«Der ingen skulle tru»-Tor-Evert: – Å bli pappa og være en familie er det største som har skjedd meg

– Det har vært et eventyr – og et slit, nesten ikke til å tru! Men her sitter jeg i vårt lille laftede julehus med kone som har vårt yngste barn til brystet, en sønn som akkurat har oppdaget hva julegaver er, nyhugget duftende gran med levende lys, nøttestek i ovnen, poteter som godgjør seg i smør og sukker og kravlenisser (danske papirnisser) i veggene, sier Tor-Evert Grøndal Johansen (42) med julestjerner i øynene.

Dette er toppen av lykke. En lykke han for ikke så lenge siden hadde gitt opp trua på at var mulig å oppnå: Å finne seg en fru som ville ha barn og sette bu et sted hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu!

Å bygge en gård og et liv

Tor-Evert, som er født i Tromsø, hadde en rotløs barndom og har flyttet 25 ganger i løpet av livet. Det førte til et sterkt ønske om å slå rot og finne sitt eget hjem. Drømmen om å bygge sin egen gård og stifte familie har han hatt i nesten 20 år.

Da han ble singel i 2017, tenkte han at han med en slik drøm nok kom til å forbli nettopp det.

I 2018 kjøpte han den falleferdige fjellgården Øvre Brekkebakkane 600 meter over havet, i en li med pano­ramautsikt over Valdres og 72 mål vill natur, for 50 000 kroner.

– Det var den eneste jeg hadde råd til. Ingen hadde bodd på småbruket på 35 år. Låven var nesten 100 år gammel, og det lille huset sto og råtnet. Jeg så det med en gang som mitt livsprosjekt og gikk i gang med stor iver, forteller Tor-Evert, som med bakgrunn som tømrer og agronom ville gjøre det meste selv.

Uten vann, strøm eller kloakk flyttet han inn i et telt på låven og begynte arbeidet med å rive ned og bygge opp igjen den gamle fjellgården.

Det skulle bli tøft. Både fysisk og psykisk. Mange har fulgt hans kamp for drømmen om å bygge en gård og et liv gjennom den populære NRK-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

I 2019 møtte han veggen helt og holdt på å gi opp.

– Det var hardt. Jeg trodde ikke at jeg kom til å klare det, og hadde også mistet håpet om å finne kjærligheten. I mange år hadde jeg drømt om å bli far. Det gikk opp for meg at det kom jeg nok aldri til å bli. Det var en veldig trist tanke, men som jeg etter hvert godtok, forteller Tor-Evert ærlig.

Les også: Øystein ser gårdsbygningene forfalle rundt seg

Kjærlighet i karantene

For å hente seg inn igjen og få noen bedre tanker inn i hodet sitt, dro Tor-Evert i februar 2020 til et meditasjonssenter i Sverige som han de siste årene hadde besøkt jevnlig, enten som kursdeltager eller som frivillig arbeider.

– Meditasjonssenteret var på en måte min trygge havn – dit jeg dro når jeg trengte ro og ville gjøre noe godt for meg selv. Jeg har vært interessert i meditasjon siden en venn av meg introduserte meg for vipassana. Jeg dro da 26 år gammel til India for å lære meg mer om den meditasjonsformen. Den traff noe i meg og inspirerte meg til å være mer til stede i eget liv, litt sånn som barn er!

– Men ikke visste jeg da jeg deprimert og sliten dro til Sverige som frivillig rett før både Norge og delvis også Sverige stengte ned som følge av koronaviruset, hvilken enorm endring det skulle føre til i livet mitt! Der møtte jeg mitt livs kjærlighet, sier Tor-Evert og ser varmt bort på kona Line Grøndal (32) der hun sitter og ammer lille Sofie i den grå toseteren med like god utsikt som skogsfuglene, og på det to og et halvt år gamle smilefjeset til godgutten Emil.

Mot alle odds ble det en gård, det ble et liv, og det ble en familie på fire!

