Johnny Haglund under bakken i Østerrike
På innsiden av Hitlers hemmelige fabrikk
Ingen kart forteller hvor den underjordiske fabrikken fra krigens dager ligger. Men bak en godt skjult inngang, ligger et gigantisk vitnesbyrd om Hitlers brutale krigsindustri og nazistenes klokkertro på at de ville vinne krigen.
Fjellsiden er loddrett og ved foten står tykk skog. Her ett sted skal nærmere 10 000 kvadratmeter fabrikk fra 2. verdenskrig ligge.
Tidligere militærdykker Johannes Hauk Junge (47) fra Vestlandet og jeg leter. Vi har koordinater til hvor inngangen skal ligger, men det er til begrenset hjelp.
− Faktisk er inngangspartiet til fabrikkanlegget, eller rettere sagt; området hvor inngangen mest sannsynlig ligger, skravert på Google Maps. Kanskje er forklaringen fare for steinras, sier Johannes.
Men bare et steinkast fra fjellet ligger landsbyen Peggau. Johannes har derfor en annen teori: At østerrikske myndigheter vil helst ikke ha folk som graver i landets krigshistorie.
Johannes har graving i gamle dokumenter fra krigen som hobby. Hans samboer, Anne, er dessuten fra Østerrike, og hun har velutviklet teft for bortgjemte dokumenter. Sammen sitter de på unik kunnskap om nazistenes gjøren og laden i dette landet midt i Europa.
− Krigens historie fascinerer, sier Johannes. Fordi nazistene var veldig nøye med å skrive ned absolutt alt de gjorde er det mye å finne hvis du bare graver dypt nok, sier han.
Porten åpen
Vi vandrer inn i skogen på leting etter spor som kan lede til den underjordiske fabrikken. En liten bekk renner mellom trærne.
− Drenering fra anlegget, tror Johannes.
En passasje som trolig var en vei en gang, leder gjennom skogen. 80 år etter krigen er veien overgrodd og lite synlig før du står på den. Vi følger sporet, og brått åpenbarer et stort hull seg i det massive fjellet. Men det er murt igjen.
− Etter krigen ble disse underjordiske anleggene sikret, forteller Johannes.
Men han tror det finnes flere innganger.
− Nazistene drev stort her.
Og ganske riktig: Nok en inngang dukker opp. Den har vært stengt med jerngitter, men nå står porten på vidt gap. Porten vi har drømt i flere måneder om å finne, inn til én av Hitlers ukjente og hemmelige underjordiske flyfabrikker i Østerrike.
Det finnes mange slike fabrikker som dem, forteller Johannes.
− Noen, som denne, produserte deler og motorer, mens delene ble satt sammen i andre. Kun et fåtall av flyfabrikkene er kjent. De fleste er gjemt og glemt.
Våpen og sjampinjonger
Vi legger den varme sommerdagen bak oss og entrer en mørk, kald og fuktig verden. Allerede få meter inn i fjellet forstår vi at dette neppe kan være en av nazistenes produksjonshaller.
− Råsprengt fjell, registrerer Johannes.
− Denne hallen var bygd av nazistene og helt sikkert tiltenkt produksjon, men ble aldri ferdig.
Vi går gjennom fem slike haller. Uferdige alle sammen. Men kraftige betongvegger her og der forteller at tyskerne garantert hadde planer om å bruke også disse hallene til produksjon. Og alt ble bygd mot slutten av krigen, noe som vitner om at tyskerne neppe trodde krigen skulle være over i 1945. Og i hvert fall ikke at de skulle bli den tapende part.
Men også fra etterkrigstiden står spor igjen inne i fjellhallene:
− Sopp ble dyrket inne i fjellet etter krigen, forteller Johannes. Utstyr etter sjampinjong-produksjonen står igjen, men alt er forlatt for lenge siden.
Hemmeligheten bak veggen
Vi er på jakt etter mer enn murvegger, tomme haller og spor etter matsopp, og tar oss videre inn gjennom mørket. Vi lyser opp vegger og tak på jakt etter en forbindelse. Brått dukker en vegg av mur opp. Deler av taket har rast ned.
Vi klatrer opp på haugen av steiner og jord. Taket er alt annet enn sikret. Et nytt ras kan komme i dag – eller om hundre år. Men vi tar sjansen. Heldigvis. For så kommer et hull til syne i lyset fra lyktene våre. Hullet er laget i nyere tid. Noen har hakket seg gjennom veggen.
Vi klyver raskt ned og gjennom, og med ett står vi i haller med buet tak; 75 meter lange, åtte meter brede og syv meter høye.
− Her sto 1080 maskiner. 2820 krigsfanger arbeidet her under siste del av krigen, forteller Johannes ivrig.
− Her produserte nazistene flymotorer og deler til blant annet Messerschmitt og deres ME 262 – verdens første jetjager.
