– Noen ganger må man gi blaffen i banken, tro på Gud og investere med hjertet

Rare flasker, fylt av væske med skrikende farger presser seg frem som gjenstridig ugress der de store, sterke og dominerende giganter vil ha plassen for seg selv.

For akkurat her, i drikkevareavdelingen, ypper en liten norsk aktør med et pussig navn til kamp i sus og brus blant tårn av Coca-Cola, Pepsi, Fanta, Sprite og Solo.

Brusgigantene kjemper durabelig om tørste ganer. Deres våpen er volum, tilbud og evne til å tåle tynnslitte marginer. Produsentene går mer enn gjerne i strupen på hverandre for å vinne frem. Hele julekampanjen til Pepsi gikk for eksempel ut på at julenissen som kjører ut Coca-Cola tar seg en Pepsi i smug når han kan.

For små, uavhengige brusprodusenter er tilværelsen hard. De som er igjen, finner sine egne hjørner i lokale markeder og håper på å unngå å bli knust av gigantene.

Men ikke Oskar Sylte. Fabrikkens karakteristiske grønne pærebrus står trassig sentralt blant gigantene og minner om en klassisk David mot Goliat-situasjon. Brusprodusenten Oskar Sylte er ikke det minste redd for å bruse med fjærene mot de aller største.

Brosme-Jesus og makrellkupp

Oskar Bernard Sylte, født i 1907, var en svært driftig ung mann.

Allerede som 19-åring hadde han sitt eget firma, han solgte kjøtt og fisk, fikk bygget et ishus som gjorde at han kunne lagre mat kaldt hele året, og han solgte hummer, laks og rype til keiser Wilhelm og de andre yachteierne som kom til Molde. Han hadde et nese for gode avtaler. Etter et heldig brosmekjøp ble han kalt Brosme-Jesus på folkemunne, og da det plutselig inntraff makrellmangel på Sørlandet, var han klar.

– Kjørsvika utenfor Fræna var full av makrell. Far kjøpte alt han kom over. Jernbanevogner fulle av makrell gikk sørover hver natt i 14 dager. Han fikk veldig godt betalt, forteller gründer-sønn Oskar Dag Sylte sr.

Overskuddet fra makrellkuppet bestemte faren seg for å satse på mineralvannproduksjon. Oskar Sylte Mineralvannfabrikk ble stiftet i 1929.

– Ingen vet hvorfor. I området fantes allerede 16 brusfabrikker, deriblant Rauma Saftpresseri som var den største av sitt slag i landet, og Moldes nest største bedrift.

– Det var et merkelig valg, men noe må ha fascinert ham, sier sønnen.

Oskar Sylte var svært sosialt anlagt. Og på attesten fra hans første jobb sto det å lese at han var «i sjelden grad energisk».

Historiene lever

Oskar Syltes fabrikkanlegg ligger på Årø utenfor Molde som et resultat av en hestehandel med kommunen på begynnelsen av 1970-tallet. Oskar Dag sr. har for lengst «gått av» med pensjon. Datteren Ingunn og sønnen Oskar Dag jr. leder bedriften i dag. De følger frydefullt med når faren forteller om da bestefar startet brusfabrikken.

– Det er morsomt for oss også, det her. Det er ikke så ofte vi får høre disse historiene, forteller Ingunn.

Energisk og sosial

Anlegget Oskar Sylte bygget i 1929 var topp moderne etter datidens standard: Maskiner kunne sørge for automatisk tapping som drev luften ut og kull­syren inn, og som kunne kobles ut dersom noe gikk galt. Produksjonskapasiteten var på 6000 flasker daglig. Ifølge Romsdals Budstikke mente fagfolk at dette var blant de beste anleggene i landet.

Med stort pågangsmot gikk Oskar Sylte i gang med å selge brusen sin.