Ingeniøren Line, den realistiske i ekteskapet, forklarer det slik:

– Vi kysset på en torsdag, fikk korona på lørdag og måtte i 10 dagers karantene på 20 kvadratmeter samme dag. Da ble vi mer enn godt kjent, vi ble kjærester. Etterpå ble jeg med ham til gården i Øvre Brekkebakkane, og siden har vi knapt vært fra hverandre. Nesten på ettårsdagen for det første kysset vårt ble Emil født, og 506 dager etter kysset giftet vi oss, forteller den blide dansken fra Sønderborg.

Les også: Pusset opp gård fra 1725 - se forvandlingen

Realisten og optimisten

Optimisten og drømmeren Tor-Evert forteller at han la merke til Line første gang han så henne da han tittet inn på kjøkkenet i meditasjonssenteret hvor Line da jobbet som frivillig.

– Jeg syntes du var pen, men du så veldig sur ut, sier Tor-Evert og ler.

– Ja, altså – det var ikke så lett å være sjef for en gjeng ufaglærte kjøkkenhjelpere, svarer Line frustrert.

– Men så ble det til at hun skulle kjøre meg syv minutter til en bussholdeplass en dag, og mer tid enn det trengte ikke jeg på å bli forelsket! Jeg fortalte om gården og drømmen min, og hun ble begeistret fordi hun også var opptatt å leve et enklere og rikere liv i pakt med naturen. På senteret er menn og kvinner avskilt, men jeg klarte å snike til henne en lapp med mitt mobilnummer på kjøkkenet. Så ble det mange SMS-er og samtaler – og så kom det berømte kysset, da! Det som startet alt, forteller Tor-Evert med et stort, hjertelig smil og legger til at de også allerede den første søndagen sammen i karantenen avklarte at ønsket om barn var felles.

Vi spør Line om hun også alltid har drømt om å bo på en gård i ødemarken?

– Jeg drømmer ikke. Jeg gjør meg tanker. Og jeg hadde tenkt mye på det å leve enklere etter å ha reist en del rundt i verden gjennom idealistisk arbeid og bodd kummerlig. Da jeg var ferdigutdannet produksjonsingeniør og hadde tatt min master, var jeg usikker på hva jeg skulle bruke livet videre på. Jeg reiste blant annet til Malaysia for å plante trær. Etterpå var planen å starte på friluftslinje på en skole i Danmark. Mens jeg ventet på å realisere det, dro jeg til meditasjonssenteret i Sverige, forteller hun.

Resten er et eventyr. Nesten ikke til å tru.

Les også: (+) «Nyksund-Irene» har forlatt Nord-Norge

Iskaldt og kummerlig

Line ble med Tor-Evert til den avsidesliggende fjellgården hans i april 2020.

– Vi kom dit midt på natten, og det var fortsatt snø. Inne på låven hvor han bodde, var det iskaldt, det var muselort over alt, og oppvask fra før han dro, lå i kummen. Det var tydelig at her hadde det ikke bodd noen kvinne … Jeg er vant til mye, så det skremte meg ikke. Og som nyforelsket tolererer man ekstra mye.

– Da jeg ble gravid, ble vi enige om at det enkle livet måtte byttes ut med at vi skaffet oss strøm og vann. Det ble prisen for at jeg skulle ønske å ha navnet mitt på skjøtet. Det gikk et halvt år før alt dette var på plass i november det året, men nå eier vi gården sammen, forteller Line.

Hun tok seg jobb som tannlegeassistent på Fagernes før fødselen, for å finansiere investeringen og jobbe seg opp rettigheter til å få fødselspenger.

I 18 minus og med én meter snø gikk hun gravid ned den bratte stien til Subaruen deres i mørket hver morgen, med hodelykt. Her måtte bilen ofte både måkes frem og skrapes før den kunne ta henne til jobben. Men ingenting av dette var noe Line så som noe problem. Heller ikke den forestående fødselen. De allierte seg med en nabo med snøskuter dersom de skulle få hastverk med å komme seg til sykehuset.

