DOKUMENTAREN «SAU»
– I gamle dager var det mange gårder her i bygda. Nå er vi den eneste igjen i full drift
Rakel Nystabakk overtok familiens småbruk i Nordland. Det har søsteren laget film om. Den handler om kultur og tradisjoner, om å trå i gamle fotspor og finne sin vei – og om sau.
Sørfold: – Jeg er glad i hver og én av de 130 sauene våre, sier sauebonde Rakel Nystabakk (36).
Hun er helhjertet opptatt av hvordan de har det.
Filmen «Sau» handler om henne og småbruket hun overtok etter foreldrene i vakre Nordland. Filmen har høsten 2024 blitt sendt som dokumentarserie på NRK.
En husklynge langs en bergside som kneiser opp fra fjordarmen Sørfolda. Her er hun fjerde generasjon sauebonde – sammen med sin kone Ida Nilsen Aune (40).
Filmregissør og storesøster Rebekka Nystabakk (39) har laget film om hvordan det er å være sauebonde i dagens Norge. Hun bringer oss tett på livet på småbruket til Rakel og Ida, og foreldrene Terje Nystabakk (72) og Ann Katrin Sætrevik (67), som nå bor i kårboligen.
Vi er med da faren overlater gården til Rakel, som er den yngste i en søskenflokk på tre. Et gripende øyeblikk for hele familien.
Å gi gården videre handler om mer enn å gi fra seg et knippe nøkler. Rakel arver også foreldrenes kunnskap om gårdsdrift, som faren igjen har arvet fra sine foreldre. Samtidig må det nye bondeparet finne sin måte å drive gården på.
«Sau» er en påminnelse om at vi bør omfavne det nære og kjære, så vel som den kortreiste maten.
– I gamle dager var det mange gårder her i bygda. Nå er vi den eneste igjen i full drift, forteller Rakel, et navn som på hebraisk betyr «sau med lam».
– Som sauebønder er vi avhengige av gode utmarksbeiter, og her er naturen fremdeles samarbeidsvillig. Men, vi må ikke glemme å gi tilbake, slik at økosystemet holdes i balanse. I tusener av år har beitedyr vært en del av den balansen. Alt fra at sauene rydder kratt til at de legger igjen gjødsel. Det hører også med til naturens gang at noen av dyrene går tapt til rovdyr.
Les også: (+) «Nyksund-Irene» har forlatt Nord-Norge
Nybakte foreldre
Rakel mener det er feil at alt må finnes opp på nytt.
– Folk har i årtier drevet med oppdrett av sau – og klart seg. Ida og jeg har stor respekt for arbeidet som er gjort før oss. Vi holder fast ved gamlemåten å drive gård på. Det vil si ved å produsere mat basert på lokale ressurser og selge mest mulig i nærområdet. Det mener jeg er det beste med tanke på fremtiden, sier hun.
Hun mener det er irrasjonelt å pakke kjøttet i plast og kjøre det på langs og tvers av Norge.
– Det er også viktig å respektere forskjellene ved hver gård og bonde, understreker Rakel om det norske landbruket, som økonomisk er hardt presset.
Som ung flyttet hun fra Nordland, med vissheten om at hun en dag skulle tilbake.
– Hver eneste ferie dro jeg hjem og hjalp foreldrene mine med driften, forteller hun.
– Det kjentes helt naturlig.
Musikk var en viktig del av oppveksten. Hun gikk på musikkskole og var med i skolekorpset. Senere, som utdannet musiker ble hun komponist. Hun har arbeidet med ulike musikkgenrer – mest innenfor scenekunst, teater og opera. Storebroren, Solmund Nystabakk, er også musiker.
– I nyere tid har jeg tatt agronomutdannelse, føyer hun for ordens skyld til.
Les også: 30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot
Smarte sauer
Da hun var 26 år, møtte hun «søringen» Ida, som ikke hadde erfaring med å bo på gård.
– Jeg luftet tidlig tanken på å flytte hjem. Ida var heldigvis åpen for det. Også som bonde har hun imponert meg, hun er både praktisk og lettlært. Ida og jeg stortrives i Sørfold, men skulle gjerne ha hatt flere naboer på vår egen alder.
Vi prater mens Rakel er ute og triller på datteren. Nylig ble ekteparet foreldre for første gang.
– Å få en femte generasjon til å overta gården Nystabakkan, er ikke et press vi kommer til å legge på datteren vår Klara, understreker den nybakte moren.
