Haglgeværet ble stuket bort i et klesskap i ekteparets drabantbyleilighet på Stovner.
Der ble det stående i tre måneder, til en natt da en full og rasende «Morten» gikk løs på henne enda en gang.
Da var begeret fullt for «Laila».
Drapshandlingen
«Nå må det være slutt. Jeg greier ikke mer. De siste ni månedene har vært grusomme».
Skrittene styrte henne mot klesskapet. Der sto hagla, ladd med to patroner.
Klokken var kvart over syv om morgenen, søndag 23. august 1981.
Hun fortsatte mot soveværelset. De få solstrålene som trengte seg inn, kastet små lysglimt over ektemannen. Han lå på ryggen i dobbeltsenga.
Hun gikk forbi fotenden av senga, fortsatte opp på siden av den, løftet geværet og rettet løpet mot ektemannen. Hun holdt hagla tett inntil brystet hans.
Så fyrte hun av. Hun hørte ikke skuddet.
Hun slengte geværet fra seg på stuegulvet. I noen sekunder løp hun frem og tilbake mellom stuen og kjøkkenet, uten å vite hva hun skulle gjøre.
Hun var i villrede, men tok geværet opp, gikk til klesskapet og satte det fra seg. Så løp hun ut av leiligheten og til nærmeste telefonkiosk.
Det var slik drapet skjedde, fortalt med gjerningskvinnens egne ord.
Les også: (+) Eks-kjærester beskrev mannen som en truende, voldelig psykopat. Men var det nok til å få ham dømt for drap?
Hjelp fra advokatlegende
Kvinnen beskrev hendelsen til politiet, gjennom to rettssaker og til journalist og forfatter Terje C. Helsingeng, som høsten 1983 skrev boken med den talende tittelen «Frikjent» om den sensasjonelle saken.
Da drapet skjedde, var Helsingeng en av landets fremste kriminalreportere, ansatt i Verdens Gang. Han fulgte saken fra den eksploderte i mediene og til den ble avsluttet med den andre frifinnende dommen i Eidsivating lagmannsrett en av de første maidagene i 1983.
Det var én person som mer enn noen andre beredte grunnen, og sørget for den historiske dommen. Kvinnens forsvarer, advokat Alf Nordhus.
Terje C. Helsingeng er ikke i tvil om at det var innsatsen til Alf Nordhus som ble avgjørende for den doble frifinnelsen.
— Jeg tror aldri vi har hatt, eller noen gang vil få, en advokat av hans kaliber. Han kunne nesten alt. Han var god på jussen, glimrende i det psykologiske spillet i rettssalen, og han hadde unike talegaver.
— Foran en jury, av vanlige kvinner og menn som vi hadde den gang, var han uovertruffen. Han visste hvordan han skulle kommunisere med dem for å få frem poengene sine slik han ønsket. Det var en utrolig opplevelse å være vitne til, sier den nå pensjonerte journalisten.
Første rettssak
Det tok på dagen ett år fra skuddet falt til rett ble satt i Oslo tinghus. Lagmann Nils P. Langvand leste tiltalebeslutningen.
Allerede før saken kom for retten, hadde den tatt en oppsiktsvekkende retning:
Sakens aktor, statsadvokat Stein Husby, hadde tiltalt kvinnen for forsettlig drap, ikke overlagt drap som politiet hadde gått inn for.
For å bli dømt for overlagt drap måtte aktor overbevise juryen om at kvinnen hadde begått drapet etter forutgående overveielser.
Dersom man så på opptakten til drapshandlingen denne søndags morgenen og gjennomføring av drapet isolert, kunne skuddene mot den sovende mannen fremstå som planlagt og veloverveid.
Statsadvokat Husby mente det ville bli vanskelig å bevise at den tiltalte hadde kjøpt haglen for å drepe, ikke bare for å skremme.
— Tiltalte måtte være klar over at handlingen hun begikk, ville medføre døden. Det er også forsettlig drap hvis gjerningsmannen eller -kvinnen med overveiende sannsynlighet er klar over at døden vil inntreffe, argumenterte Husby.