Les også (+): Charles (92) har bodd alene langt fra folk i 46 år: – Har ikke funnet noen som vil ta over

Farlig drama

Mens Tor-Evert fortsatte på arbeidet med det nye huset deres, holdt Line seg i låven som nå hadde fått innlagt strøm og vann. Her holdt de sin første jul sammen, men de måtte også ta en tur til Danmark for at Line kunne bøte på sin hjemlengsel.

I mars, samme måned som Line hadde termin, holdt det på å gå veldig galt.

All snøen på taket ble for tung for den gamle låven. En av bjelkene som holdt bygningen sammen, knakk. Med et brak begynte veggene å gli fra hverandre.

– Det var veldig skummelt, og jeg ble fylt av adrenalin. Plutselig var det trygge hjemmet vårt en mulig dødsfelle, forteller Tor-Evert.

– Jeg sto med mobiltelefonen i hånden, klar til å ringe 113. Tor-Evert gikk opp på låveloftet og prøvde å feste jekkestropper for at hele bygningen ikke skulle kollapse. Heldigvis var det nok, og låven ble reddet. Noen uker senere hadde snøen smeltet fra taket, og vi fikk hjelp av fagfolk til å sikre låven permanent, så vi kunne bo trygt igjen, sier Line.

Ikke lenge etterpå, 26. mars 2021, ble vesle Emil født på Gjøvik sykehus. For første gang på 77 år kom det en odelsgutt til Øvre Brekkebakkane!

Om han ikke ble født i en stall, vokser han iallfall opp i en låve …

Krise i forholdet

– Å bli pappa og være en familie er det største som har skjedd meg! Jeg kjenner på følelser jeg aldri før har kjent på – en vill og intens kjærlighet! Man vil jo bare gjøre ALT for dem, sier Tor-Evert om barna.

Likevel ble det første året som foreldre langt fra rosenrødt. Mens Tor-Evert fokuserte på å få ferdig det nye huset deres så fort som mulig, så de slapp å bo i låven, ble Line og Emil overlatt mye til seg selv.

– Det var tøft. Emil var krevende og slet med luft i magen. Jeg fikk nesten ikke sove om nettene og var veldig alene om alt med sønnen vår. Det var også svært tungt å trille vognen opp den bratte bakken, dersom jeg skulle gjøre noe annet enn å trille de få meteren frem og tilbake foran låven. Jeg er veldig avhengig av alenetid, noe jeg nesten aldri fikk. Emil fikk noe tid med pappa, men ikke så mye som man forventer i dag, forteller Line.

Hun vurderte aldri å dra sin vei, men innrømmer at det ble en slags krise i forholdet. Heldigvis klarte hun å få Tor-Evert til å forstå, og ved hjelp av tid, vilje og kommunikasjon fant de tilbake til et godt liv sammen.

– Jeg har lært mye om det å være en familie og prioriteringer, selv om det skjedde litt for sent, innrømmer Tor-Evert.

Huset ble ikke innflytningsklart til julen 2021 slik han drømte om, men sto klart sommeren etter.

– Jeg ville heller fortsatt å bo i en låve enn å ha en fraværende mann, sier Line bestemt.

Les også: Å besøke Yvonne og Ole-Jacob er som å reise med tidsmaskin. Nå flytter de til Nice

Nytt bu med fru

Bryllupet mellom Tor-Evert og Line sto en vakker sommerdag i Vang 2021, med både dansk og norsk familie til stede. Både brud, brudgom og fire måneder gamle Emil var kledd i blått, og Tor-Evert og Line hadde samme morgen plukket villblomster og laget kranser til hverandre.

Sommeren året etter kunne de endelig flytte inn i sitt nye hjem på 52 kvadratmeter over en stor matkjeller, og utsikt til tusen tretopper. Da var Line allerede godt på vei med parets andre barn. Lille Sofie ble født to dager etter deres første jul i det nye huset på fjellgården.

Det ble svært enkel feiring det året, så i år gleder de seg ekstra til å feire julehøytiden som en familie på fire med både norske og danske tradisjoner.