– Far ville ikke bruke grossist, men heller reise rundt selv. Han likte veldig godt å prate med folk, forteller Oskar Dag sr. Delte ut gratis brus til unger og folk han møtte på i Møre og Romsdal, gjorde han gjerne. Og far tok gjerne sønnen med:

– Fra ungdomsskolealder var jeg på veien. Jeg husker hver gang vi overnattet i Oslo, på tomannsrom, så tørrhostet han og snorket så det var umulig for meg å sove på samme rom som han. Da endte det gjerne med at jeg la meg i badekaret og sov der, forteller Oskar Dag sr.

De første årene produserte fabrikken sitronbrus, appelsinbrus, bananbrus, jordbærbrus og ananasbrus. Og da Tønsberg bryggeri startet å lage Solo i 1934, var det med Oskar Sylte som medgründer med eget agentur for Møre og Romsdal.

Ba om lønn

Selv om Oskar Dag Sylte sr. bokstavelig talt ble flasket opp på brus og brussalg, var det ingen selvfølge at han skulle følge i farens fotspor. Da han kom hjem fra studier på BI, fortalte han faren at dersom han skulle begynne i firmaet, så måtte han i hvert fall ha lønn.

– 24 000 i året ba jeg om. Da blåste han, og sa at «broren din forlanger ikke det», men det var jo fordi broren min kunne forsyne seg fra kontantbeholdningen i arkivskapene, ler han.

Mistet lappen

Storebroren Steinar var daglig leder fra 1959, og på midten av 1960-tallet kom Oskar Dag sr. inn som ansvarlig for salg. Slik som faren likte også han å kjøre rundt og møte folk.

– Vi hadde godt salg i Roms­dalen, Sunndalsøra og Kristiansund, men ikke så mye på Sunnmøre. Så jeg ble sendt dit. Det var om å gjøre å komme først til butikkene. Da hendte det at jeg hadde litt blyfot på gassen og noen hundre kilo overlast, humrer han, og innrømmer å ha mistet lappen to ganger.

David mot Goliat

I 1978 gikk broren Steinar over i en styreformann-rolle, mens Oskar Dag sr. tok over som daglig leder. Med ham bak roret inngikk de i 1990 et samarbeid med Ringnes, som overtok 44 prosent av aksjene i selskapet. Med avtalen begynte Oskar Sylte Mineralvannfabrikk å produsere Coca-Cola frem til det oppsto uenighet mellom Coca-Cola og Ringnes i 1996. Noen år etter var det Pepsi som var bestselgeren på fabrikken.

Alliansen med Ringnes sørget for enorm vekst for Oskar Sylte. Samarbeidet varte i 24 år, til endringer i Carlsberg-konsernet truet med å velte hele samarbeidet.

– Vi hadde fylt opp krisekassa, og var klare. For oss var det bedre med en knyttneve i trynet enn en kniv i ryggen, sier Oskar Dag sr.

– Vi kjøpte dem ut, og måtte si opp 70 mann. Ingen liker å gjøre det, prosessen var brutal og veldig krevende. Gledelig nok fikk alle seg jobb etterpå, og jeg er egentlig litt stolt over hele den prosessen, forteller Oskar Dag jr., som tok over som daglig leder i 2009.

Heller ikke for ham var det noen selvfølge at han skulle jobbe i familiebedriften, navnet til tross. Han jobbet blant annet for et IT-selskap i Oslo før han kom tilbake til Molde i 2001.

Spre glede

I tillegg til tøff konkurranse fra sterke aktører, bidrar fokus på folkehelse, sukkerpriser og -avgifter til at det ikke er bare enkelt å leve av å selge brus i 2024. Men Sylte-familien står for valget de har gjort.

– Vi hadde sukkerredusert brus allerede på 1970-tallet. Det er jo mange forskjellige meninger om lettbrus og om stoffene som erstatter sukker. Rådene går frem og tilbake. Sukker er jo ikke sunt, men om man er litt aktiv så kan man godt drikke brus, sier Oskar Dag jr.

De mener det er et stort potensial i å hente markedsandeler fra Coca-Cola og Pepsi.