Åpnet for nødverge
De to rettspsykiatriske sakkyndige, veteranene Kjell Noreik og Berthold Grünfeld, var samstemte i sine konklusjoner. De slo fast at Oslo-kvinnen i årevis hadde vært fysisk og mentalt mishandlet av en alkoholmisbrukende ektefelle.
— Mannens problem har vært den karakteristiske triade av alkoholmisbruk, sjalusi og lavt selvbilde. Det har utløst aggresjonstendenser hos ham. Disse har gått ut over tiltalte i form av mangeårig mishandling, slo de fast.
Og så leste Grünfeld opp ordene som tente et håp hos den tiltalte; ikke om frifinnelse, men om en kortere straff enn hun fryktet.
— Det (at mannen forsvant) var hennes eneste vei ut av uføret. Den eneste måten hun kunne sikre seg fred og ro i fremtiden.
På tiltalebenken bøyde den drapstiltalte kvinnen seg over mot sin forsvarer og spurte om hun hadde hørt riktig.
— Du Nordhus, han der Grünfeld, han kjenner meg jo bedre enn jeg gjør selv.
— Et liv i fengsel
Da saken gikk mot slutten, ba statsadvokat Husby juryen om å svare «ja» på skyldspørsmålet.
— Et liv er tatt. Det står ingen fritt til å gjøre, selv om det foreligger mange formildende omstendigheter, sa han og avviste at det hadde vært snakk om nødverge.
— Det er begått et drap. Det er bevist at tiltalte handlet med vitende og vilje. Hun rettet et ladd haglgevær mot sin mann, og trakk av. Hun må ha vært fullstendig klar over hva hun gjorde, argumenterte aktor.
Aktor fikk støtte for sitt syn på saken da lagmann Langvand ga sin rettsbelæring til juryen.
Men Nordhus var ikke enig. Hans konklusjon kom omtrent før han hadde rukket å begynne sin prosedyre.
— Kvinnen må frikjennes, slo han fast, med sin skarrende bergensdialekt.
— Den tiltalte har levd i et fengsel. Hun har gjennomgått årelang terror. Til slutt var hun utmattet og mishandlet og fryktet nye overgrep. Skuddet ble avfyrt i en, for henne, håpløs situasjon. Hun hadde ingen vei ut. Skuddet måtte komme, sa Nordhus.
Og så slo han fast sitt viktigste poeng.
— Denne saken er et eklatant eksempel på nødverge. Saken er enestående. Aldri tidligere har det vært klarlagt så grundig for en norsk rett hva kvinnemishandling egentlig er. Jeg ber den ærede jury svare «nei» på skyldspørsmålet.
De ti medlemmene av lagretten, vanlige borgere av Oslo by, trakk seg tilbake for å utøve sitt lekmannsskjønn på en sak full av spissfindig juss.
Les også: (+) Hva får en far til å drepe sine fem barn?
Lynrask avgjørelse
Plutselig ringte en klokke. Juryen var klar. Folk så på hverandre, det var bare gått 35 minutter siden de trakk seg tilbake for drøftelser. Hva kunne dette bety?
Snart var alle aktører tilbake på sine plasser. Juryens ordfører reiste seg og leste fra spørsmålsskriftet de hadde fått av lagmannen:
— Er tiltalte skyldig i å ha skutt sin ektemann mens han lå i dobbeltsengen?
En ørliten pause, så kom svaret.
— Nei!
Før juryens kjennelse hadde rukket å synke inn hos Oslo-kvinnen, varslet lagmannen at retten ville trekke seg tilbake et øyeblikk for å vurdere lagrettens kjennelse.
Det tok en halv time. Så kom fagdommerne inn igjen og gjorde det klart at de ville sette juryens beslutning til side.
— Retten finner at tiltalte er skyldig i den handling hun er tiltalt for, sa lagmannen.