Les også (+) Nils (82) slakter Farmen: – Disse mentorene, stakkars folk!

skravlenisser

– Stemningen og maten er viktigst! Jeg liker å lage mat, og i år blir det nøttestek siden vi er vegetarianere.
Litt dårlige vegetarianere kanskje siden vi kjøper fisk og i tillegg spiser kjøtt dersom vi får det servert ute eller hos andre. Siden jeg bodde en del år i Sverige i oppveksten, er jeg vant til – og glad i – svensk julemat som prinskorv, kjøttboller, rulleskinke, Jacobs fristelse, sild og tynnbrød, forteller Tor-Evert.

– Jeg synes jul er hyggelig, men fra min familie og oppvekst er det ikke så mye annet jeg må ha enn tid til å være sammen, og å gå rundt juletreet. Foruten brunede poteter og kravlenisser da. Det må til skal det bli skikkelig jul, sier Line.

Nå som de har blitt foreldre selv, vil de lage sine egne juletradisjoner – og sin egen julepynt.

– Emil og jeg har hugget juletre i skogen, det synes jeg er en fin tradisjon, og så liker vi å pynte ute med snølykter og fakler. For første gang lager vi også pepperkakehus og figurer sammen. Siden barna våre er såpass små ennå, fletter Line julekurver og stjerner til juletreet vårt. Siden skal de selvsagt få lage pynten vår også. Da jeg var liten, lagde vi julepynt som vi brukte igjen og igjen, helt til jeg flyttet hjemmefra. Jeg har ennå julepynt jeg selv laget som liten. Det er utrolig koselig å ta frem og bringer frem gode minner. Sånn vil jeg at Emil og Sofie også skal få det, sier den stolte pappaen.

Juleverksted er også en av tradisjonene han setter høyt.

– Det er ikke så viktig hva man lager, det viktigste er å samle venner og familie og lage noe i fellesskap. Og kanskje blir det akefestival også! Det har jeg veldig lyst til å få til, vi bor jo bratt nok, sier Tor-Evert og ler.

Hele dette året har Tor-Evert sittet og skrevet på boken om eventyret som nå har blitt hans liv.

Boken heter Småbruksdrømmen – Om livet på landet og hva vi egentlig lengter etter.

Les også: Da båten sank, var Roald (93) nær ved å gi opp

Tor-Everts bok om småbruk

– Min motivasjon for å skrive boken var først at jeg ville at andre skulle bli inspirert til å prøve å gjøre noe med drømmen sin. Hvert år gjøres det 600 000 søk med ordet «småbruk» på Finn.no. Lengselen etter det gode liv på landet er stor, men for de fleste blir det med drømmen. Men underveis i skrivningen begynte jeg å tenke tilbake på veien frem til gården, og jeg så at det var like mye en flukt fra byen som det var en lengsel etter bygda. De to første månedene i skriveprosessen ble veldig belastende fordi jeg gravde i gamle, vonde følelser. Jeg måtte ha litt hjelp til å komme meg opp igjen. Men skriveprosessen førte til at jeg lærte meg å stå mer i følelsene og akseptere dem. Jeg tror jeg har vokst på å skrive denne boken, forteller Tor-Evert om boken som gis ut på Frisk Forlag.

Les også: 30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot

Ekteparet har begge fått nye jobber. Line skal jobbe for I3 Element AS som ligger tre kilometer unna gården. Der kan hun endelig bruke sin mastergrad som produksjonsingeniør. Og hun setter stor pris på at hun kan sykle til jobben, som alle dansker drømmer om.

Tor-Evert begynte i august som energirådgiver for Valdres Næringshage. Her får han brukt sin allsidige bakgrunn innenfor landbruk, bygdeutvikling og tømring. Men akkurat nå har han startet på sin pappaperm som han skal nyte frem til mars.

– Vi er så takknemlige for å ha funnet hverandre, fått til hjemmet vårt her, og ikke minst fått to fantastiske barn. Mer kan ingen ønske seg! sier de to i eventyret fra virkeligheten – det er nesten ikke til å tru!

Arild (74) bor alene i spøkelsesbygd

Bjørg flyttet fra Oslo til en berghylle