– Vi vil jo opp i volum, så da må jo folk drikke brus. Det er jo mange settinger man drikker brus i; barnebursdager og når man skal kose seg. I dag er mellom 75 og 80 prosent av brusen som blir drukket brun, legger søsteren Ingunn til.

– Misjonen vår er å spre glede, sier Oskar Dag sr.

Nylig investerte familien i et helt nytt anlegg, som også har kostet dyrt og som det vil ta noen år å hente seg inn igjen fra.

– Det var den eneste maskin med de konfigurasjonene. Vi måtte bytte ut alt, for å kunne kombinere glass og boks. Det blir noen tøffe år, men det er vi rigget for å klare, slår Oskar Dag jr. fast.

– Vi lever i brus og skal dø i brus.

Toppmoderne

Etter innkjøpene av nytt utstyr, kan fabrikken på Årø produsere 13 000 glassflasker og 20 000 plastflasker i timen.

Familiebedriften har kommet langt siden bestefarens 6000 flasker om dagen.

– Jeg tror bestefar hadde likt dette, sier Oskar Dag Sylte jr., tredje generasjon direktør på Oskar Sylte Mineralvannfabrikk.

I den ene enden varmer en maskin opp små plasttuber, som strekkes og utvides til halvannenlitersflasker, før de kjøles ned, blir vasket og etter hvert fylt med cola. Produksjonen av colaen skjer i en annen maskin, der en sukkerlake blir tilsatt smaker og tilført CO₂ gjennom en inter­mixer.

I den andre enden av lokalet er det glassflasker med julebrus som produseres. I enden av produksjonslinja blir flasker samlet til kasser, før en gigantisk maskin samler et stort antall kasser og surrer dem inn i plast.

Klar for kamp

I 1992 dro Oskar Dag Sylte sr. til Polen for å bygge fabrikk sammen med Coca-Cola. Da brøt familiekonflikten ut.

Etter fire år kom Oskar Dag Sylte sr. tilbake til Molde.

– Jeg fikk et klart inntrykk av at jeg ble ønsket bort, så det førte til megling, sier han.

Til slutt ble brødrene enige om at Oskar Dag og familien skulle ta over brusfabrikken, mens storebroren og hans familie overtok Sylte Eiendom, som blant annet hadde et hotell i Kristiansund og noen eiendommer i Molde.

– Det hele handlet egentlig om at de ville konservere, mens vi vil utvikle, slår Oskar Dag sr. fast.

Familien Sylte er med andre ord ikke spesielt bekymret for å ta en fight. Uansett om de står overfor bryggerigiganter eller familien, er de alltid klare for å brette opp ermene.

Det har også vært konflikter med Molde kommune.

– Jeg hadde bedt om tomt en rekke ganger, og til slutt truet jeg med å flytte hele fabrikken til Breivika i Ålesund. Og da gikk det plutselig i orden, ler Oskar Dag sr.

– Du er god på hersketeknikk, sier datteren Ingunn.

– Hersketeknikk? Nei, det var en ren trussel. Men det var et rasjonelt og fremtidsrettet valg, sier faren.

– Noen ganger må man gi blaffen i banken, tro på Gud og investere med hjertet. Og bygget det står seg, slår Oskar Dag jr. fast.

Selv om stemningen på kontoret i dag er jovial og god, kan det gå en kule varmt mellom Oskar Dag senior, og sønnen og datteren også. Ingen av dem er typen til å sky en diskusjon.

– Vi er tett på hverandre, og det er litt friksjon på forskjellige områder. Men vi hugger ikke hodet av hverandre, og vi blir ferdige med ting. Så har vi en lik idé om de lange linjene, sier Ingunn.

– Vi er mer opptatt av morgendagen enn gårs­dagen, legger far til.

Denne saken er åpen for alle lesere frem til klokken

00:00, Søndag 6. Oktober, 2024.

↓

↓

Nelly var 17 år gammel da hun åpnet konvolutten. Innholdet endret livet hennes

Berge-gigantenes triste skjebne

«Der er hun. Jeg kan ikke tro det»