– Vi håper imidlertid at hun som mine søsken og jeg vil trives tett på dyr og natur.
Rakel er ikke enig i uttrykket «dum som en sau».
– Tvert imot synes jeg de virker smarte. I hvert fall sauene våre, føyer hun muntert til.
Hun har et forhold til alle de 130 sauene de har på vinterfôr.
– Derfor har de også navn, hver og én av dem, sier hun som den største selvfølgelighet.
– Og de vet forskjell på Ida og meg. Det virker som de har skjønt at jeg er litt mer bestemt enn kona mi.
Les også: (+) Bjørg flyttet fra Oslo til en berghylle
Flere generasjoner
«Hvis du har hundre sau, da har du hundre problemer», hevdet Rakel da hun og søsteren Rebekka gjestet «Lindmo» og NRK tidligere i år.
– Til tross for det er jeg veldig takknemlig for mitt liv som bonde, sier hun.
Rakel er nært knyttet til dyrene, naturen og jorda der oldefaren i sin tid slo seg ned.
– Å overta et livsverk som har gått over flere generasjoner er en ære, understreker hun.
– Det ville ha vær trist om Nystabakkan ble lagt ned. Å drive gården handler jo også om norsk tradisjon og kultur. Det norske landbruket er truet, både av klimaforandringer og politiske holdninger. Vi bør verne om de få aktive gårdene vi har igjen. Spesielt med tanke på dagens verdenssituasjon. Da krigen i Ukraina brøt ut, ble det mangel på korn. Under pandemien støtte vi også på problemer med import av mat. Som sauebonde arbeider jeg ikke bare med tanke på meg og mine, men av respekt for bøndene før Ida og meg. Vår gylne regel er ikke å hente ut mer enn vi kan gi tilbake til fellesskapet sier hun med alvor i stemmen.
– Mine holdinger og verdier er riktignok ikke de mest økonomiske, sier hun selvkritisk.
– Vi er med i et prosjekt hvor målet er å bruke mest mulig gressfor. Enn så lenge klarer vi oss ikke uten kraftfor, men vi bruker det mest miljøvennlige. Vi holder til i et bratt og ulendt terreng som ikke egner seg til å drive med annet enn sau, sier Rakel.
Flokken de har består av norsk kvitsau og noen villsau.
– Sauene er som oss, hver og én er forskjellige.
I tråd med arven
Hun innrømmer at noen av sauene er mer sjarmerende enn andre.
– Jo da, vi har våre favoritter. Borgny, for eksempel, slapp å ende som fårikål. Spesielt knyttet blir jeg til kopplam, som vokser opp uten mamma og mates av oss med tåteflaske. Det hender vi må minne oss selv på at å slakte sau så vel som å ta imot lam er naturens gang. Likevel griner jeg hver gang vi sender sauene våre til slakting. Vi som arbeider med dyr bør bry oss nok om dem til at det er sårt å ta farvel.
I forbindelse filmen «Sau» ble det laget en egen «Rakel-genser» hos garnprodusenten Lofoten Wool, med ull fra «lykkelige villsauer».
– Genseren er et kjært plagg for meg som er ute i all slags vær, da ulla er vannavvisende og isolerende, forteller Rakel.
Også søsteren Rebekka, som bor i Oslo, forteller at hun har stor glede av genseren.
– Denne filmen er mitt bidrag til en plass alle oss søsken har kjær – og til bønder generelt. Å vokse opp på en gård har gjort oss kreative. Kanskje skyldes det at sauene hver dag har sørget for å gi oss en ny utfordring?
Ideen til filmen kom under slåttonna i 2017. Vi raket og pratet om norske ressurser og dyrevelferd. ‘Dette bør det lages film om’, slo det oss. Da Rakel to år senere tok over, ble det naturlig å følge henne og Ida. I løpet av de seks årene det tok å lage filmen ble rundt 3000 norske gårder lagt ned, forteller Rebekka.
– Vår matsikkerhet er under sterkt press, for bøndene har ikke en inntekt som forsvarer arbeidet som kreves. Vi ønsker å vise hele spekteret av hva det vil si å være bonde. Som at kjøttet vi spiser bør ha levd et godt liv. Rakel og Ida viser stor omsorg og respekt for dyr og natur, slik at maten blir både trygg og bærekraftig.
På den måten fører de vår arv i Nordland videre, sier Rebekka.