I påvente av ny sak ble «Laila» løslatt.
— Det var og er nok min oppfatning at denne tiltalte fikk en veldig fair og skikkelig behandling av lagretten i begge omganger. De fikk nok sterk sympati for henne på grunn av det hun hadde vært gjennom. Denne sympatien visste åpenbart Nordhus å utnytte, sier Stein Husby i dag, 40 år senere.
Avbrøt vitneførsel
Mandag 2. mai 1983 var den kanskje mest kjente av alle rettssaler i Norge valgt ut som arena for omkamp i den eksepsjonelle saken - Sal 23 i det ærverdige Tinghuset i Oslo sentrum.
Noen aktører var nye. Aktor, for eksempel. Stein Husby hadde fått ny jobb. Den 37 år gamle statsadvokaten Lars Frønsdal hadde fått jobben for påtalemyndigheten.
Retten ble administrert av lagmann Agnes Nygaard Haug, en av Norges mest profilerte lagdommere.
Den første rettsdagen gikk med til kvinnens forklaring – om oppveksten, om forelskelsen i sin senere ektemann, om livet slik det hadde vært frem til den fatale dagen halvannet år tidligere.
På dag to avga flere politifolk og eksperter forklaring, blant annet om hvorfor kvinnen aldri hadde slått alarm om det hun opplevde av overgrep og vold.
— En hustru eller kvinne går sjelden til politiet før det virkelig er alvor, sa blant annet Magnus Larsen, sakens hovedetterforsker.
Politimannen som senere ble sjef for alle Oslo-politiets drapsetterforskere, mente at den tiltalte hadde vært både oppriktig og ærlig, og at hun forklarte seg absolutt sannferdig om forholdene i ekteskapet.
Midt under utspørringen av politivitnene bad Frønsdal om ordet.
— Etter å ha hørt tiltalte og politifolkene her i retten, tror jeg på det hun sier om mishandlingen i ekteskapet. Jeg frafaller derfor alle øvrige vitner i saken, sa Lars Frønsdal.
Les også: (+) Tabitha (6) tilbød godteriet sitt til de fremmede jentene. Det som skjedde like etter skulle ryste USA
Kvinnemishandling til doms
Alf Nordhus var kjent som en prosedyreadvokat. Det var i direkte kontakt med en jury hans egenskaper virkelig kom til sin rett.
Denne saken ble et glansnummer for forsvareren. Han gikk utover selve drapet, utvidet temaet og gjorde drapet til et bilde på et generelt problem i samfunnet - mishandling av kvinner.
— Plutselig eksploderer problemet kvinnemishandling for en norsk domstol. Det har vært et problem som i mange år har blitt feid under teppet, sa Nordhus.
— Kvinnemishandling er en del av problemet i denne saken. Etter min mening er nødverge også et absolutt grunnlag for å frifinne henne, slo han fast.
Nordhus snakket videre om avdøde, hans livsmønster, herskesyke og adferd før han kom frem til øyeblikket da skuddet ble løsnet.
Han viste til at kvinnen hadde seksuelle overgrep i vente når hun var på plass i dobbeltsengen, og at hun ikke kunne komme unna.
Skuddet var hennes eneste løsning, slik hun oppfattet situasjonen.
— Avdøde hadde smidd en sjelelig stålbjelke over utgangsdøren, og en sjelelig barriere var bygd inn i tiltale. Jeg kan ikke huske en eneste sak hvor rettferdighetslæren har dirret så mye i meg som nettopp i en sak som dette, sa Nordhus.
Også denne gang rådet lagmannen, Agnes Nygaard Haug, juryen å finne kvinnen skyldig.
Også denne gang tok det juryen bare en halv time å bli enige om det motsatte.
Oslo-kvinnen var frikjent – for godt. Hun holdt et tørkle opp foran ansiktet for å skjule følelsene. Alf Nordhus smilte.
— Jeg er glad for utfallet. Jeg synes jeg har all grunn til å være det, både som menneske og jurist.