Alt i alt ligger ni slike enorme haller i fjellet. Fire av dem ferdige, hvor produksjonen foregikk frem til krigens slutt.
I ly for bombene
Hitlers fabrikker i Østerrike var en viktig del av Nazi-Tysklands krigsindustri, spesielt produksjonen av jagerfly og bombefly. Etter Tysklands anneksjon av Østerrike i 1938, kjent som «Anschluss», kastet Tysklands våpenprodusenter raskt sine øyne på landet.
Østerrike ble sett på som en verdifull ressursbase, ikke bare på grunn av sin geografiske plassering, men også for sin industrielle kapasitet.
Tidlig i 1944 hadde de allierte oppnådd luftherredømme over Tyskland. De store tyske industribyene ble bombet nesten daglig, av Royal Air Force om natten og US Airforce om dagen. Nazistene innså at de måtte ta i bruk underjordiske, bombesikre produksjonsanlegg i Sør-Tyskland og Østerrike.
− Nazistene flyttet produksjonene inn i fjell, gamle bergverk og togtunneler, samtidig som de også bygde ut enorme underjordiske bunkere som denne, forteller Johannes der vi rusler rundt i mørket.
Noen skap fra krigens dager står i en av hallene. Søppel fra tidlig på 2000-tallet ligger i en annen hall og vitner om at folk har vært her før oss også i senere tid. Mest inntrykk gjør likevel tanken på hva som en gang foregikk her inne. For nazistenes flyindustri var alt annet enn et vakkert eventyr.
Helvetet i helvete
Etter hvert som krigen skred frem og Tyskland begynte å lide under mangel på arbeidskraft, ble millioner av mennesker tvunget til å arbeide under umenneskelige forhold i den tyske krigsindustrien. Blant tvangsarbeiderne var konsentrasjonsleirfanger, krigsfanger og sivile fra okkuperte områder.
Østerrikske fabrikker var intet unntak. Arbeidsforholdene var forferdelige, dødeligheten var skyhøy. Og slik skulle det være: Allerede i 1939 innførte nazistene begrepet «Tilintetgjørelse gjennom arbeid».
Lokale geologer anbefalte fjellet ved Peggau til et underjordisk anlegg, og prosjektet fikk kodenavn «Marmor». Rundt 400 fanger ble hentet fra konsentrasjonsleiren Mauthausen 14. august 1944 og ble anbrakt i en leir med brakker like ved.
− Rundt Mauthausen oppsto 42 satellitt-konsentrasjonsleirer – blant dem Gusen, den kanskje verste av dem alle, forteller Johannes.
Gusen ble på folkemunne kalt «Helvetet i helvete», og gjennomsnittlig levetid for fangene her, var fire måneder.
− Alle disse leirene ble brukt for å mate Hitlers krigsindustri med arbeidskraft, forteller Johannes.
Fangene jobbet 12-timersskift. I løpet av de tre første månedene ble 32 fanger drept. Mishandling og noen ganger vilkårlige skyting, kostet mange liv. De som ikke var i stand til å jobbe, ble som hovedregel skutt.
Norske krigsfanger
I det større anlegget med kodenavn «Bergkristall», rundt 22 mil unna, ble krigsflyene ferdigprodusert. Her arbeidet det 121 nordmenn. Av disse vet vi at 44 døde. Hvorvidt nordmenn også var her ved «Marmor»-anlegget, finner vi ingen dokumenter på.
Men alle disse flyfabrikkene og deres slaver, hadde en fellesnevner; alle kom fra konsentrasjonsleiren Mauthausen.
Da Den røde hær nærmet seg våren 1945, ble fangene tatt ut av anlegget og fraktet tilbake til Mauthausen – men ikke med tog eller lastebil. De måtte gå. Fanger som ikke lenger var i stand til å marsjere, ble skutt.
Fjellanlegget ved Peggau ble stengt i begynnelsen av april 1945. Etter frigjøringen ble 77 lik funnet i flere graver i og rundt byen. I leiren der fangene bodde, ble anslagsvis 100 fanger drept.
I tillegg kommer alle som ble sendt tilbake til Mauthausen fordi de ikke lenger var arbeidsdyktige og mest sannsynlig ble myrdet der.
Med dette i tankene, føles det nesten som å bevege seg på en kirkegård her inne i mørket. Å komme tilbake til nåtiden, fred og sommeren på utsiden, er befriende.
Da freden kom
Etter krigen ble maskinene som var igjen i tunnelsystemet demontert av sovjeterne/russerne.
Deretter ble inngangene murt igjen. I andre tilfeller sprengte russerne inngangene til disse anleggene. Etter at okkupasjonsmakten trakk seg tilbake, gikk også befolkningen inn i tunnelene og tok ut byggematerialer som murstein og rør.
Senere har slike forlatte tunnelanlegg blitt brukt av nynazister til deres aktiviteter, særlig på 1980- og 90-tallet.
